Vi går inn i den mørkeste tiden, og da er godt å varme seg på både nye lyse og mørke låter, aller helst uten ringlende bjeller og julebudskap. Det får vi nok av andre steder. Hele 65 nye låter fordelt på 12 artister er inne i blogglisten på Spotify, alle nøye vurdert før de får slippe inn i et så celebert selskap.

Vi starter med den lekne engelsk-tyske duoen Psapp, som med sitt nye album What Makes Us Glow gir oss morsom og annerledes orkestrert musikk. Her er mye leketøysmusikk, men låtene er voksne nok, og Galia Durants stemme er forførende nok til å komme fra en voksen dame.

Midlake byr på en betydelig mørkere tone, men er full av melodi likevel. Gruppen kommer fra Texas, og hadde mye suksess med sitt forrige album The Courage of Others. Vokalisten Tim Smith valgte å forlate bandet da de var i gang med å produsere sitt nye album, så gruppen måtte begynne litt på nytt, og resultatet ble Antiphon, som anmeldere – og jeg – har hatt mye glede av. Fire låter derfra ligger nå i listen til allmenn nytelse.

Tilbake til lyset. Laura Cantrell har ikke produsert musikk på mange år, så plutselig kom No Way There From Here, spekket med nye selvskrevne låter. Dette er vakker og intelligent country-musikk, litt bort fra det tradisjonelle, og kanskje derfor har Laura slått spesielt godt an i Europa. Stemmen hennes er særegen, enkel og så sikker. Håper dere blir like frelst som jeg har blitt.

Så til dagens mørkeste slik jeg ser det. King Midas kom i forrige uke ut med et album som har fått mange norske anmeldere til å hente frem den mest dekorerte siden på terningen. Bandet fra Oslo har holdt på helt siden 1994, og det sies at dette er deres siste album. I så fall går de ut, om ikke med et pang, så i alle fall med flagget til topps. Dette er sterke, vakre låter som vokser for hver gang jeg hører dem. Kanskje ligger de i utkanten av den musikktypen du finner på denne listen, men gi King Midas en sjanse, så kanskje ombestemmer de seg og fortsetter noen år til. Norsk rock trenger noen ledestjerner. Albumet heter Rosso.

En annen norsk artist som virkelig har imponert er Maria Due. Med albumet Past Potential Future Lover har hun laget et intelligent popalbum med et spennende lydbilde, med herlige tyvlån fra både jazz, latino og vise. Hun har en nærmest fransk stemme, hviskende og sensuell, og musikken burde ha et like stort nedslagsfelt i Europa og Amerika som i Norge. Jeg håper hun får en stor karriere, dette er nemlig bra.

Josephine Fosters stemme er også særpreget, men på den helt andre enden av skalaen fra Maria Due. I’m a Dreamer er et merkelig album, og Foster synger med en vibrato, nærmest operastemme som av og til kan minne om Olga Marie, for de som husker henne. Josephine Foster synger imidlertid svært så rent, og hennes låter er vakre og fascinerende. Kan hende du ikke klarer å høre på henne, men gi henne en sjanse før du bestemmer deg.

Mer standardmusikk får du med Lucy Schwartz’  Timekeeper, men denne damen fra California kan skrive musikk. Hun har skrevet musikk for TV-serier på oppdrag, men dette albumet må komme fra eget hjerte. Det var virkelig vanskelig å velge låter å ta med, for albumet har så mange gode, så hvis du er enig, ta turen til hele albumet etterpå. I mellomtiden kan du i alle fall nyte de fire jeg har inkludert.

Lindi Ortega har også lys og deilig musikk å by på. Hun er kanadisk, men stilen går rett hjem i Nashville, en by hun nå har flyttet til. Tin Star er også spekket av den delen av countrymusikken jeg etter hvert har fått stor sans for. Indie Lindi, som hun kalles, er fremdeles å regne som en godt bevart hemmelighet, en annen måte å beskrive en artist som ikke helt har slått gjennom.

Denai More fra øst-London er så fersk som artist at hun ennå ikke har et helt album ute. Vi er nå tilbake til de mørkere tonene blant dagens nykommere, og de enkle og vakre tonene fra Denai kan varme et vinterhjerte. Storbritannia har produsert en rekke slike unge kvinnelige vokalister i det siste, og mange har vært innom listen min. Kanskje er du blant de første til å lytte til og bli glad i en fremtidig stor stjerne?

Et sikrere kort i så måte er Dave Stewart, godt kjent fra Eurythmics. Også han har gitt ut ny plate på sine ”gamle dager”, selv om han så vidt har passert seksti. Jeg anså ham som en juniorpartner i Eurythmics, mest fordi Annie Lennox var så dominerende, men på Lucky Numbers briljerer han med morsomme, tidløse, respektløse låter, men også med varme og åpne tekster. Jeg falt for denne platen, hør om du er enig.

Billie Vans første single er allerede på listen, og nå kommer et knippe låter fra hennes strålende første album. Billie er fra Asker, og har kommet litt i skyggen av andre artister i samme generasjon, men jeg synes hun er blant de freskeste og mest tilgjengelige av dem alle. Albumet heter 1 2 3 4 Radiostar, og med On My Knees som ligger på listen fra før, kan du nå glede deg over hele åtte låter.

Til slutt skal vi til Island, og til Asgeir Trausti, eller bare Asgeir som han nå kaller seg ute i den store verden. Hans album Dýrð í dauðaþögn ble nærmest en sensasjon på Island, og lå som nummer en på hitlistene der i ukevis. Nå er albumet spilt inn på nytt på engelsk, men jeg har beholdt de islandske låtene (unntatt én), så kan dere eventuelt skifte til engelsk hvis det blir for uforståelig. Asgeir minner litt om vår egen Thomas Dybdahl, men jeg har større sans for Asgeir.

Ut av listen tar jeg Eleanor Friedberger, Ingrid Olava, Kristina Train,  Lenka, The National, Phildel,  Sarah Siskind og Zaz.

Og listen med oppdaterte sanger finner du her: