Det er jul, og mange av dagens nyinnlagte på bloggen for modne lyttere har røtter tilbake til tidligere gullaldre, enten fordi artisten har fulgt sine egne røtter eller har fulgt andres.

57 nye låter entrer Spotifylisten, og første mann ut er Beranek, eller Espen Beranek Holm, som mange kjenner ham som. Fordi det er det han heter. Espen har hatt en meget allsidig karriere, men her er han tilbake til nettopp røttene, med sologitaren og den mørke popen, der han startet. Mange av låtene er penere i tøyet enn for noen tiår tilbake, kanskje derfor blir det så åpenbart hvilken melodismed av rang han er. Dette er melodier som er rikere og vakrere enn mye annet som slippes på markedet. Jeg har valgt ut seks låter fra Sensitive Dependence, men det er flere å ta av om du liker dette.

En annen og enda eldre ringrev er Paul McCartney, og med sine 70 år har han sanket litt erfaring på veien. Ingen av låtene på New er uten substans, selv om enkelte er litt kjedelige. Det er likevel nok spennende å ta av her, og lyden er moderne og frisk. Paul McCartney blinker stadig til, og det er noen perler blant de seks låtene jeg legger ut.

Med Lucy Wainwright Roche snakker vi om EKTE røtter. Hun er datter av Loudon Wainwright III og Suzzy Roche, og halvsøsknene hennes er Rufus og Martha. De som følger listen min vet at dette er en familie jeg har høstet rikelig fra tidligere. Lucy står virkelig ikke tilbake for noen av de andre familiemedlemmene, faktisk er hennes nye samling, There’s a Last Time for Everything, noe av det bedre jeg har hørt i år, fra noen familie, rolige og velskrevne og godt fremførte poplåter.

Vi fortsetter med familierelasjoner og går til The Avett Brothers. Brødrene Seth og Scott utgjør kjernen i dette bandet. Musikken er sjeldent variert, faktisk beveger de seg mellom bluegrass, country, punk, pop, folk, rock, honky tonk og ragtime, selv om Americanalyden er gjennomgripende. Deres nye album heter Magpie and the Dandelion, og seks flotte låter er med herfra.

Vi holder oss i USA og flytter oss fra North Carolina til Baltimore, der finner vi en humoristisk singer-songerwriter, Cass McCoombs. Han ga ut sitt syvende album i høst, Big Wheel and Others, et album som mange kritikere har gitt toppanmeldelser til, og det forstår jeg godt, for her er enda en melodismed løs på oss. Melodiene vokser for hver gjennomspilling, og tekstene er til tider morsomme og anekdotiske.

The Head and the Heart oppsto i musikkmiljøet i Seattle. En lokal pub arrangerte open mic night, og flere av bandmedlemmene ble kjent der. De har i år gitt ut sitt andre album med fengende popmusikk, og ryktet om bandet har spredt seg. Årets album heter Let’s Be Still og har fått stort sett gode kritikker, noen synes det blir litt blodfattig, men de fleste er enige med meg at dette har både hode og hjerte. Derfor ligger det hele syv låter fra Seattlebandet i listen fra og med i dag.

Så til en artist som følger røtter tilbake til Leonard Cohen og andre poetiske sangere. Howe Gelb er ingen ny artist, men det er først nå i voksen alder ( han er 57) han har fått fortjent oppmerksomhet. Den siste samlingen hans, The Coincidentalist, henter inspirasjon fra mange store artister, men har likevel en egen umiskjennelig klang. Jeg liker dette mørke og lett narkotiske lydbildet.

Vi gjør en helomvending og lytter til den britiske bandet Woman’s Hour, som bare er på begynnelsen av sin karriere. Også her står et søskenpar i sentrum, Fiona Jane og William. De har gitt ut to singler, og begge er med i listen, for her tror jeg vi kan vente oss mer godt fremover. Dette er pop med bakkekontakt, med et rikt lydbilde og varierte og gode melodier.

Mutual Benefit har valgt en form som ikke er så vanlig nå til dags, men som vi så en del av på 70- og 80-tallet, nemlig Prosjektet, med Alan Parsons Project som kanskje det mest kjente. Mutual Benefit er musikere som ønsker å samarbeide med  Jordan Lee, og dermed skifter besetningen hele tiden. Prosjektet har nettopp kommet med en ny samling, Love’s Crushing Diamond, og her by de på luftige, beroligende melodier som har fått mye positiv oppmerksomhet fra kritikere. For de av dere som likte Quickbeam som forlater listen i dag, er Mutual Benefit noe å glede seg til.

Så et sjeldent besøk til Frankrike og til en artist som først og fremst er en instrumentalist, Sabastién Tellier. Platene hans har også form som prosjekter, og Confection er intet unntak. Dette kan minne om de store instrumentalistene fra 70- og 80-tallet, som Mike Oldfield, men Tellier har sin definitive stil og byr på musikk som ligger tettere opp til film- enn til kunstmusikken.

Og da er vi naturlig over til skotske Mogwai som har skrevet musikken til den superskumle Emmyvinnende serien, Les Revenants. Mogwai blir nok ikke fornærmet om jeg kaller musikken deres for sær, for dette er kunstrock, hvis et slikt begrep eksisterer. Men til denne serien passer musikken som hånd i hanske, og jeg har tatt med hovedlåten og en av de få med vokal som er med. Mogwai er litt krevende, men gi dem sjansen så vil du kanskje finne ut at det er verdt det.

Etter noe så skummelt må vi avsluttet denne samlingen med noe koselig og hyggelig, nemlig Silver Seas’ nye album Alaska. Jeg har tidligere skrytt hemningsløst av dette bandet fra Nashville, først og fremst fordi de ikke utgir seg for å være noe mer enn et meget godt poporkester. På tidligere album har de levert den ene perlen etter den andre. Det er noen færre på Alaska, men jeg har plukket en liten bukett som jeg tror de fleste vil like.  Silver Seas er blant mine favorittgrupper, så jeg håper noen flere blir imponert nok av dem til å gå tilbake til deres tidligere strålende samlinger.

For å gi plass til ny musikk fjernes Céu, The Duckworth Lewis Method, Editors, Half Moon Run, Ole Paus, Paloma Faith og Quickbeam.

Og listen finner du her: