Det er nok ikke tilfeldig at det var The Leisure Society som Kinks-veteran Ray Davies tok kontakt med, da han ønsket seg partnere til et nytt live-prosjekt. Fritidsklubben til Nick Hemming og Christian Hardy er overtydelig inspirert av grupper som Kinks, men også av folkrock og annen glad pop. Nå har duoen kommet med et nytt, vakkert og morsomt album, Alone Aboard the Ark, som bør være midt i blinken for de av oss som savner flere band som holder Kinks-tradisjonen vedlike. Jeg har tatt med 6 sanger fra albumet, med ”Forever Shall We Wait” som min favoritt. Gamle listevenner har hørt Leisure Society før; jeg har forsynt meg av forrige album tidligere.

En annen gammel kjenning fra mine lister er Ohio-gruppen Over the Rhine, med Karin Bergquists lett sutrende, men vakre og veltrente stemme i sentrum. Gruppen har en katalog som går tilbake til tidlig nitti-tall, så hvis de seks låtene fra ”Drunkard’s Prayer” faller i smak, er det svært mange andre låter å nyte fra Over the Rhine. Karin har med seg sin ektemann Linford Detweller som makker også i gruppen, ikke bare i ekteskapet. Det er to år siden paret ga ut et nytt album; Drunkard’s Prayer er faktisk fra 2006, men sluppet på nytt i år; så vi får håpe at de ikke har lagt inn årene.

Rebecca Ferguson er siste kvinne uke på dagens tillegg til blogglisten. Hun kommer fra Liverpool, og har en enestående stemme i mine ører;  til tider minner hun om de store souldronningene som Aretha Franklin.  Jeg er nok ikke den eneste som har blitt imponert; Rebecca var finalist i  den britiske X Factor, visstnok en av få kvinner som har klart det, og produsentene av Downton Abbey valgte Ferguson til å synge en av tittelmelodiene til serien, ”I’ll Count the Days”. Denne og fem andre fra albumet Heaven finner du på blogglisten fra og med i dag.

(Sunbears, The Shrinks, NRBQ, Lissi, Kate Nash og Donald Fagen er samtidig ute av listen for å gi plass til nytt blod.

Visst skal vi være liberale og bredspektret i vårt musikkvalg, men country har ikke alltid vært innafor i min bok – eller min blogg. I dag kommer imidlertid mye countryinspirert musikk, og det er fordi også country blir bredere og bedre med årene. En av dem som i det siste har bidratt til det er Caitlin Rose.

Denne sangerinnen fra selveste Nashville har nylig utgitt sitt andre fulle album, The Stand In. Caitlin har genene i orden, både mor og far er i countrybransjen.

Ironisk nok hørte jeg først spor fra denne platen på BBC6, en radiokanal jeg ville trodd heller ville ha lagt ned virksomheten enn å spille country.  Nå skal det sies at de tidligere utgivelsene er mer tradisjonelle, så det er en hyllest til albumet The Stand In like mye som til Caitlin Rose at hun blir spilt overalt for tiden. Jeg har valgt ut seks flotte låter, med Golden Boy som min favoritt.

Så til et merkelig og originalt band, The Bitter Springs, fra Teddington, like utenfor London. Jeg har både jobbet og bodd i det nabolaget, men selv om gutta i The Bitter Springs har holdt på siden 80-tallet, har jeg faktisk ikke fått dem med meg i alle disse årene. Det gjelder flere enn meg, og det overrasker meg, for her er mye humor, friskhet, selvtillit, variasjon og ikke minst god musikk. Til tider minner de om Bowie, andre ganger om Nick Cave, noen ganger om Tom Waits, men de har sin egen stil – og de merkeligste og morsomste sangtitlene, inkludert Gary Glitter Fan Convention. Deres nye dobbelalbum, Everyone’s Cup of Tea, er full av god musikk. Jeg har valgt ut seks saftige smakebiter.

Flere faste lesere av bloggen – i alle fall to –  har foreslått å lytte til Laura Mvula. Det var et godt tips. Hun er enda et stort musikktalent fra England, innenfor sjangeren soul-pop-jazz. Min favoritt av de nye er fremdeles Josephine, men Laura Mvulas debutalbum, Sing to the Moon, er virkelig noe helt for seg selv, med brede, vakre akkorder både i sang og musikk, med gode melodier og overraskende vendinger og orkestrering. Jeg har lagt til fire av hennes mest spennende låter, med Like the Morning Dew som min favoritt.

Så tilbake til country. Channel D er vel egentlig ikke et band, men et sted for 60 år gamle filmskaper Nick de Grunwald å få boltre seg. (Kanskje er det dette vi gamle produsenter skal gjøre når vi blir eldre? Hmm.) Han har laget filmer og TV-programmer om en rekke artister, fra Peter Gabriel til John Lennon. Han driver Isis Productions, et anerkjent produksjonsselskap i England, men nå har han altså valgt å lage musikk selv. Albumet Mosaic of Disarray kom ut for noen uker siden, og jeg er blitt glad i flere av låtene der. Fire av låtene ligger nå i listen.

Til slutt skal vi til Sverige, til produsenten Kleerup, som de siste årene har gjort store ting med og for Lykke Li og Robyn – blant annet. Nå har han gitt ut et album med  sin gruppe Me and My Army. Låtene kan minne om Fleetwood Mac og andre åttitallsband, og slev om ikke alle sporene på denne samlingen er like spennende, er det nok å ta av. Jeg har tatt med fem, inkludert tittelsporet ”Thank God for Sending Demons”.

Og dermed har du 25 nye spor å kose deg med – i tillegg fra tidligere gull. Og som i gamle «10 i skuddet» – når nye spor kommer inn, går noen ut, denne gang Martha Wainwright, Frøydis Grorud og den ovennevnte Josephine.

Og listen er her:

..eller Yo Le Tengo, som det visstnok heter på spansk, et baseballuttrykk først og fremst.

Og gjett om de har’n, dette rare amerikanske bandet som har overlevd siden tidlig på 80-tallet. I sentrum finner vi Ira Kaplan, vokalist, gitarist og pianist. Han har med seg kona på trommer, Georgia Hubley, og tredjemann er James McNew.  De har laget mye og morsom musikk siden starten, men det har vært langt mellom originalutgivelsene, for de har spilt inn mye covermusikk, spilt med andre musikere, og laget masse filmmusikk. Men i år kom albumet Fade, og jeg har lagt inn fire låter derfra. Selv er jeg spesielt svak for Ohm, men den er kanskje en utfordring for de sarteste av dere, med sitt heftige gitarspill og ikke veldig mange akkorder.

Derfra over til nynnedronningen Petra Haden fra New York. Hun har løftet a cappella sang til en egen kunstart, og på hennes siste album har hun kastet seg over en rekke filmlåter. Dette er originalt og imponerende, kanskje av og til litt masete, så jeg har bare tatt med noen smakebiter, og jeg har også inkludert noen av de streiteste låtene. Hun gjør blant annet en rørende versjon av Tootsie (It Might Be You), skrevet av en av verdens mest undervurderte artister, Stephen Bishop.  For de som lar seg fascinere, hør på hele albumet, Petra Goes to the Movies. Og her finner du også en morsom og såre enkel video av hennes Superman tema, med undertekster.

Og listen? Den finner du som vanlig her:

Nei, vi er ikke over i pornobransjen, snarere tvert i mot. Her kommer to godt påkledde voksne menn, Ed Hardcourt og Ron Sexsmith, med hvert sitt ømme og vakre album. Og jeg har tatt med et lite utvalg fra hver (pluss en liten bonus til slutt).

Wimbledongutten Ed Hardcourt ble nominert til det prestisjetunge Mercuryprisen allerede i 2001, men det ville være feil å si at han er blitt en superstjerne etter det. Imidlertid har en hel rekke andre superstjerner trykket ham til sitt kjente bryst, for Ed har åpnet for artister som Wilco, REM, Supergrass og Norah Jones. Også vår egen eksportartikkel Sondre Lerche har spilt med ham på noen av konsertene hans. Jeg har hatt ham med på tidligere lister, så ivrige listefølgere vil kjenne igjen stil og stemme. Låtene som nå ligger i listen er fra albumet ”Back into the Woods”, hans beste samling til nå, med låten The Cusp & The Wane som kanskje hans flotteste låt.

Ron Sexsmith er fra Canada, 13 år eldre enn Hardcourt, men de ligner svært på hverandre i stil. De har også mange andre paralleller i sin karriere: Begge er musikernes musiker, begge har gitt ut en rekke kritiker- og musikerroste album uten egentlig å oppnå stjernestatus. Flere store artister har spilt inn låtene hans og gjort dem mer tilgjengelige enn han har klart selv, blant annet Secret Heart, som ble covret av både Rod Stewart, Feist og Nick Lowe. Ron Sexsmiths siste album Forever Endeavor kom ut for noen uker siden, og jeg har lyttet med stor glede til det. Tre av låtene ligger nå i blogglisten.

Som en liten nepotistisk bonus har jeg lagt til et spor fra The Voice-vinner Martin Hallas debutalbum, der han synger en duett med min kjære datter Karoline. Jeg synes de klinger så godt sammen; de har også sunget mye sammen i gruppen over, Teknopoly (som du finner på Urørt og MySpace),  og jeg håper de gjør mer sammen senere.

Eller direkte til Spotify her: Pewalla blog – Musikk for modne eller her Pewalla blog – Musikk for modne

…and I’m the only man, sang konferansieren i musikalen Cabaret. og Two ladies er hva jeg har å presentere i dag, selv om det i dette tilfellet kan det være en mann med i bildet også, men det skal jeg komme tilbake til.

De to damene som jeg foreslår å lytte til er Angela MacCluskey og ”vår egen” Margaret Berger. Dette er to forskjellige artister, en mørk og en lys – og da snakker vi ikke om hårfargen, for det er umulig å vite med dagens kvinner,  har jeg lært meg.  Frk. Berger, for eksempel har vært helt lys og helt mørk, som dere kan se under. Nei, det er stemningen i musikken det siktes til.

Den mørke først. Angela MacCluskey er skotsk, men har slått seg ned for godt i Hollywood, California. Hun har produsert plater i over ti år, men en av hennes tidligere plater fikk plutselig en renessanse da et spor derfra ble prominent plassert i en episode av Greys Anatomy. Sosiale medier klarte naturlig nok å grave frem hvem det var som hadde sunget klassikeren ”My Funny Valentine” – Angela MacCluskey.

Og her kommer – kanskje – en annen mann inn i bildet. For en artist med navn Tryptich er også kreditert sammen med MacCluskey. Jeg har ikke klart å finne en forklaring på hvem dette er, en person eller en gruppe, men samme kan det være. Låten er fra 2000-albumet Curio, der MacCluskey – og Tryptich – tolker flere standardlåter. Jeg har tatt med et lite knippe i bloggspillelisten. Stemmen hennes er til tider så skjør at man blir redd for at den skal gå i oppløsning, men hun når likevel den ene høye tonen etter den andre, og styggpent er det. MacCluskey går til og med løs på en av David Bowies mest ukjente klassikere, Lady Grinning Soul, som hun tolker vart og vondt, om enn ikke så bra som Bowie og hans utrolige pianist Mike Garson gjorde på det geniale albumet Alladin Sane på 80-tallet.

Den andre damen er altså den samme som skal reise til Malmö og representere Norge i årets Eurovision Song Contest. Margaret Berger trodde jeg var dusinvare, enda en midt-på-treet-artist fra Idols middelmådighetsfabrikk, helt til hun dukket opp i delfinalen i Florø og sang fletta av alle de andre artistene. Hun har nylig gitt ut en rekke freske låter, moderne, upretensiøse og lyse, og jeg har lagt et part av dem i blogglisten.

Og som vanlig, blogglisten finner du her:Pewalla blog – Musikk for modne eller her Pewalla blog – Musikk for modne

Eller her, faktisk:

En sjelden gang dumper jeg over noe ekstraordinært og ukjent på en gang. Jeg håper og tror det ikke vil forbli ukjent særlig lenge.

Den amerikanske jazz-popsangerinnen Kristina Train ga ut en plate in 2009 som ikke kan karakteriseres som noe annet enn en stor flopp. Mange hadde høye forventninger til damen, som ble sammenlignet med Norah Jones, Patsy Cline, Rumer og andre storheter. Nå har hun fått en ny sjanse med albumet ”Dark Black”, og den sjansen har hun grepet med begge hendene. Dette er noe av den beste popmusikken jeg har hørt på veldig lenge, meget velskrevne tekster og melodier, nærmest klassiske i uttrykket, og fremført med en stemme som kan smelte sukker. Det har vært veldig vanskelig å plukke ut noen låter til blogglisten, for alle burde være med, men faller det lille knippet som ligger der i smak, gå til hele den lille platekatalogen hennes.

Mange artister sliter med oppslutningen, på tross av at de, noenlunde objektivt sett, fortjener en mer sentral plass i rampelyset. Manchester-trioen I am Kloot er blant dem. De har holdt det gående siden 2001, og har vært nominert til Mercury-prisen, de har fått side opp og side ned med gode kritikker, men den store suksessen har uteblitt. Nå har de på tross av det kommet med nok et album, denne gang produsert av gutta bak Elbow. Dette er nedstrippet og god popmusikk, med en slags roots-aktig undertone til noe av musikken. Jeg har tatt med noen låter fra albumet, som heter Let it All In.

Bak Sadie & the Hotheads skjuler Elizabeth McGovern seg, i alle fall bak Sadie. The Hotheads som backer henne er brødrene Nelson, Simon og Steve (pluss noen flere som deltar på ett eller flere spor). Og hvem er så Elizabeth McGovern? I de siste årene er hun mer kjent som Cora, grevinnen av Grantham, i TV-serien Downton Abbey.  Og det er jo først og fremst skuespiller den 51-år unge damen er. Albumet deres, How Not to Lose Things, har sine klare lyspunkter – og disse har jeg nå plassert godt i blogglisten på Spotify. Resten av albumet kan du med hell hoppe over. Jeg kan jo legge til, spesielt for Downton Abbey-fans, at også Michelle Dockery tidvis synger med Sadie & The Hotheads. Og hvem er så hun? Jo, nå snakker vi om Mary, Coras eldste datter i serien.

Og Spotify-spillelisten ligger fremdeles her: Pewalla blog – Musikk for modne    eller her: Pewalla blog – Musikk for modne

Jeg har nå fjernet den musikken som har ligget lengst i listen. Håper ikke noen gråter for det.

Her er fem ”nye” artister og 22 nye låter i Pewalla blog – Musikk for modne

Ben Gibbard har vært vokalist i ”Death Cab for Cutie” siden 1997. Bandet har gitt ut 8 flotte album med god og variert popmusikk. De siste årene har Ben, eller Benjamin som han egentlig heter, luftet seg litt. Han jobbet med filmmusikken til nyinnspillingen av Arthur, og tidligere i år ga han ut sitt første soloalbum,  Former Lives, et av de beste popalbum jeg har hørt på lenge.  Jeg har valgt ut et lite knippe låter, men hør gjerne på hele albumet – og se på den veldig morsomme videoen som ble laget til låten ”Teardrop Windows” (som også ble spilt av Herreavdelingen på P1 forleden – snakk om cred!!! )

Jeg tok med skuespillerinnen og sangerinnen Charlie Dore på en tidligere liste. Nå har hun kommet med en ny EP med fire nye låter. To av dem finner du i blogglisten.  Jeg har stor sans for både Charlies stemme, men også for de gode fortellingene hun tryller frem i sangene sine.

Et av de albumene som har fått mest positiv mottakelse i indiemusikk-kretser er ”Fear Fun” fra Father John Misty (som egentlig heter Joshua Tilman), og som mange kjenner fra supergruppen Fleet Foxes. Jeg har tidligere hatt med en låt fra denne samlingen; her kommer ytterligere fire. Tekstene er absurde og morsomme, med mye kontrast til de mer melodiøse låtene. Bladet Uncuts ekspertpanel valgte albumet som årets beste. Tilman/John Misty besøkte Oslo tidligere i år, så noen av dere kan jo ha fått oppleve ham på scenen på Rockefeller.

Polsk-britiske Katy Carr er en interessant artist, merkelig nostalgisk, men likevel moderne.  Hun minner om mange andre store britiske kvinnelige artister, som Kate Bush, men det er en særegen sound hun byr på, noe som blant annet skyldes instrumentvalgene hun gjør. Selv spiller hun både Wurlitzer piano til ukulele.  Jeg har tatt med fem spor fra hennes mest kjente og kritikerroste album, Coquette, men for de som liker dette kommer det et nytt album hvert øyeblikk, Paszport, allerede ute i Polen.

Så til en artist som ikke har blitt en stjerne – ennå. Krystle Warren har nok sine fans, spesielt i homsemiljøet, for hennes mørke stemme og åpne homoaktivistiske tekster har blitt latt merke til. Jeg hørte henne først på en samling av låter spilt på New York Subway, faktisk, og en av de låtene, Sparkle and Fade, er med på hennes 2009-album, Circles.  Den og fire andre låter ligger nå og venter i blogglisten.

God lytting – og godt nytt musikkår!!!