Det er på tide med musikalsk påfyll, både fra gamle travere og nyere stjerneskudd.

Første band ut er den amerikanske gruppen Hem. Brooklyngruppen består for tiden av hele åtte personer, men det er Sally Ellyson, Gary Mauree, Dan Massé og Steve Curtis som er og har vært kjernen i bandet. De spiller vakker Americana, raffinert og rørende. Albumet Departure and Farewell kom i år, etter 4 års pause, og tilhengerne er ikke skuffet. Jeg har valgt ut fire sterke låter, mer finnes på resten av albumet.

Vi fortsetter med mer Americana, dog svært så forskjellig fra Hem, nå fra Josh Ritter fra Idaho, en mann som åpenbart har vært gjennom en tøff periode med samlivsbrudd. Tekstene på hans nye og syvende album, The Beast in its Tracks, er fulle av tristesse og bitterhet, men det gjør ikke låtene mindre vakre av den grunn, og håpet lurer i bakgrunnen. Josh Ritter har aktivt gitt ut musikk siden 1999, så også han er i kategorien gammel traver.
Likevel kommer han ikke i nærheten av neste mann ut, Rod Stewart. Det er nå 42 år siden han utga den geniale albumet Every Picture Tells A Story, og før det hadde han en karriere som del av bandet Faces. De siste årene har Rod konsentrert seg om å gjøre den amerikanske sangboka på sin egen måte, et meget vellykket prosjekt både kunstnerisk og kommersielt. I år kom albumet Time til ganske så blandede anmeldelser. Jeg synes ikke det er et strålende album, mye platt musikk for mine ører, men innimellom finnes både gull og gøy. Jeg har valgt ut fire flotte og Rod-typiske låter, håper de faller i smak. Det finnes noen få til på albumet som er verdt å høre på.

Så til den yngre garden. Linda Carlsson fra Sverige kaller seg Miss Li. Hun er et spennende nytt bekjentskap for meg, fordi her møter vi en 32-åring som kaster seg over enhver musikksjanger – og det virker som om hun føler seg hjemme i svært mange av dem. Når artister ikke er sjangertro vet ikke anmelderne hva de skal mene og tro, og det har også vært tilfelle hva gjelder Miss Lis siste album, Wolves. Det har fått blandet mottakelse, men mye mindre fortjent enn Rod Stewarts lunkne anmeldelser for sitt album. Jeg har begynt å høre på Miss Lis tidligere utgivelser, og her er mye virkelig morsomt og overraskende å høre på.
Så har jeg lagt til et lite bonusspor til slutt, en instrumental fra Stig Ulv fra Ørsta. Stig kaller seg klimprar, og det er vel en god beskrivelse når man lytter til gitaristens første vakre album.Strengetonar. Jeg synes det blir vel monotont i lengden, men lydbildet fra Volda kirke skaper en ørebalsamatmosfære som kan være godt og klokt å ty til etter en hektisk dag eller uke.
Og for de av dere som ikke abonnerer i Spotify, her er musikken. Jeg har som vanlig fjernet den eldste musikken fra blogglisten; i dag ble det While You Slept (beklager, Benedikte), The Red Bullets, Lianna La Havas, Hot 8 Brass Band, David Bowie (beklager, David) og Christopher Holland.













Wimbledongutten Ed Hardcourt ble nominert til det prestisjetunge Mercuryprisen allerede i 2001, men det ville være feil å si at han er blitt en superstjerne etter det. Imidlertid har en hel rekke andre superstjerner trykket ham til sitt kjente bryst, for Ed har åpnet for artister som Wilco, REM, Supergrass og Norah Jones. Også vår egen eksportartikkel Sondre Lerche har spilt med ham på noen av konsertene hans. Jeg har hatt ham med på tidligere lister, så ivrige listefølgere vil kjenne igjen stil og stemme. Låtene som nå ligger i listen er fra albumet ”Back into the Woods”, hans beste samling til nå, med låten The Cusp & The Wane som kanskje hans flotteste låt.


Den andre damen er altså den samme som skal reise til Malmö og representere Norge i årets Eurovision Song Contest. Margaret Berger trodde jeg var dusinvare, enda en midt-på-treet-artist fra Idols middelmådighetsfabrikk, helt til hun dukket opp i delfinalen i Florø og sang fletta av alle de andre artistene. Hun har nylig gitt ut en rekke freske låter, moderne, upretensiøse og lyse, og jeg har lagt et part av dem i blogglisten.
Den amerikanske jazz-popsangerinnen Kristina Train ga ut en plate in 2009 som ikke kan karakteriseres som noe annet enn en stor flopp. Mange hadde høye forventninger til damen, som ble sammenlignet med Norah Jones, Patsy Cline, Rumer og andre storheter. Nå har hun fått en ny sjanse med albumet ”Dark Black”, og den sjansen har hun grepet med begge hendene. Dette er noe av den beste popmusikken jeg har hørt på veldig lenge, meget velskrevne tekster og melodier, nærmest klassiske i uttrykket, og fremført med en stemme som kan smelte sukker. Det har vært veldig vanskelig å plukke ut noen låter til blogglisten, for alle burde være med, men faller det lille knippet som ligger der i smak, gå til hele den lille platekatalogen hennes.
Mange artister sliter med oppslutningen, på tross av at de, noenlunde objektivt sett, fortjener en mer sentral plass i rampelyset. Manchester-trioen I am Kloot er blant dem. De har holdt det gående siden 2001, og har vært nominert til Mercury-prisen, de har fått side opp og side ned med gode kritikker, men den store suksessen har uteblitt. Nå har de på tross av det kommet med nok et album, denne gang produsert av gutta bak Elbow. Dette er nedstrippet og god popmusikk, med en slags roots-aktig undertone til noe av musikken. Jeg har tatt med noen låter fra albumet, som heter Let it All In.
Bak Sadie & the Hotheads skjuler Elizabeth McGovern seg, i alle fall bak Sadie. The Hotheads som backer henne er brødrene Nelson, Simon og Steve (pluss noen flere som deltar på ett eller flere spor). Og hvem er så Elizabeth McGovern? I de siste årene er hun mer kjent som Cora, grevinnen av Grantham, i TV-serien Downton Abbey. Og det er jo først og fremst skuespiller den 51-år unge damen er. Albumet deres, How Not to Lose Things, har sine klare lyspunkter – og disse har jeg nå plassert godt i blogglisten på Spotify. Resten av albumet kan du med hell hoppe over. Jeg kan jo legge til, spesielt for Downton Abbey-fans, at også Michelle Dockery tidvis synger med Sadie & The Hotheads. Og hvem er så hun? Jo, nå snakker vi om Mary, Coras eldste datter i serien.
En annen spennende ny britisk artist er Lianne Le Havas, enda en sanger med en spennende etnisk bakgrunn; det virker som forskjellige kulturpåvirkninger gir spesielt spennende kulturuttrykk (beklager Christian Tybring-Gjedde), som for eksempel Michael Kiwanuka fra Uganda og England, og Josephine fra Liberia og Jamaica, to av fjorårets største overraskelser. I Lianne Le Havas’ tilfelle dreier det seg om jamaicanske og greske foreldre blandet med engelsk oppvekst. Hun har foreløpig kun sluppet to EPer, jeg har lagt til én av dem, Lost & Found.
En single som ligger mitt hjerte nærmere er While You Slepts Havoc, som også kom rundt juletider. Albumet deres, Push/Pull kommer 21. januar. Min kjære Benedikte Wallace er vokalist, sammen med Jacob Jones, som har skrevet de fleste låtene. De strekker seg fra det vakre, melodiøse, til lekende og drivende rock, umulig å sette i bås – noe som bør være en god ingrediens i en mulig fremtidig suksess. Jeg håper drømmene deres går i oppfyllelse, det har de fortjent.
En helt annen sound kommer fra New Orleans-bandet The Hot 8 Brass Band, et ekte marching band fra jazzbyen. Jeg har lagt til to svingende låter fra det nye albumet deres The Life & Times, som visstnok skal etterfølges av et downtempo album om ikke så lenge. Det kan nok bli vel så fint.
Til slutt en ekte syttitallsartist, Christopher Holland, med låter som får tiden til å stå stille, eller rettere sagt gå bakover. Hans album Corner Green kunne nesten ha vært innspilt på 10ccs, Squeezes og Al Stewarts tid, og flertallet av låtene står ikke tilbake fra den beste musikken fra den tiden. Så har Christopher gode gener: Han er bror til Jools Holland, storbandlederen og programlederen som får hele verden til å swinge.
Ben Gibbard har vært vokalist i ”Death Cab for Cutie” siden 1997. Bandet har gitt ut 8 flotte album med god og variert popmusikk. De siste årene har Ben, eller Benjamin som han egentlig heter, luftet seg litt. Han jobbet med filmmusikken til nyinnspillingen av Arthur, og tidligere i år ga han ut sitt første soloalbum, Former Lives, et av de beste popalbum jeg har hørt på lenge. Jeg har valgt ut et lite knippe låter, men hør gjerne på hele albumet – og se på den veldig morsomme
Jeg tok med skuespillerinnen og sangerinnen Charlie Dore på en tidligere liste. Nå har hun kommet med en ny EP med fire nye låter. To av dem finner du i blogglisten. Jeg har stor sans for både Charlies stemme, men også for de gode fortellingene hun tryller frem i sangene sine.
Et av de albumene som har fått mest positiv mottakelse i indiemusikk-kretser er ”Fear Fun” fra Father John Misty (som egentlig heter Joshua Tilman), og som mange kjenner fra supergruppen Fleet Foxes. Jeg har tidligere hatt med en låt fra denne samlingen; her kommer ytterligere fire. Tekstene er absurde og morsomme, med mye kontrast til de mer melodiøse låtene. Bladet Uncuts ekspertpanel valgte albumet som årets beste. Tilman/John Misty besøkte Oslo tidligere i år, så noen av dere kan jo ha fått oppleve ham på scenen på Rockefeller.
Polsk-britiske Katy Carr er en interessant artist, merkelig nostalgisk, men likevel moderne. Hun minner om mange andre store britiske kvinnelige artister, som Kate Bush, men det er en særegen sound hun byr på, noe som blant annet skyldes instrumentvalgene hun gjør. Selv spiller hun både Wurlitzer piano til ukulele. Jeg har tatt med fem spor fra hennes mest kjente og kritikerroste album, Coquette, men for de som liker dette kommer det et nytt album hvert øyeblikk, Paszport, allerede ute i Polen.
Så til en artist som ikke har blitt en stjerne – ennå. Krystle Warren har nok sine fans, spesielt i homsemiljøet, for hennes mørke stemme og åpne homoaktivistiske tekster har blitt latt merke til. Jeg hørte henne først på en samling av låter spilt på New York Subway, faktisk, og en av de låtene, Sparkle and Fade, er med på hennes 2009-album, Circles. Den og fire andre låter ligger nå og venter i blogglisten.