Mildpop må ikke forveksles med enkel pop, for mange artister velger å bruke rolige virkemidler, som brede harmonier, nedtonet orkestrering – og veldig ofte et visst feminint musikalsk preg, hvis noe slikt finnes. Da er det også naturlig at det finnes flere kvinnelige enn mannlige artister som beveger seg i dette musikalske landskapet.

I Norge er artister som Ane Brun, men kanskje også Stein Torleif Bjella, eksponenter på hvert sitt vis. I Norge er vi glad for å kalle dette visepop, vi har til og med en egen Spellemann-kategori for sjangeren, selv om den nok er bredere enn mitt mildpop-begrep.

Danske Oh Land er også en eksponent – i alle fall innimellom. Hun (ja, for det er en hun, Nanna Øland Fabricius) leker seg med både standardpop og elektronika, men hun er best når hun gir oss den vene siden av seg selv. På hennes nye LP (det ordet er kommet til heder og verdighet igjen – selv når vinyl ikke er inne i bildet), Wishbone.  Låten ”Love You Better” er en av de sterkeste jeg har hørt på lenge, men de andre tre jeg har tatt med klinger også godt. Resten av Wishbone er mindre interessant, men hør gjerne på katalogen hennes, her er mye bra fra tidligere år.

I de siste listeinnleggene har jeg hatt med mye skotsk musikk. Det er ikke bare på grunn av mine fjerne aner, men rett og slett fordi Skottland er et arnested for god musikk for tiden, uvisst hvorfor. Et band jeg har lyttet til også tidligere er Camera Obscura. Mildere blir det ikke, i alle fall ikke med et standard gitarbasert bandoppsett. Mye av mildheten kommer fra vokalisten Tracyanne Campbell og de harmoniene bandet drar opp rundt henne. Den nye LPen heter Desire Lines.

Elizabeth Shepherd kan synge telefonkatalogen, og synger den bra, sa en anmelder om den kanadiske jazz- og popsangeren. Kanadierne er glad i sine chanteuses, og en liste med mildpop er ikke komplett uten minst én kanadisk artist. Samtidig får dere litt påfyll av musikk som grenser mer til jazz enn til pop. Blant annet får du høre hennes tolkning av Cole Porters Love for Sale, kanskje en av de mest troverdige utgavene av denne standardlåten. Albumet er fra i fjor og heter Rewind, med ekte dobbeltbunn.

She & Him hørte jeg om for første gang for et par år siden da jeg researchet julesanger vi ikke hadde hørt før. Denne duoen består av M. Ward og skuespilleren Zooey Dechanel, og ble kastet sammen ved en tilfeldighet i forbindelse med musikksporet til en film, og siden har de fortsatt å lage nydelig popmusikk i Beach Boys/Carpenters-stil- hvis dere kan forestille dere en slik blanding. Jeg har tatt med et bredt knippe låter fra duoens siste samling, Volume 3 – som betyr at det faktisk finnes både et Volume 1 og Volume 2 å stupe ned i hvis dere liker denne musikken.

En annen duo som har fått mye oppmerksomhet i det siste er søstrene Lily & Madeleine fra Indianapolis. De er fremdeles tenåringer og minner mye om svenskenes First Aid Kit, synes nå jeg. Melodiene er vakre og harmoniene er tradisjonelle, men blir ikke dårligere av det. Her er det ekko av tidlig Simon & Garfunkel også.  Debutalbumet deres heter The Weight of the Globe.

Siste kvinne ut er en av Sondre Lerches tidligere samarbeidspartnere, Sylvie Lewis, en ekte nomade fra London (faren er BBC-journalisten Martyn Lewis), som har bodd i en rekke byer i Europa og USA. Når har hun slått seg ned i Roma, og to av låtene på hennes nye LP, It’s All True,  er en hyllest til sitt nåværende hjemland. Jeg er veldig svak for de sterke, men å så nedtonede, låtene hennes. Her hører vi et virkelig komponisttalent. Stemmen hennes står også ypperlig til denne musikken.

Samtidig som disse seks artistene går inn, tar jeg ut Club des Belugas, Eric Clapton og Boz Scaggs. De har gledet oss lenge nok.

Og listen finner du enten her, eller ved å abonnere på den.