De gamle er naturlig nok eldst, men er de best? Både Elton og Sting får være med på listen for de modne fra i dag, så kan dere dømme selv. For ungdommen er også godt representert. Sannheten er vel at det lages mye god musikk for tiden, enten det er unge eller eldre som lager den. Listens funksjon er å bryte gjennom veggen av A-lister og vise at det finnes en musikkverden bak det.

Derfor er det virkelig selvmotsigende å starte med Sting, som med sin Practical Arrangement, har lykkes å få en god, gammeldags vise spilt på radioen flere ganger pr dag.  (Og på Skavlan sist uke) Men poenget med en egen liste er å få lov til å være virkelig selvmotsigende. Det finnes mange grunner til å mislike Stings 60-årskrise, for her går han tilbake til sin oppvekst før rocken tok ham, men når man rydder unna shanties og litt intetsigende viser, sitter man igjen med et knippe flotte, tekststerke låter, som vokser for hver gang jeg hører dem. The Last Ship er verdt å høre på i dette nedredigerte formatet.

Elton John har også kommet med en ny LP, The Diving Board, en samling som tar meg tilbake til de rolige sangene som jeg elsket på Goodbye Yellow Brick Road, et av mine favorittalbum gjennom alle tider og galakser. For her er ikke mye up-tempo, som det heter på SATS. Her får vi en rekke låter som er en perfekt syntese av Eltons musikk og Bernie Taupins tekster, med Eltons fyldige og umiskjennelige stemme og pianospill. Jeg har tatt med noen av de vakreste låtene og latt noen av de mer intetsigende ligge igjen i LPen.

Så til det blåe – til Florida og Tedeschi Trucks Band, et mann- og koneband som går løs på bluesen på en ny, men tradisjonell måte. Det nye er vel at det gjerne blir brukt mer enn tre akkorder der, det gamle er at låtene gjør både godt og vondt å høre på, slik blues skal virke. Susan Tedeschis stemme er raspete og full av – nettopp blues. Jeg har tatt med tre låter fra dem, hør gjerne mer på Made Up Mind, et album som har blitt godt mottatt av anmeldere.

Et kjempehopp til Nord-Norge, til norsk glede og hele regnbuen. Gruppen Hekla Stålstrenga har kommet med sitt andre album med folkerock – eller er det folkepop? Samme kan det være, dette er musikk som de som ikke er frelst på folkemusikk også kan like. Mye skyldes, i alle for min del, Anne Nymo Trulsens stemme som sniker seg inn i øret og hjertet mitt, uten fiksfakserier av noe slag.  De fleste låtene på Dyrandé er litt for feletunge for meg, men jeg tatt med tre vakre perler, og for de som har større toleranse for tradisjonell folkemusikk enn jeg har, hør på resten av albumet også.

Nå som vi er så godt i gang med å hoppe: vi tar et hopp tilbake til Florida, og til Surfer Blood. Denne indiegruppen har tatt med seg brede harmonier og har nok hørt en del på Beach Boys, selv om dette er mye røffere og mer gitartungt. Resultatet er albumet Pythons, full av charme og melodiøs skittenpop. Dette er nok hat- eller elskmusikk, så for de som tilhører første gruppen er det tre låter å holde ut, for dere andre er det tre morsomme tre-minuttere.

Vi holder oss i USA, og tviholder på sommeren – og kanskje litt på Beach Boys. Smith Westerns er lyse og glade og synger som man burde gjøre når man bor et sted det blåser mindre enn i hjembyen Chicago.  Bandet består av tre gutter, og Soft Will er deres tredje LP. Den har mange ikke helt sterke låter, men jeg har plukket ut tre som i alle fall jeg er blitt glad i.

Avslutningsvis kommer en av de gamle, selv om hun sikkert ville har reagert på dét o- m hun kunne lese norsk. Laura Veirs, singer-songwriter fra Colorado har holdt på en god stund, helt fra midten av 90-tallet. Jeg har hatt med låter fra henne tidligere, og tidvis liker jeg henne veldig godt, tidvis blir det for uinteressant. Hennes nye album har fått gode anmeldelser stort sett overalt, og Laura vever sammen vakre, utfordrende melodier for oss, låter som tåler gjenlytting. Jeg har tatt med de tre sterkeste låtene fra Warp & Weft.

Ut av listen på grunn av lett slitasje forsvinner The Leisure Society, Over the Rhine og Rebecca Furguson.

Og her er den oppdaterte listen.