Vi går inn i den mørkeste tiden, og da er godt å varme seg på både nye lyse og mørke låter, aller helst uten ringlende bjeller og julebudskap. Det får vi nok av andre steder. Hele 65 nye låter fordelt på 12 artister er inne i blogglisten på Spotify, alle nøye vurdert før de får slippe inn i et så celebert selskap.

Vi starter med den lekne engelsk-tyske duoen Psapp, som med sitt nye album What Makes Us Glow gir oss morsom og annerledes orkestrert musikk. Her er mye leketøysmusikk, men låtene er voksne nok, og Galia Durants stemme er forførende nok til å komme fra en voksen dame.

Midlake byr på en betydelig mørkere tone, men er full av melodi likevel. Gruppen kommer fra Texas, og hadde mye suksess med sitt forrige album The Courage of Others. Vokalisten Tim Smith valgte å forlate bandet da de var i gang med å produsere sitt nye album, så gruppen måtte begynne litt på nytt, og resultatet ble Antiphon, som anmeldere – og jeg – har hatt mye glede av. Fire låter derfra ligger nå i listen til allmenn nytelse.

Tilbake til lyset. Laura Cantrell har ikke produsert musikk på mange år, så plutselig kom No Way There From Here, spekket med nye selvskrevne låter. Dette er vakker og intelligent country-musikk, litt bort fra det tradisjonelle, og kanskje derfor har Laura slått spesielt godt an i Europa. Stemmen hennes er særegen, enkel og så sikker. Håper dere blir like frelst som jeg har blitt.

Så til dagens mørkeste slik jeg ser det. King Midas kom i forrige uke ut med et album som har fått mange norske anmeldere til å hente frem den mest dekorerte siden på terningen. Bandet fra Oslo har holdt på helt siden 1994, og det sies at dette er deres siste album. I så fall går de ut, om ikke med et pang, så i alle fall med flagget til topps. Dette er sterke, vakre låter som vokser for hver gang jeg hører dem. Kanskje ligger de i utkanten av den musikktypen du finner på denne listen, men gi King Midas en sjanse, så kanskje ombestemmer de seg og fortsetter noen år til. Norsk rock trenger noen ledestjerner. Albumet heter Rosso.

En annen norsk artist som virkelig har imponert er Maria Due. Med albumet Past Potential Future Lover har hun laget et intelligent popalbum med et spennende lydbilde, med herlige tyvlån fra både jazz, latino og vise. Hun har en nærmest fransk stemme, hviskende og sensuell, og musikken burde ha et like stort nedslagsfelt i Europa og Amerika som i Norge. Jeg håper hun får en stor karriere, dette er nemlig bra.

Josephine Fosters stemme er også særpreget, men på den helt andre enden av skalaen fra Maria Due. I’m a Dreamer er et merkelig album, og Foster synger med en vibrato, nærmest operastemme som av og til kan minne om Olga Marie, for de som husker henne. Josephine Foster synger imidlertid svært så rent, og hennes låter er vakre og fascinerende. Kan hende du ikke klarer å høre på henne, men gi henne en sjanse før du bestemmer deg.

Mer standardmusikk får du med Lucy Schwartz’  Timekeeper, men denne damen fra California kan skrive musikk. Hun har skrevet musikk for TV-serier på oppdrag, men dette albumet må komme fra eget hjerte. Det var virkelig vanskelig å velge låter å ta med, for albumet har så mange gode, så hvis du er enig, ta turen til hele albumet etterpå. I mellomtiden kan du i alle fall nyte de fire jeg har inkludert.

Lindi Ortega har også lys og deilig musikk å by på. Hun er kanadisk, men stilen går rett hjem i Nashville, en by hun nå har flyttet til. Tin Star er også spekket av den delen av countrymusikken jeg etter hvert har fått stor sans for. Indie Lindi, som hun kalles, er fremdeles å regne som en godt bevart hemmelighet, en annen måte å beskrive en artist som ikke helt har slått gjennom.

Denai More fra øst-London er så fersk som artist at hun ennå ikke har et helt album ute. Vi er nå tilbake til de mørkere tonene blant dagens nykommere, og de enkle og vakre tonene fra Denai kan varme et vinterhjerte. Storbritannia har produsert en rekke slike unge kvinnelige vokalister i det siste, og mange har vært innom listen min. Kanskje er du blant de første til å lytte til og bli glad i en fremtidig stor stjerne?

Et sikrere kort i så måte er Dave Stewart, godt kjent fra Eurythmics. Også han har gitt ut ny plate på sine ”gamle dager”, selv om han så vidt har passert seksti. Jeg anså ham som en juniorpartner i Eurythmics, mest fordi Annie Lennox var så dominerende, men på Lucky Numbers briljerer han med morsomme, tidløse, respektløse låter, men også med varme og åpne tekster. Jeg falt for denne platen, hør om du er enig.

Billie Vans første single er allerede på listen, og nå kommer et knippe låter fra hennes strålende første album. Billie er fra Asker, og har kommet litt i skyggen av andre artister i samme generasjon, men jeg synes hun er blant de freskeste og mest tilgjengelige av dem alle. Albumet heter 1 2 3 4 Radiostar, og med On My Knees som ligger på listen fra før, kan du nå glede deg over hele åtte låter.

Til slutt skal vi til Island, og til Asgeir Trausti, eller bare Asgeir som han nå kaller seg ute i den store verden. Hans album Dýrð í dauðaþögn ble nærmest en sensasjon på Island, og lå som nummer en på hitlistene der i ukevis. Nå er albumet spilt inn på nytt på engelsk, men jeg har beholdt de islandske låtene (unntatt én), så kan dere eventuelt skifte til engelsk hvis det blir for uforståelig. Asgeir minner litt om vår egen Thomas Dybdahl, men jeg har større sans for Asgeir.

Ut av listen tar jeg Eleanor Friedberger, Ingrid Olava, Kristina Train,  Lenka, The National, Phildel,  Sarah Siskind og Zaz.

Og listen med oppdaterte sanger finner du her:

Jeg tror vi nå kan kalle det en trend. Store artister på 70- og 80-tallet kommer tilbake på 2010-tallet og trollbinder oss på nytt. Samtidig går unge artister i deres fotspor. Dagens liste-påplussning henter gull fra begge disse naboleirene.

Steve Harley har vært en favorittstemme i mitt liv, fra hans frekke, selvsikre stil sammen med Cockney Rebel til hans mykere side på begynnelsen av 2000-tallet. I 2010 kom albumet Faith & Virtue ut, med vakre ballader og god rock, en Steve Harley for vår tid. Jeg har tatt med fem låter. Liker du dem , begynn å grave i katalogen hans, enten du er fan eller novise.

Boy George har jeg ikke hatt det samme nære forholdet til, både musikalsk og privat har det vært for viltert til at det her fenget så mye. Men – nå i godt voksen alder kommer Mr George tilbake med et sterkt album, 20 år etter siste utgivelse. Stemmen hans har aldri vært bedre, rusten og glatt på en gang, og albumet byr på store tekster og magiske melodier. Kritikere har vært over seg også, og This Is What I Do er av flere allerede utnevnt som årets comebackalbum.

Den tredje tryllekunstneren i dagens liste er Paddy McAloon i Prefab Sprout. Også han har vært en vesentlig del av The Soundtrack of My Life, og jaggu har han klart å lage enda et nytt album med magi, Crimson/Red, kanskje et av de beste noensinne. Det sier ikke så lite, for selv om Prefab Sprout aldri har vært megastjerner har de i flere tiår vært å regne som de beste melodismedene i verden. Igjen byr han på varme, glede og tekster som får deg til å lytte ekstra nøye. Mange har kalt McAloon et musikalsk geni, og de største artistene i bransjen, inkludert Paul McCartney, har søkt samarbeid med ham. Det forstår jeg godt, for til og med Paul McCartney har noe å lære ved Merlins føtter.

Chip Taylor, mannen som skrev Wild Thing for The Troggs, er nå er blitt en eldre mann, han også. Han var mye på turne i Norge da tragedien 22. juli skjedde.  Han ble dypt berørt, og skrev en rekke sanger som tok utgangspunkt i massemordet. Mange har hørt Chip Taylor siden og har blitt tilsvarende berørt av låtene hans, inkludert God Bless Norwegians. For meg er han en engelsktalende Ole Paus. Lytt på de fem låtene jeg har lagt ut fra albumet Block Out the Sirens of This Lonley World, og hør om du er enig.

David Rotheray er også en gammel magiker, men det er hva han nå gjør sammen med yngre krefter som har gitt ham en plass på listen min. Rotheray spilte i The Beautiful South, men i de siste årene har han utviklet et konsept der han inviterer inn andre artister til å spille inn med ham, stort sett kvinner. Resultatet blir samlinger som har en egenartet stil, men med mye variasjon på grunn av bidrag fra svært forskjellige artister. Årets album heter Answer Songs, men det er verdt å høre på tidligere album over samme lest også.

Dent May fra Mississippi er en ung artist med en gammel smak. Jeg får assosiasjoner til Beach Boys og andre sekstitallsartister, selv om dette definitivt er lyden av 2013. Her er det mye sol og sommer og glede, men jeg mistenker en slags musikalsk ironi under det hele, kanskje er det feil, men det gjør ingenting, herlig er det å høre på dette. Albumet heter Warm Blanket.

Nå man hører Magic Brothers første gang er en naturlig tanke at disse gutta må ha hørt mye på Monroes (må de hvile i fred) og Madness. Og det er for så vidt riktig, for den ene av disse to brødrene har faktisk spilt i Madness. Nick og Woody Woodgate har gitt ut et retroalbum,  The Magic Line, som gleder stort, langt utover at det er lyden av Madness som gjenoppstår. Jeg synes låtene på The Magic Line er om mulig enda mer melodiske og sterke enn ”originalen”., og har tatt med fem. Hør gjerne på resten av albumet også.

Bloggens siste tilskudd er Paula Paulusma, en britisk singer/songwriter som har gitt meg mye lytteglede i det siste. Hun er ikke blant dem som har gjort stor karriere, men dette er en dame som både kan synge, spille og skrive. Paula har forsøkt mye i sitt liv, hun har jobbet i BBC og har påbegynt en doktorgrad, men det er kun musikken som aldri har gitt opp. Det skal vi være glade for. Leaves from the Family Tree kom i fjor, og jeg har tatt med hele seks perler derfra.

Hem, Josh Ritter, Miss Li, Rod Stewart og Stig Ulv forlater listen nå for å gi plass til ny magi.

Og listen finner du her: ( ser at de fleste av dere spiller av fra bloggen og fra Facebook, men husk at du også kan abonnere på listen på Spotify)

Mildpop må ikke forveksles med enkel pop, for mange artister velger å bruke rolige virkemidler, som brede harmonier, nedtonet orkestrering – og veldig ofte et visst feminint musikalsk preg, hvis noe slikt finnes. Da er det også naturlig at det finnes flere kvinnelige enn mannlige artister som beveger seg i dette musikalske landskapet.

I Norge er artister som Ane Brun, men kanskje også Stein Torleif Bjella, eksponenter på hvert sitt vis. I Norge er vi glad for å kalle dette visepop, vi har til og med en egen Spellemann-kategori for sjangeren, selv om den nok er bredere enn mitt mildpop-begrep.

Danske Oh Land er også en eksponent – i alle fall innimellom. Hun (ja, for det er en hun, Nanna Øland Fabricius) leker seg med både standardpop og elektronika, men hun er best når hun gir oss den vene siden av seg selv. På hennes nye LP (det ordet er kommet til heder og verdighet igjen – selv når vinyl ikke er inne i bildet), Wishbone.  Låten ”Love You Better” er en av de sterkeste jeg har hørt på lenge, men de andre tre jeg har tatt med klinger også godt. Resten av Wishbone er mindre interessant, men hør gjerne på katalogen hennes, her er mye bra fra tidligere år.

I de siste listeinnleggene har jeg hatt med mye skotsk musikk. Det er ikke bare på grunn av mine fjerne aner, men rett og slett fordi Skottland er et arnested for god musikk for tiden, uvisst hvorfor. Et band jeg har lyttet til også tidligere er Camera Obscura. Mildere blir det ikke, i alle fall ikke med et standard gitarbasert bandoppsett. Mye av mildheten kommer fra vokalisten Tracyanne Campbell og de harmoniene bandet drar opp rundt henne. Den nye LPen heter Desire Lines.

Elizabeth Shepherd kan synge telefonkatalogen, og synger den bra, sa en anmelder om den kanadiske jazz- og popsangeren. Kanadierne er glad i sine chanteuses, og en liste med mildpop er ikke komplett uten minst én kanadisk artist. Samtidig får dere litt påfyll av musikk som grenser mer til jazz enn til pop. Blant annet får du høre hennes tolkning av Cole Porters Love for Sale, kanskje en av de mest troverdige utgavene av denne standardlåten. Albumet er fra i fjor og heter Rewind, med ekte dobbeltbunn.

She & Him hørte jeg om for første gang for et par år siden da jeg researchet julesanger vi ikke hadde hørt før. Denne duoen består av M. Ward og skuespilleren Zooey Dechanel, og ble kastet sammen ved en tilfeldighet i forbindelse med musikksporet til en film, og siden har de fortsatt å lage nydelig popmusikk i Beach Boys/Carpenters-stil- hvis dere kan forestille dere en slik blanding. Jeg har tatt med et bredt knippe låter fra duoens siste samling, Volume 3 – som betyr at det faktisk finnes både et Volume 1 og Volume 2 å stupe ned i hvis dere liker denne musikken.

En annen duo som har fått mye oppmerksomhet i det siste er søstrene Lily & Madeleine fra Indianapolis. De er fremdeles tenåringer og minner mye om svenskenes First Aid Kit, synes nå jeg. Melodiene er vakre og harmoniene er tradisjonelle, men blir ikke dårligere av det. Her er det ekko av tidlig Simon & Garfunkel også.  Debutalbumet deres heter The Weight of the Globe.

Siste kvinne ut er en av Sondre Lerches tidligere samarbeidspartnere, Sylvie Lewis, en ekte nomade fra London (faren er BBC-journalisten Martyn Lewis), som har bodd i en rekke byer i Europa og USA. Når har hun slått seg ned i Roma, og to av låtene på hennes nye LP, It’s All True,  er en hyllest til sitt nåværende hjemland. Jeg er veldig svak for de sterke, men å så nedtonede, låtene hennes. Her hører vi et virkelig komponisttalent. Stemmen hennes står også ypperlig til denne musikken.

Samtidig som disse seks artistene går inn, tar jeg ut Club des Belugas, Eric Clapton og Boz Scaggs. De har gledet oss lenge nok.

Og listen finner du enten her, eller ved å abonnere på den.

De gamle er naturlig nok eldst, men er de best? Både Elton og Sting får være med på listen for de modne fra i dag, så kan dere dømme selv. For ungdommen er også godt representert. Sannheten er vel at det lages mye god musikk for tiden, enten det er unge eller eldre som lager den. Listens funksjon er å bryte gjennom veggen av A-lister og vise at det finnes en musikkverden bak det.

Derfor er det virkelig selvmotsigende å starte med Sting, som med sin Practical Arrangement, har lykkes å få en god, gammeldags vise spilt på radioen flere ganger pr dag.  (Og på Skavlan sist uke) Men poenget med en egen liste er å få lov til å være virkelig selvmotsigende. Det finnes mange grunner til å mislike Stings 60-årskrise, for her går han tilbake til sin oppvekst før rocken tok ham, men når man rydder unna shanties og litt intetsigende viser, sitter man igjen med et knippe flotte, tekststerke låter, som vokser for hver gang jeg hører dem. The Last Ship er verdt å høre på i dette nedredigerte formatet.

Elton John har også kommet med en ny LP, The Diving Board, en samling som tar meg tilbake til de rolige sangene som jeg elsket på Goodbye Yellow Brick Road, et av mine favorittalbum gjennom alle tider og galakser. For her er ikke mye up-tempo, som det heter på SATS. Her får vi en rekke låter som er en perfekt syntese av Eltons musikk og Bernie Taupins tekster, med Eltons fyldige og umiskjennelige stemme og pianospill. Jeg har tatt med noen av de vakreste låtene og latt noen av de mer intetsigende ligge igjen i LPen.

Så til det blåe – til Florida og Tedeschi Trucks Band, et mann- og koneband som går løs på bluesen på en ny, men tradisjonell måte. Det nye er vel at det gjerne blir brukt mer enn tre akkorder der, det gamle er at låtene gjør både godt og vondt å høre på, slik blues skal virke. Susan Tedeschis stemme er raspete og full av – nettopp blues. Jeg har tatt med tre låter fra dem, hør gjerne mer på Made Up Mind, et album som har blitt godt mottatt av anmeldere.

Et kjempehopp til Nord-Norge, til norsk glede og hele regnbuen. Gruppen Hekla Stålstrenga har kommet med sitt andre album med folkerock – eller er det folkepop? Samme kan det være, dette er musikk som de som ikke er frelst på folkemusikk også kan like. Mye skyldes, i alle for min del, Anne Nymo Trulsens stemme som sniker seg inn i øret og hjertet mitt, uten fiksfakserier av noe slag.  De fleste låtene på Dyrandé er litt for feletunge for meg, men jeg tatt med tre vakre perler, og for de som har større toleranse for tradisjonell folkemusikk enn jeg har, hør på resten av albumet også.

Nå som vi er så godt i gang med å hoppe: vi tar et hopp tilbake til Florida, og til Surfer Blood. Denne indiegruppen har tatt med seg brede harmonier og har nok hørt en del på Beach Boys, selv om dette er mye røffere og mer gitartungt. Resultatet er albumet Pythons, full av charme og melodiøs skittenpop. Dette er nok hat- eller elskmusikk, så for de som tilhører første gruppen er det tre låter å holde ut, for dere andre er det tre morsomme tre-minuttere.

Vi holder oss i USA, og tviholder på sommeren – og kanskje litt på Beach Boys. Smith Westerns er lyse og glade og synger som man burde gjøre når man bor et sted det blåser mindre enn i hjembyen Chicago.  Bandet består av tre gutter, og Soft Will er deres tredje LP. Den har mange ikke helt sterke låter, men jeg har plukket ut tre som i alle fall jeg er blitt glad i.

Avslutningsvis kommer en av de gamle, selv om hun sikkert ville har reagert på dét o- m hun kunne lese norsk. Laura Veirs, singer-songwriter fra Colorado har holdt på en god stund, helt fra midten av 90-tallet. Jeg har hatt med låter fra henne tidligere, og tidvis liker jeg henne veldig godt, tidvis blir det for uinteressant. Hennes nye album har fått gode anmeldelser stort sett overalt, og Laura vever sammen vakre, utfordrende melodier for oss, låter som tåler gjenlytting. Jeg har tatt med de tre sterkeste låtene fra Warp & Weft.

Ut av listen på grunn av lett slitasje forsvinner The Leisure Society, Over the Rhine og Rebecca Furguson.

Og her er den oppdaterte listen.

Vi åpner dørene for sensommeren (noen vil kalle det høsten) og for åtte artister og grupper som gjør det de kan for å trekke oss tilbake til varme dager.  Noen av dem har holdt på en stund, andre er ferske, men til felles har de at du ikke finner dem på VG-lista eller andre minste-felles-multiplum-lister. Men du finner dem på blogglisten min, så får du vurdere når du har hørt låtene, om hva som i dine ører er den beste listen å være på.

Vi starter i Dallas, Texas med megagruppen The Polyphonic Spree, megagruppe først og fremst fordi de er så mange.  Her blir vi invitert inn til et bredt og blidt lydbilde med lyse og varierte låter, mange med trøkk i. ”Yes it’s True” er deres 4. studioalbum. Den tydelige kraften i gruppen er Tim DeLaughter, han er også hovedvokalist.

Fra Dallas drar vi til Montreal i Canada, til Young Galaxy som nylig har vært på våre kanter, i Göteborg, for å spille inn et flott album, Ultramarine.  Her er det ikke den samme bredden i lydbildet som hos Polyphonic Spree. Vokalisten Catherine McCandless bryter gjennom på alle låtene, og  det samme gjør gruppens forkjærlighet for nærmest balkanske rytmer. Likevel, dette er et popalbum i ordets beste forstand, og Dan Lissvik i Göteborg har gitt dem et sommerlig og luftig preg, som gir dem en selvsagt plass på en sensommerliste.

Så et hopp tilbake i tid, til en av 60-tallets store stemmer, Sharon Jones. Hun nådde aldri helt opp blant de aller største, men tiden og utholdenheten har gitt henne status som en av Amerikas klassiske stemmer. Hun var på vei ut med et nytt album sammen med gruppen The Dap-Kings, men fikk en kreftdiagnose i sommer og har avlyst både plateutgivelse og turné.  Kreften ble oppdaget tidlig, så Jones har sluppet en optimistisk pressemelding om at hun snart er tilbake. I mellomtiden gleder vi oss over noen av hennes  utgivelser, både med Dap-Kings, en duett med Michael Boublé, og til slutt en fantastisk cover av This Land is Your Land.

Vi holder oss i Amerika, og reiser til San Diego og til min gamle medmusikant Bill Cantos. Vi møtte hverandre i San Diego i 1981 og spilte sammen en periode. Jeg lærte mye av Bill, en fantastisk arrangør og pianist. Etter at våre veier skiltes har Bill utviklet seg til en av Californias mest etterspurte studiomusikere. I sommer var han i Oslo som Burt Bacharachs keyboardist,. Bill har også fulgt sin tro, og har laget en rekke kristenpopplater. I 2002 ga han imidlertid ut et album der han spiller samme type musikk som vi spilte sammen, jazzpop. Movie in the Night Sky viser frem en ekte artist.

En annen, og betydelig yngre, ekte artist, er britiske Eliza Doolittle. Vi er mange som har gått og ventet på et andrealbum fra henne, etter det lekne og helt brilliante debutalbumet Eliza Doolittle. Nå erter hun oss med et par singleutgivelser som kanskje forteller oss at vi får en mer voksen Eliza snart. Selv om disse låtene er glitrende og modne, håper jeg at frekkheten og gleden fra førstealbumet blir å kjenne igjen når det nye albumet endelig kommer.

I august besøkte jeg for første gang Glasgow, og byen imponerte ikke så mye, en skygge av vakre Edinburgh en time unna.  Men Glasgow har kanskje en av Europas mest spennende musikkmiljøer for tiden, mange av de gruppene og artistene som virkelig har imponert de siste årene kommer fra denne slitne byen, inkludert The Blue Nile og Quickbeam, sistnevnte lagt til listen min i august.  Frightened Rabbit er en annen Glasgowgruppe som imponerer. Deres låt ”Swim Until You Can’t See Land” satte seg fast i hodet mitt i et halvår, og nå er de ute med en ny LP, Pedestrian Verse. Jeg har tatt med tre låter derfra. 27. november spiller gruppen på Parkteateret i Oslo. Kanskje vi skal få det med oss?

Jeg avslutter med to ”snillere” artister, først Julie Feeney fra Irland, en honningstemme som det ikke er så lett å sette i noen musikalsk bås. Et nytt album er varslet, i mellomtiden kan vi kose oss med tre låter fra tidligere album. Pulsen slår litt saktere når Julie Feeney synger.

Samuel Beam kaller seg Iron & Wine som artist. Han er fra South Carolina i USA og har nylig sluppet et album som har fått så gode kritikker over hele kloden at albumet kom seg inn på topp 40-listene både i USA og Storbritannia. Og visst er det et vakkert og godt album, så kanskje er det mulig å gjøre seg fortjent til både å være på blogglisten min og topp 40-listene rundt om i verden? Jeg har tatt med hele seks låter fra Ghost on Ghost. 

The Bitter Springs, Caitlin Rose, Channel D, Laura Mvula og Me and My Army forlater listen nå etter lang og tro tjeneste, så hvis du ikke kan leve uten dem må du selv ut og lete.

Her er listen som den nå ser og høres ut (nye låter er stjernemerket):

Det er neppe noen nyhet at det lages mye svært god, norsk musikk for tiden, også for oss som gjerne foretrekke vakre, gode lydbilder, sterke melodier og fiffige og sterke tekster. Problemet for mange artister er å få til lønnsomhet. Når det produseres musikk på et høyt internasjonalt nivå i dette landet, er det i virkeligheten ”bare” markedsføring som står i veien for at musikken kommer ut til et større publikum enn det hjemlige. Kvaliteten på musikken er det ingenting i veien med, noe som grupper som Team Me og Røyksopp har vist.

Det er kanskje på tide å få en kulturpolitikk som i større grad gir norske musikere hjelp til å nå ut. Noen (les: det offentlige) må kompensere for alle de mange sugerørene som står ned i den lille potten som utgjør inntektsgrunnlaget for musikerne.

Så la oss ta de norske innslagene blant nykommerne på listen først.

To drammensere,  Bjørn Tveit  og Hans Thomas Kiær, utgjør Alfred Hall, et band med et poppete og rikt lydbilde. Alfred Hall fikk muligheten til å åpne Øyafestivalen i år. De har nylig gitt ut sitt første album, Wilderness, og jeg har tatt med to flotte låter fra denne samlingen.

Saksofonisten Bendik Brænne fra Bærum har også nylig gitt ut sitt første album, How to Fake it in America. Han er blant mange unge artister som har overvunnet mange unges aversjon mot countryinspirert pop og rock. Den slepende måte å spille saksofon på har Bendik også tatt med seg inn i sangen. Noen av låtene blir litt mye country for meg, men jeg har funnet tre flotte låter – og det finnes flere, så utforsk gjerne hele albumet.

DJ’en Magnus August Høiberg er en annen multikunstner. Han opererer nå under navnet Cashmere Cat, og har sluppet en spennende instrumental EP, Mirror Manu. Remixes av flere av låtene er også sluppet. Cashmere Cat har et moderne lydbilde, men melodien står i sentrum, så musikken bør favne bredt. Cashmere Cat og Høiberg spiller en del utenfor Norge, og har blitt lagt merke til internasjonalt allerede.

Gruppen Highasakite har allerede sine spor. Dagbladet anmeldte deres første med å avlyse resten av musikkåret, fordi dette er så bra som det kan bli. Dette er unge musikere som kommer med mer enn talent, de er den første generasjonen av høyskoleutdannede musikere som vet hvordan musikk skrues sammen. Jeg har valgt ut tre låter fra deres EP, men vi skal nok følge ekstra godt med når en full samling visstnok kommer ut senere i år.

Den siste norske artisten i denne omgang er Thea Raknes, med bandet hennes Thea & The Wild. Thea var vokalist i Norma Sass, som jeg tidligere har hatt med på listen, men nå går hun og bandet hennes ytterligere i en melodisk popretning. Foreløpig er det kommet to singler, og jeg har tatt med begge, de er freske og sommerlige. Også Thea Raknes fikk spille på Øyafestivalen i år, og hun hadde konsert på Hove tidligere i sommer.  Det er godt at arrangørene er sitt ansvar bevisst om at norske artister må få slippe til foran et større publikum.

Etter så mye ungt og nytt talent, la oss svinge pendelen helt den andre veien til 71 år gamle Guy Clark fra Texas. Han har gitt ut plater i 40 år uten egentlig å ta skrittet helt opp i eliteserien, selv om sangene hans nok har blitt mer berømte enn ham selv.  Han ga nylig ut en nydelig samling låter, med en nærhet som kan minne om Johnny Cashs siste utgivelser. Spesielt synes jeg Rain in Derango er et mesterstykke i komposisjon. To andre låter er også med, og spesielt My Favorite Picture of You gjør inntrykk.

I Australia har de en artist som heter Sarah Blasko. Jeg har virkelig fått sansen for henne, og det er rart at hun ikke har nådd særlig ut bortsett fra i hjemlandet. Der er hun imidlertid stor, og det er fortjent. Dette er kvalitetspop, sterke tekster, gode komposisjoner og et lekent og aldri uinteressant lydbilde. Hennes siste album, I Awake, er noe av det beste jeg har hørt i år, og jeg har tillatt meg å ta med hele syv låter derfra.

Til gjengjeld har jeg bare én låt med av Regina Spektor, men det har sin naturlige forklaring. Dette er nemlig tittelsporet til Netflix’ nye TV-dramaserie, Orange is the New Black, som går som en farsott over Netflixjorden nå. You’ve Got Time kan stå helt på egne bein, så om du ikke har sett serien ennå, eller ikke liker den, lytt på Spektor. Hvis du har fulgt listen min har du lyttet til henne tidligere også, hun er en spennende artist som det slett ikke er bortkastet å lytte mer på.

For å gjøre plass (og for at dere ikke skal gå leie) har jeg fjernet Yo Le Tengo, Robert Vincent, og Petra Haden.

Og her er den nye listen – nye låter er merket med stjerne.

Sommer krever en god del av begge, så la også den nye musikken i blogglisten reflektere dette. Som vanlig står godbitene i kø, både av de som går helt inn i sjelen – og de som får deg opp av solstolen enten du vil eller ikke.

Men jeg skal starte ved å gjøre noe nytt – av dyp nødvendighet – å anbefale et band som ikke er utgitt ennå, men som, hvis noen plateselskaper kjenner sin besøkelsestid, bør utgis jo før jo heller. De heter Sam’s Shirt, (Samkjørt – tog du’an?) en jentetrio bestående av Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek, som skriver glitrende, rørende, freske, varme og morsomme tekster til tilsvarende gode melodier. Hør på dem her på SoundCloud, og fortell om dem til alle du kjenner. Spesielt hvis de du kjenner eier et plateselskap eller har lyst å starte et. https://soundcloud.com/sams-shirt Begynn med Jeg har aldri sett elg…

Så over til nye låter som ligger på blogglisten på Spotify.

Der starter vi med enda en ny artist, Billie Van, fra Asker. Hun har i alle fall fått utgitt én låt, og et album skal være på vei, har jeg forstått. Dette er skramlerock med et bredt smil. Hvis On my Knees er et eksempel på kommende låter fra Billie, kan vi bare glede oss.

Fra Asker til Brasil, her er noen fine låter fra en jazzpopartist som kaller seg Ceu. Hun fikk en Grammynominasjon for sin første plate Vagarosa fra 2009, og nå er det kommet et nytt album fra henne. Caravana Sereia Bloom. Jeg har tatt med 5 låter derfra, fire på portugisk og en låt på engelsk. Her er det herlig blanding av latin, jazz, pop og electronica.

Neil Hannon og Thomas Walsh fra henholdsvis Divine Comedy og Pugwash, leker seg med et sideprosjekt de kaller Duckworth Lewis Method, og som dreier som kun om ett emne, Cricket. Nå er det vel få av listelytterne som spiller mye cricket, men musikken er herlig, med morsomme tekster, i alle falle de deler av disse som vi ikke-cricketfans kan forstå. Jeg hadde med et par spor fra deres første album på månedslistene, og her kommer to nye fra deres siste album.

Fra spøk til alvor, virkelig alvor. The Editors. Gutta kommer fra Birmingham, og har etter hvert fått fans over hele verden, med sin mørke, poetiske og tunge rock. For dette er vakkert og storslått.  Deres siste album, The Weight of Your Love, kom i år, og tittelsporet pluss fire andre låter er med på listen.  Sangeren Tom Smiths baryton stemme er unik og Editors sparer ikke på andre effekter heller.

Half Moon Run er en kanadisk gruppe i den andre enden av spektrum. Her har vi et band med litt mer innadvendt musikk, men vakkert er det. Alle i bandet synger, og harmoniene de produserer er nydelige.  De kan nok minne litt om Radiohead, men Half Moon Run er kanskje hakket mer glad i de melodiøse.

Min gamle samarbeidspartner, ordsmeden Ole Paus har gitt ut hva han selv sier er hans siste album. Her er mye moro, mye vakkert og låter som vi nok skal høre i mange år fremover. Det som gjør denne samlingen spesiell er at Ole har latt andre artister fremføre en rekke av låtene. Det synes jeg har vært vellykket, og to av dem har jeg tatt med i listen: Benedikte Narum og Lene Marlin synger Nattbussen og Omfavnelsen. Av Ole Paus’ egne har jeg tatt med den vakre Den lange reisen.  

Opp av stolen igjen, her kommer Paloma Faith. Hun fremfører en blanding av kabaret og svingende popmusikk, og minner litt om Amy Winehouse, selv om det er mer humor og fjær og ballede her. (Paloma har faktisk spilt sammen med Amy). Do You Want the Truth or Something Beatiful heter albumet der mine 5 valg kommer fra, det kom i 2009. Hun har kommet med et album etter dette, men mye av moroa er borte.

Jeg avslutter som jeg begynte, med et tilnærmet ukjent band. Quickbeam er fra Glasgow, og har produsert noe av det vakreste albumet jeg har hørt på veldig lenge. Det er svært lite quick med denne samlingen, dette er mindfulness til det fulle, variert, bredt og på ingen måte heismusikk.  Harmoniene er som honning for sjelen, ja, hele lydbildet glir inn i ørene og gjennom porene.  Samlingen har fått mange fantastiske kritikker, og her kommer altså en til.

Ut av lista løfter jeg Margaret Berger, Martin Halla & Karoline Wallace (sorry, Karoline, men takk for Sam’s Shirt-tipset), Angela McCluskey, Ron Sexsmith og Ed Hartcourt.

De nye låtene er merket med STJERNE….

Det er (visstnok) sommer, det er (i alle fall) juli, og det er tid til å høre på ny musikk du ikke har hørt hør, men som du ganske sikkert kommer til like.  En grov påstand? Test den, og se om den holder vann…!  Denne gang møter du flere artister enn noen gang tidligere, så som med grilltallerken, her er mange smaker, tydelige stemmer med særpreg.

Vi begynner med amerikanske Eleanor Friedberger, som er ute med sin andre soloplate. Jeg har tidligere hatt med et spor fra det første albumet på månedslistene, så ivrige blogglyttere vil helt sikkert kjenne igjen stemmen. Hun var tidligere medlem av duoen Fiery Furnaces sammen med broren sin, men begge har drevet med soloartistarbeid de senere årene. Jeg har fem sommerfine spor med fra samlingen Personal Record.

Vokalisten i Decoder Ring, australske Lenka, kom også nettopp med nytt album, Shadows. Lenka synger med like deler lyd og luft, og resultatet er neddyssende og deilig. Låtene er små pop-perler, ganske så intrikate og bredt arrangert. Noen vil kanskje synes dette er for pent og snilt, men jeg er ikke blant dem. Shadows er inspirert av at Lenka ble mor, så da behøver det ikke være utfordrende og problematisk.  Det er det heller ikke. Bare vakkert.

Et band som mange vil mene har betydelig mer tyngde, er The National. Jeg følte meg ganske alene å oppdage dem for noen år siden. Nå skal alle høre på og geniforklare dem. For å fortsette motstrøms, må jeg si at Ohiobandet ikke har levert sitt beste album med Trouble Will Find Me, selv om alle anmeldere synes å mene det. Jeg synes dette albumet er mindre melodisk og variert enn den fantastiske samlingen High Violet som kom i 2010. Likevel er det noen sterke låter her, mørke og enkle låter med tilsvarende mørke og kompliserte tekster.  Tre av dem ligger nå i blogglisten. Men til de av dere som liker dette og ikke har hørt på High Violet, dere har mye å glede dere til.

Phildel fra London kommer med en ganske så spesielle historie. Hun har irske og kinesiske gener, irske fra sin mor som senere giftet seg med en religiøs fanatiker, med den følgen at Phildel ble isolert fra det moderne samfunnet, mer eller mindre innelåst i sitt eget hjem. Hun ble reddet av gode lærere, et piano på skolen som hun fikk bruke i friminuttene, og at hun som syttenåring klarte å komme seg vekk hjemmefra og kunne begynne på et nytt liv, med musikken som sentrum. Så heter også albumet hennes The Disappearance of the Girl. Og hvilket album! Phildels stemme er én ting, honning og dybde i like deler, men låtene er rike og vakre, helt i en klasse for seg selv, selv om det minner om Goldfrapp og Kate Bush, uten å være noen av dem.  Phildel har også fått utviklet en annerledes nettside som følger albumet, der man kan se videoene fra albumet, men også lete etter den forsvunne jenta i et lite spill. http://www.phildel.com/ Fint å gå løs på når regnet øser ned.

Så skal vi helt nedpå og ut på landet. Country-artisten og –komponisten Sarah Siskind har nylig tatt med seg gitaren i et platestudio og spilt inn et knippe velskrevne og enkle låter. Sarah spilte inn sitt første album allerede som 14-åring, men har nok hatt mer suksess med andre artister enn med sin egen musikk. Det er ufortjent, for det må være flere enn meg som liker denne skarpe, rike stemmen fra Nashville? Jeg hadde en låt med på en av månedslistene, som fremdeles står som en av de største favorittene mine de siste årene, Novel. Hent gjerne den frem igjen hvis du liker de fire låtene fra In the Mountains.

Fra landet til den store byen og det store eplet. Navnet Vampire Weekend høres ut som et voldsomt punkband. Men – dette er sofistikert indie-pop fra tidligere studenter ved Columbia University. Selv kaller de musikken sin Upper West Side Soweto, så får man legge i det hva man vil. Musikken er leken og melodisk, med rike vokalprestasjoner, men du skal lete godt etter Afrika i disse låtene. Det gjør ingenting,  jeg blir glad og lett av å høre på Vampire Weekend og Modern Vampires in the City, og skal høre litt på de andre albumene deres i sommer. Kanskje finner jeg mer Soweto der.

Så et stort hopp til Zaz fra Frankrike, en kruttønne av en sangerinne med sterke røtter til sigøynermusikken. I år har hun gitt ut et nytt album, Recto Verso, der hun får synge låter over et bredere spekter enn det som gjorde henne verdensberømt i Frankrike. Eksperimentet er ikke helt vellykket, fremdeles er den tradisjonelle musikken som fungerer best. Jeg har plukket ut tre låter som jeg synes fungerer godt, men som dere fort merker er to av dem rene trad-låter, og den tredje er en god gammeldags fransk chanson, Si. Det er noe deilig frekt over stemmen til Zaz, så hør gjerne på hele albumet. Kanskje fenger også den tradisjonelle popmusikken deg?

Jeg har til slutt tatt med to singleutgivelser som gir lovnad om noe mer spennende på vei. Den ene er fra min store nye popfavoritt dette året, Kristina Train, som av uforståelige grunner ikke har slått an med sitt fantastiske album Dark Black, som jeg har hatt med på listen siden februar, men som ryker ut i dag. Her synger hun en låt som er med på lydsporet til filmen Queen of Carthage. Jeg får lyst til å se filmen bare for å høre Kristina synge.

Den andre singelen er fra norske Ingrid Olava, Jackie Kennedy. Jeg har ikke vært helt frelst på det som Ingrid Olava har kommet med til nå, men jeg fikk nytt håp da jeg hørte denne singelen, fremført på Sommeråpent i forrige uke.

Sammen med Kristina Train og Dark Black, ryker også I Am Kloot og  Sadie & The Hotheads for aldersgrensen.

God sommer, og husk å spise opp maten din.