Throughout the year I have introduced Norwegian readers to more than 50 great new releases in my blog: PEWALLA BLOG – MUSIKK FOR MODNE (music for mature). As some of you may have noticed, it is now the end of 2013, and as any magazine or newspaper will tell you: it’s time for Lists, and of course I had to make one, too.
I have listened again to all recommended albums, resulting in my own Top 10 Album list of 2013. It was a much harder job than I anticipated, so hard that when I was done with the list, there were still a further 25 albums I couldn’t leave alone. Consequently, I had to make two lists, or rather, one is a countdown list, the other is listed alphabetically.
Friends, colleagues and acquaintances all over the world who are unfamiliar with the Norwegian language have been left in the dark for too long (yes, there has been complaints); so for the first time, here is my blog in English. Who knows, maybe not for the last time… Music is a universal language, so it shouldn’t matter, but somehow it does.
Below you will find what I consider the best albums reviewed this year, followed by a Spotify link to all ten albums.
*
10. The Last Ship – Sting

Some of Sting’s new songs are breathtakingly beautiful, classics in their own right. Personally I am not that fond of the shanties on the album, although I do understand why he chosen this genre of songs to create this concept album. The rest of the album is terrific, though.
*
9. Old Sock – Eric Clapton

Eric Clapton has done what a lot of his contempories have already done: released an album of songs from his parents’ generation. I find Old Sock probably the best of the lot, honest and without any fuss, still full of musicality and true craftsmanship.
*
8. The Diving Board – Elton John

Elton John has released a number of slightly good albums during the last decade – suddenly a truly great album comes along, in the vein of his best albums from the 70s and 80s. Some of the songs on The Diving Board are among his best ever, and the collection grows on me for every time I listen.
*
7. The Stand-In – Caitlin Rose

Caitlin Rose has probably created more converts to country music than any other artist this year. I heard the first song from this album on BBC’s tough rock station Radio 6…. Most of the tracks are truly irresistable.
*
6. Life In Easy Steps – Robert Vincent

Robert Vincent is an anti-celebrity artist, proving that quality and sincerity trumph style. This collection is filled to the brim with honest, heartwarming songs of the highest songwriting quality.
*
5. Back Into the Woods – Ed Harcourt
Nine gorgeous songs from singer/songwriter Ed Harcourt, piano player and romancer. I have enjoyed listening to Harcourt before, but this album I have played over and over again this year. A lot of my blog followers have commented on tracks from Back Into The Woods, so I am not alone in my admiration.
*
4. Sing To The Moon – Laura Mvula

Jazz, soul, pop all mixed together on this amazing debut album from British singer Laura Mvula. The harmonies are in a league of their own, I have never heard anything like it before, truly orignal, just like the quality of the vocals and the songwriting.
*
3. Dark Black – Kristina Train

This was one of the few albums I actually bought this year, I just couldn’t get enough of it. Kristina Train is an amazing songwriter and an even better singer, this is so smooth and beautiful that it literally lowers my pulse. This is the title song:
*
2. Quickbeam – Quickbeam

This album will not raise your pulse either. There will always be some artists that dare go where no-one else dare to thread. This year Scottish trio Quickbeam proves the point. They have created an album of stunning beauty, using primarily classical instruments, writing small concertos rather than songs. The harmonies, the craftsmanship, the pure beaty of it all make me listen to the album again and again. Here is their most famous song to date:
*
1. I Awake – Sarah Blasko

Sarah Blasko from Australia went to Sweden to record her «I Awake»- album, she also recorded part of the album in Bulgaria, with a 52-piece symphony orchestra. The album is masterly done, Blasko’s voice haunts me every time I hear it, every song is a little symphony, carefully carved out. This is truly a BIG album, one that I would expect will build a reputation for the artist even outside her native Australia. This is «Fool», one of the best songs on the album:
*
Here are all the tracks for your enjoyment:
*
***
… and here are 25 other albums reviewed in 2013, all of them in my view among the best albums of the year. I have presented them in alphabetical order – no preferential treatment! At the bottom you’ll find a playlist with all 25 albums.
1 2 3 4 Radio Star – Bille Van

Bille, or Merete Pascual as known by her parents, is a Norwegian singer who has lived in the shadows of her, for the time being, more famous musical partners Jonas Alaska and Mikhael Paskalev. Her debut album has energy, humour and great music.
Alaska – The Silver Seas

The Nashville band Silver Seas never promises more than they can deliver: true melodic, catchy pop, written and performed with sophistication.
Alone Aboard the Ark – The Leisure Society

The third album from The Leisure Society offers humour, great melodies, irony and naivitë in rich abounds.
Antiphon – Midlake

A dark, rich album, with debth, recorded amidst instability in the band, as they lead singer left during recording the album.
Crimson/Red – Prefab Sprout

One of the true masters of pop returns, with titles, lyrics and melodies like no other. Possibly a sign of more to come.
Desire Lines – Camera Obscura

Musical sweetness from the rough city of Glasgow.
Dyrandé – Hekla Stålstrenga

Norwegian folk at its very best, modern and traditional at the same time, with Anne Nymo Trulsen’s voice embracing us.
How to Fake it In America – Bendik Brænne

Norwegian sax player goes country – a brilliant low key album with some exceptional songs
It’s All True – Sylvie Lewis

The British singer with the mature and elegant voice delivers an album of songs that grows and grows.
Made Up Mind – Tedeschi Trucks Band

One of the best blues bands around, with an accessible album for all ears.
My Favorite Picture of You – Guy Clark

Guy Clark’s painfully honest collection of folk gems, with some of this year’s very best songs, like the title track.
No Way There From Here – Laura Cantrell

Laura Cantrell exemplifies mature music, strong lyrics, great melodies, a great reason for embracing new country.
Personal Record – Eleanor Friedberger

Friedberger’s second solo album is nearly as good as the first, full of humour, double meanings, strong lyrics and slightly burlesque songs.
Push Pull – While You Slept

A bit of nepotism – vocalist Benedikte is my daughter – but the band deserves to be on the top 25 list, although slightly rougher than most of the albums above and below.
Sensitive Dependence – Beranek

Retro pop from one of Norway’s best composers, his first release in 19 years.
Shadows – Lenka

Australian angelic voice Lenka with an album about motherhood, full of beautiful pop tunes with no pretensions.
The Disappearance of the Girl – Phildel

Mysterious and powerful, this album is an astounding debut.
The Magic Line – Magic Brothers

Another retro album, this time from Madness’ drummer, sometimes surpassing his former band.
The Next Day – David Bowie

Another artist that never stops surprising, every album feels like a snap shot of his present state of mind, including this.
The Weight of Your Love – Editors
Power pop from British band Editors, walking a fine line between pretense and honesty, most songs landing securely on the side of the latter
There’s a Last Time for Everything – Lucy Wainwright Roche

Singer with the perfect musical family tree proves shes can stand on her own two feet.
This is What I Do – Boy George

One of the true comeback surprises of 2013, a mature and simply great and varied studio album from an artist with quite a musical baggage.
Timekeeper – Lucy Schwartz

Brilliant songwriter in the tradition of some of the best 70s and 80s pop music.
Tin Star – Lindi Ortega

Canadian singer, now a Nashville resident, has realeased a happy, feisty, countryinspired pop album.
Trouble Will Find Me – The National

Dark, hauntingly beautiful songs, crisply produced and performed.




Vi fortsetter med familierelasjoner og går til The Avett Brothers. Brødrene Seth og Scott utgjør kjernen i dette bandet. Musikken er sjeldent variert, faktisk beveger de seg mellom bluegrass, country, punk, pop, folk, rock, honky tonk og ragtime, selv om Americanalyden er gjennomgripende. Deres nye album heter Magpie and the Dandelion, og seks flotte låter er med herfra.
Vi holder oss i USA og flytter oss fra North Carolina til Baltimore, der finner vi en humoristisk singer-songerwriter, Cass McCoombs. Han ga ut sitt syvende album i høst, Big Wheel and Others, et album som mange kritikere har gitt toppanmeldelser til, og det forstår jeg godt, for her er enda en melodismed løs på oss. Melodiene vokser for hver gjennomspilling, og tekstene er til tider morsomme og anekdotiske.
The Head and the Heart oppsto i musikkmiljøet i Seattle. En lokal pub arrangerte open mic night, og flere av bandmedlemmene ble kjent der. De har i år gitt ut sitt andre album med fengende popmusikk, og ryktet om bandet har spredt seg. Årets album heter Let’s Be Still og har fått stort sett gode kritikker, noen synes det blir litt blodfattig, men de fleste er enige med meg at dette har både hode og hjerte. Derfor ligger det hele syv låter fra Seattlebandet i listen fra og med i dag.


Så et sjeldent besøk til Frankrike og til en artist som først og fremst er en instrumentalist, Sabastién Tellier. Platene hans har også form som prosjekter, og Confection er intet unntak. Dette kan minne om de store instrumentalistene fra 70- og 80-tallet, som Mike Oldfield, men Tellier har sin definitive stil og byr på musikk som ligger tettere opp til film- enn til kunstmusikken.
Og da er vi naturlig over til skotske Mogwai som har skrevet musikken til den superskumle Emmyvinnende serien, Les Revenants. Mogwai blir nok ikke fornærmet om jeg kaller musikken deres for sær, for dette er kunstrock, hvis et slikt begrep eksisterer. Men til denne serien passer musikken som hånd i hanske, og jeg har tatt med hovedlåten og en av de få med vokal som er med. Mogwai er litt krevende, men gi dem sjansen så vil du kanskje finne ut at det er verdt det.

Tilbake til lyset. Laura Cantrell har ikke produsert musikk på mange år, så plutselig kom No Way There From Here, spekket med nye selvskrevne låter. Dette er vakker og intelligent country-musikk, litt bort fra det tradisjonelle, og kanskje derfor har Laura slått spesielt godt an i Europa. Stemmen hennes er særegen, enkel og så sikker. Håper dere blir like frelst som jeg har blitt.
Så til dagens mørkeste slik jeg ser det. King Midas kom i forrige uke ut med et album som har fått mange norske anmeldere til å hente frem den mest dekorerte siden på terningen. Bandet fra Oslo har holdt på helt siden 1994, og det sies at dette er deres siste album. I så fall går de ut, om ikke med et pang, så i alle fall med flagget til topps. Dette er sterke, vakre låter som vokser for hver gang jeg hører dem. Kanskje ligger de i utkanten av den musikktypen du finner på denne listen, men gi King Midas en sjanse, så kanskje ombestemmer de seg og fortsetter noen år til. Norsk rock trenger noen ledestjerner. Albumet heter Rosso.
En annen norsk artist som virkelig har imponert er Maria Due. Med albumet Past Potential Future Lover har hun laget et intelligent popalbum med et spennende lydbilde, med herlige tyvlån fra både jazz, latino og vise. Hun har en nærmest fransk stemme, hviskende og sensuell, og musikken burde ha et like stort nedslagsfelt i Europa og Amerika som i Norge. Jeg håper hun får en stor karriere, dette er nemlig bra.

Lindi Ortega har også lys og deilig musikk å by på. Hun er kanadisk, men stilen går rett hjem i Nashville, en by hun nå har flyttet til. Tin Star er også spekket av den delen av countrymusikken jeg etter hvert har fått stor sans for. Indie Lindi, som hun kalles, er fremdeles å regne som en godt bevart hemmelighet, en annen måte å beskrive en artist som ikke helt har slått gjennom.
Denai More fra øst-London er så fersk som artist at hun ennå ikke har et helt album ute. Vi er nå tilbake til de mørkere tonene blant dagens nykommere, og de enkle og vakre tonene fra Denai kan varme et vinterhjerte. Storbritannia har produsert en rekke slike unge kvinnelige vokalister i det siste, og mange har vært innom listen min. Kanskje er du blant de første til å lytte til og bli glad i en fremtidig stor stjerne?
Billie Vans første single er allerede på listen, og nå kommer et knippe låter fra hennes strålende første album. Billie er fra Asker, og har kommet litt i skyggen av andre artister i samme generasjon, men jeg synes hun er blant de freskeste og mest tilgjengelige av dem alle. Albumet heter 1 2 3 4 Radiostar, og med On My Knees som ligger på listen fra før, kan du nå glede deg over hele åtte låter.





Dent May fra Mississippi er en ung artist med en gammel smak. Jeg får assosiasjoner til Beach Boys og andre sekstitallsartister, selv om dette definitivt er lyden av 2013. Her er det mye sol og sommer og glede, men jeg mistenker en slags musikalsk ironi under det hele, kanskje er det feil, men det gjør ingenting, herlig er det å høre på dette. Albumet heter Warm Blanket.
Nå man hører Magic Brothers første gang er en naturlig tanke at disse gutta må ha hørt mye på Monroes (må de hvile i fred) og Madness. Og det er for så vidt riktig, for den ene av disse to brødrene har faktisk spilt i Madness. Nick og Woody Woodgate har gitt ut et retroalbum, The Magic Line, som gleder stort, langt utover at det er lyden av Madness som gjenoppstår. Jeg synes låtene på The Magic Line er om mulig enda mer melodiske og sterke enn ”originalen”., og har tatt med fem. Hør gjerne på resten av albumet også.
Danske Oh Land er også en eksponent – i alle fall innimellom. Hun (ja, for det er en hun, Nanna Øland Fabricius) leker seg med både standardpop og elektronika, men hun er best når hun gir oss den vene siden av seg selv. På hennes nye LP (det ordet er kommet til heder og verdighet igjen – selv når vinyl ikke er inne i bildet), Wishbone. Låten ”Love You Better” er en av de sterkeste jeg har hørt på lenge, men de andre tre jeg har tatt med klinger også godt. Resten av Wishbone er mindre interessant, men hør gjerne på katalogen hennes, her er mye bra fra tidligere år.
Elizabeth Shepherd kan synge telefonkatalogen, og synger den bra, sa en anmelder om den kanadiske jazz- og popsangeren. Kanadierne er glad i sine chanteuses, og en liste med mildpop er ikke komplett uten minst én kanadisk artist. Samtidig får dere litt påfyll av musikk som grenser mer til jazz enn til pop. Blant annet får du høre hennes tolkning av Cole Porters Love for Sale, kanskje en av de mest troverdige utgavene av denne standardlåten. Albumet er fra i fjor og heter Rewind, med ekte dobbeltbunn.


Derfor er det virkelig selvmotsigende å starte med Sting, som med sin Practical Arrangement, har lykkes å få en god, gammeldags vise spilt på radioen flere ganger pr dag. (Og på Skavlan sist uke) Men poenget med en egen liste er å få lov til å være virkelig selvmotsigende. Det finnes mange grunner til å mislike Stings 60-årskrise, for her går han tilbake til sin oppvekst før rocken tok ham, men når man rydder unna shanties og litt intetsigende viser, sitter man igjen med et knippe flotte, tekststerke låter, som vokser for hver gang jeg hører dem. The Last Ship er verdt å høre på i dette nedredigerte formatet.



Avslutningsvis kommer en av de gamle, selv om hun sikkert ville har reagert på dét o- m hun kunne lese norsk. Laura Veirs, singer-songwriter fra Colorado har holdt på en god stund, helt fra midten av 90-tallet. Jeg har hatt med låter fra henne tidligere, og tidvis liker jeg henne veldig godt, tidvis blir det for uinteressant. Hennes nye album har fått gode anmeldelser stort sett overalt, og Laura vever sammen vakre, utfordrende melodier for oss, låter som tåler gjenlytting. Jeg har tatt med de tre sterkeste låtene fra Warp & Weft.
Vi starter i Dallas, Texas med megagruppen The Polyphonic Spree, megagruppe først og fremst fordi de er så mange. Her blir vi invitert inn til et bredt og blidt lydbilde med lyse og varierte låter, mange med trøkk i. ”Yes it’s True” er deres 4. studioalbum. Den tydelige kraften i gruppen er Tim DeLaughter, han er også hovedvokalist.
Fra Dallas drar vi til Montreal i Canada, til Young Galaxy som nylig har vært på våre kanter, i Göteborg, for å spille inn et flott album, Ultramarine. Her er det ikke den samme bredden i lydbildet som hos Polyphonic Spree. Vokalisten Catherine McCandless bryter gjennom på alle låtene, og det samme gjør gruppens forkjærlighet for nærmest balkanske rytmer. Likevel, dette er et popalbum i ordets beste forstand, og Dan Lissvik i Göteborg har gitt dem et sommerlig og luftig preg, som gir dem en selvsagt plass på en sensommerliste.

I august besøkte jeg for første gang Glasgow, og byen imponerte ikke så mye, en skygge av vakre Edinburgh en time unna. Men Glasgow har kanskje en av Europas mest spennende musikkmiljøer for tiden, mange av de gruppene og artistene som virkelig har imponert de siste årene kommer fra denne slitne byen, inkludert The Blue Nile og Quickbeam, sistnevnte lagt til listen min i august. Frightened Rabbit er en annen Glasgowgruppe som imponerer. Deres låt ”Swim Until You Can’t See Land” satte seg fast i hodet mitt i et halvår, og nå er de ute med en ny LP, Pedestrian Verse. Jeg har tatt med tre låter derfra. 27. november spiller gruppen på Parkteateret i Oslo. Kanskje vi skal få det med oss?

To drammensere, Bjørn Tveit og Hans Thomas Kiær, utgjør Alfred Hall, et band med et poppete og rikt lydbilde. Alfred Hall fikk muligheten til å åpne Øyafestivalen i år. De har nylig gitt ut sitt første album, Wilderness, og jeg har tatt med to flotte låter fra denne samlingen.
Saksofonisten Bendik Brænne fra Bærum har også nylig gitt ut sitt første album, How to Fake it in America. Han er blant mange unge artister som har overvunnet mange unges aversjon mot countryinspirert pop og rock. Den slepende måte å spille saksofon på har Bendik også tatt med seg inn i sangen. Noen av låtene blir litt mye country for meg, men jeg har funnet tre flotte låter – og det finnes flere, så utforsk gjerne hele albumet.
Gruppen Highasakite har allerede sine spor. Dagbladet anmeldte deres første med å avlyse resten av musikkåret, fordi dette er så bra som det kan bli. Dette er unge musikere som kommer med mer enn talent, de er den første generasjonen av høyskoleutdannede musikere som vet hvordan musikk skrues sammen. Jeg har valgt ut tre låter fra deres EP, men vi skal nok følge ekstra godt med når en full samling visstnok kommer ut senere i år.
Etter så mye ungt og nytt talent, la oss svinge pendelen helt den andre veien til 71 år gamle Guy Clark fra Texas. Han har gitt ut plater i 40 år uten egentlig å ta skrittet helt opp i eliteserien, selv om sangene hans nok har blitt mer berømte enn ham selv. Han ga nylig ut en nydelig samling låter, med en nærhet som kan minne om Johnny Cashs siste utgivelser. Spesielt synes jeg Rain in Derango er et mesterstykke i komposisjon. To andre låter er også med, og spesielt My Favorite Picture of You gjør inntrykk.
Til gjengjeld har jeg bare én låt med av Regina Spektor, men det har sin naturlige forklaring. Dette er nemlig tittelsporet til Netflix’ nye TV-dramaserie, Orange is the New Black, som går som en farsott over Netflixjorden nå. You’ve Got Time kan stå helt på egne bein, så om du ikke har sett serien ennå, eller ikke liker den, lytt på Spektor. Hvis du har fulgt listen min har du lyttet til henne tidligere også, hun er en spennende artist som det slett ikke er bortkastet å lytte mer på.
Der starter vi med enda en ny artist, Billie Van, fra Asker. Hun har i alle fall fått utgitt én låt, og et album skal være på vei, har jeg forstått. Dette er skramlerock med et bredt smil. Hvis On my Knees er et eksempel på kommende låter fra Billie, kan vi bare glede oss.
Fra Asker til Brasil, her er noen fine låter fra en jazzpopartist som kaller seg Ceu. Hun fikk en Grammynominasjon for sin første plate Vagarosa fra 2009, og nå er det kommet et nytt album fra henne. Caravana Sereia Bloom. Jeg har tatt med 5 låter derfra, fire på portugisk og en låt på engelsk. Her er det herlig blanding av latin, jazz, pop og electronica.

Half Moon Run er en kanadisk gruppe i den andre enden av spektrum. Her har vi et band med litt mer innadvendt musikk, men vakkert er det. Alle i bandet synger, og harmoniene de produserer er nydelige. De kan nok minne litt om Radiohead, men Half Moon Run er kanskje hakket mer glad i de melodiøse.
Min gamle samarbeidspartner, ordsmeden Ole Paus har gitt ut hva han selv sier er hans siste album. Her er mye moro, mye vakkert og låter som vi nok skal høre i mange år fremover. Det som gjør denne samlingen spesiell er at Ole har latt andre artister fremføre en rekke av låtene. Det synes jeg har vært vellykket, og to av dem har jeg tatt med i listen: Benedikte Narum og Lene Marlin synger Nattbussen og Omfavnelsen. Av Ole Paus’ egne har jeg tatt med den vakre Den lange reisen.
Opp av stolen igjen, her kommer Paloma Faith. Hun fremfører en blanding av kabaret og svingende popmusikk, og minner litt om Amy Winehouse, selv om det er mer humor og fjær og ballede her. (Paloma har faktisk spilt sammen med Amy). Do You Want the Truth or Something Beatiful heter albumet der mine 5 valg kommer fra, det kom i 2009. Hun har kommet med et album etter dette, men mye av moroa er borte.
Jeg avslutter som jeg begynte, med et tilnærmet ukjent band. Quickbeam er fra Glasgow, og har produsert noe av det vakreste albumet jeg har hørt på veldig lenge. Det er svært lite quick med denne samlingen, dette er mindfulness til det fulle, variert, bredt og på ingen måte heismusikk. Harmoniene er som honning for sjelen, ja, hele lydbildet glir inn i ørene og gjennom porene. Samlingen har fått mange fantastiske kritikker, og her kommer altså en til.
Vokalisten i Decoder Ring, australske Lenka, kom også nettopp med nytt album, Shadows. Lenka synger med like deler lyd og luft, og resultatet er neddyssende og deilig. Låtene er små pop-perler, ganske så intrikate og bredt arrangert. Noen vil kanskje synes dette er for pent og snilt, men jeg er ikke blant dem. Shadows er inspirert av at Lenka ble mor, så da behøver det ikke være utfordrende og problematisk. Det er det heller ikke. Bare vakkert.
Et band som mange vil mene har betydelig mer tyngde, er The National. Jeg følte meg ganske alene å oppdage dem for noen år siden. Nå skal alle høre på og geniforklare dem. For å fortsette motstrøms, må jeg si at Ohiobandet ikke har levert sitt beste album med Trouble Will Find Me, selv om alle anmeldere synes å mene det. Jeg synes dette albumet er mindre melodisk og variert enn den fantastiske samlingen High Violet som kom i 2010. Likevel er det noen sterke låter her, mørke og enkle låter med tilsvarende mørke og kompliserte tekster. Tre av dem ligger nå i blogglisten. Men til de av dere som liker dette og ikke har hørt på High Violet, dere har mye å glede dere til.
Så skal vi helt nedpå og ut på landet. Country-artisten og –komponisten Sarah Siskind har nylig tatt med seg gitaren i et platestudio og spilt inn et knippe velskrevne og enkle låter. Sarah spilte inn sitt første album allerede som 14-åring, men har nok hatt mer suksess med andre artister enn med sin egen musikk. Det er ufortjent, for det må være flere enn meg som liker denne skarpe, rike stemmen fra Nashville? Jeg hadde en låt med på en av månedslistene, som fremdeles står som en av de største favorittene mine de siste årene, Novel. Hent gjerne den frem igjen hvis du liker de fire låtene fra In the Mountains.
Fra landet til den store byen og det store eplet. Navnet Vampire Weekend høres ut som et voldsomt punkband. Men – dette er sofistikert indie-pop fra tidligere studenter ved Columbia University. Selv kaller de musikken sin Upper West Side Soweto, så får man legge i det hva man vil. Musikken er leken og melodisk, med rike vokalprestasjoner, men du skal lete godt etter Afrika i disse låtene. Det gjør ingenting, jeg blir glad og lett av å høre på Vampire Weekend og Modern Vampires in the City, og skal høre litt på de andre albumene deres i sommer. Kanskje finner jeg mer Soweto der.
Den andre singelen er fra norske Ingrid Olava, Jackie Kennedy. Jeg har ikke vært helt frelst på det som Ingrid Olava har kommet med til nå, men jeg fikk nytt håp da jeg hørte denne singelen, fremført på Sommeråpent i forrige uke.