Gamle magikere tryller videre

Jeg tror vi nå kan kalle det en trend. Store artister på 70- og 80-tallet kommer tilbake på 2010-tallet og trollbinder oss på nytt. Samtidig går unge artister i deres fotspor. Dagens liste-påplussning henter gull fra begge disse naboleirene.

Steve Harley har vært en favorittstemme i mitt liv, fra hans frekke, selvsikre stil sammen med Cockney Rebel til hans mykere side på begynnelsen av 2000-tallet. I 2010 kom albumet Faith & Virtue ut, med vakre ballader og god rock, en Steve Harley for vår tid. Jeg har tatt med fem låter. Liker du dem , begynn å grave i katalogen hans, enten du er fan eller novise.

Boy George har jeg ikke hatt det samme nære forholdet til, både musikalsk og privat har det vært for viltert til at det her fenget så mye. Men – nå i godt voksen alder kommer Mr George tilbake med et sterkt album, 20 år etter siste utgivelse. Stemmen hans har aldri vært bedre, rusten og glatt på en gang, og albumet byr på store tekster og magiske melodier. Kritikere har vært over seg også, og This Is What I Do er av flere allerede utnevnt som årets comebackalbum.

Den tredje tryllekunstneren i dagens liste er Paddy McAloon i Prefab Sprout. Også han har vært en vesentlig del av The Soundtrack of My Life, og jaggu har han klart å lage enda et nytt album med magi, Crimson/Red, kanskje et av de beste noensinne. Det sier ikke så lite, for selv om Prefab Sprout aldri har vært megastjerner har de i flere tiår vært å regne som de beste melodismedene i verden. Igjen byr han på varme, glede og tekster som får deg til å lytte ekstra nøye. Mange har kalt McAloon et musikalsk geni, og de største artistene i bransjen, inkludert Paul McCartney, har søkt samarbeid med ham. Det forstår jeg godt, for til og med Paul McCartney har noe å lære ved Merlins føtter.

Chip Taylor, mannen som skrev Wild Thing for The Troggs, er nå er blitt en eldre mann, han også. Han var mye på turne i Norge da tragedien 22. juli skjedde.  Han ble dypt berørt, og skrev en rekke sanger som tok utgangspunkt i massemordet. Mange har hørt Chip Taylor siden og har blitt tilsvarende berørt av låtene hans, inkludert God Bless Norwegians. For meg er han en engelsktalende Ole Paus. Lytt på de fem låtene jeg har lagt ut fra albumet Block Out the Sirens of This Lonley World, og hør om du er enig.

David Rotheray er også en gammel magiker, men det er hva han nå gjør sammen med yngre krefter som har gitt ham en plass på listen min. Rotheray spilte i The Beautiful South, men i de siste årene har han utviklet et konsept der han inviterer inn andre artister til å spille inn med ham, stort sett kvinner. Resultatet blir samlinger som har en egenartet stil, men med mye variasjon på grunn av bidrag fra svært forskjellige artister. Årets album heter Answer Songs, men det er verdt å høre på tidligere album over samme lest også.

Dent May fra Mississippi er en ung artist med en gammel smak. Jeg får assosiasjoner til Beach Boys og andre sekstitallsartister, selv om dette definitivt er lyden av 2013. Her er det mye sol og sommer og glede, men jeg mistenker en slags musikalsk ironi under det hele, kanskje er det feil, men det gjør ingenting, herlig er det å høre på dette. Albumet heter Warm Blanket.

Nå man hører Magic Brothers første gang er en naturlig tanke at disse gutta må ha hørt mye på Monroes (må de hvile i fred) og Madness. Og det er for så vidt riktig, for den ene av disse to brødrene har faktisk spilt i Madness. Nick og Woody Woodgate har gitt ut et retroalbum,  The Magic Line, som gleder stort, langt utover at det er lyden av Madness som gjenoppstår. Jeg synes låtene på The Magic Line er om mulig enda mer melodiske og sterke enn ”originalen”., og har tatt med fem. Hør gjerne på resten av albumet også.

Polly Paulusma + Stylusboy + Harry Harris picture

Bloggens siste tilskudd er Paula Paulusma, en britisk singer/songwriter som har gitt meg mye lytteglede i det siste. Hun er ikke blant dem som har gjort stor karriere, men dette er en dame som både kan synge, spille og skrive. Paula har forsøkt mye i sitt liv, hun har jobbet i BBC og har påbegynt en doktorgrad, men det er kun musikken som aldri har gitt opp. Det skal vi være glade for. Leaves from the Family Tree kom i fjor, og jeg har tatt med hele seks perler derfra.

Hem, Josh Ritter, Miss Li, Rod Stewart og Stig Ulv forlater listen nå for å gi plass til ny magi.

Og listen finner du her: ( ser at de fleste av dere spiller av fra bloggen og fra Facebook, men husk at du også kan abonnere på listen på Spotify)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s