En deilig grilltallerken med ny musikk!

Det er (visstnok) sommer, det er (i alle fall) juli, og det er tid til å høre på ny musikk du ikke har hørt hør, men som du ganske sikkert kommer til like.  En grov påstand? Test den, og se om den holder vann…!  Denne gang møter du flere artister enn noen gang tidligere, så som med grilltallerken, her er mange smaker, tydelige stemmer med særpreg.

Vi begynner med amerikanske Eleanor Friedberger, som er ute med sin andre soloplate. Jeg har tidligere hatt med et spor fra det første albumet på månedslistene, så ivrige blogglyttere vil helt sikkert kjenne igjen stemmen. Hun var tidligere medlem av duoen Fiery Furnaces sammen med broren sin, men begge har drevet med soloartistarbeid de senere årene. Jeg har fem sommerfine spor med fra samlingen Personal Record.

Vokalisten i Decoder Ring, australske Lenka, kom også nettopp med nytt album, Shadows. Lenka synger med like deler lyd og luft, og resultatet er neddyssende og deilig. Låtene er små pop-perler, ganske så intrikate og bredt arrangert. Noen vil kanskje synes dette er for pent og snilt, men jeg er ikke blant dem. Shadows er inspirert av at Lenka ble mor, så da behøver det ikke være utfordrende og problematisk.  Det er det heller ikke. Bare vakkert.

Et band som mange vil mene har betydelig mer tyngde, er The National. Jeg følte meg ganske alene å oppdage dem for noen år siden. Nå skal alle høre på og geniforklare dem. For å fortsette motstrøms, må jeg si at Ohiobandet ikke har levert sitt beste album med Trouble Will Find Me, selv om alle anmeldere synes å mene det. Jeg synes dette albumet er mindre melodisk og variert enn den fantastiske samlingen High Violet som kom i 2010. Likevel er det noen sterke låter her, mørke og enkle låter med tilsvarende mørke og kompliserte tekster.  Tre av dem ligger nå i blogglisten. Men til de av dere som liker dette og ikke har hørt på High Violet, dere har mye å glede dere til.

Phildel fra London kommer med en ganske så spesielle historie. Hun har irske og kinesiske gener, irske fra sin mor som senere giftet seg med en religiøs fanatiker, med den følgen at Phildel ble isolert fra det moderne samfunnet, mer eller mindre innelåst i sitt eget hjem. Hun ble reddet av gode lærere, et piano på skolen som hun fikk bruke i friminuttene, og at hun som syttenåring klarte å komme seg vekk hjemmefra og kunne begynne på et nytt liv, med musikken som sentrum. Så heter også albumet hennes The Disappearance of the Girl. Og hvilket album! Phildels stemme er én ting, honning og dybde i like deler, men låtene er rike og vakre, helt i en klasse for seg selv, selv om det minner om Goldfrapp og Kate Bush, uten å være noen av dem.  Phildel har også fått utviklet en annerledes nettside som følger albumet, der man kan se videoene fra albumet, men også lete etter den forsvunne jenta i et lite spill. http://www.phildel.com/ Fint å gå løs på når regnet øser ned.

Så skal vi helt nedpå og ut på landet. Country-artisten og –komponisten Sarah Siskind har nylig tatt med seg gitaren i et platestudio og spilt inn et knippe velskrevne og enkle låter. Sarah spilte inn sitt første album allerede som 14-åring, men har nok hatt mer suksess med andre artister enn med sin egen musikk. Det er ufortjent, for det må være flere enn meg som liker denne skarpe, rike stemmen fra Nashville? Jeg hadde en låt med på en av månedslistene, som fremdeles står som en av de største favorittene mine de siste årene, Novel. Hent gjerne den frem igjen hvis du liker de fire låtene fra In the Mountains.

Fra landet til den store byen og det store eplet. Navnet Vampire Weekend høres ut som et voldsomt punkband. Men – dette er sofistikert indie-pop fra tidligere studenter ved Columbia University. Selv kaller de musikken sin Upper West Side Soweto, så får man legge i det hva man vil. Musikken er leken og melodisk, med rike vokalprestasjoner, men du skal lete godt etter Afrika i disse låtene. Det gjør ingenting,  jeg blir glad og lett av å høre på Vampire Weekend og Modern Vampires in the City, og skal høre litt på de andre albumene deres i sommer. Kanskje finner jeg mer Soweto der.

Så et stort hopp til Zaz fra Frankrike, en kruttønne av en sangerinne med sterke røtter til sigøynermusikken. I år har hun gitt ut et nytt album, Recto Verso, der hun får synge låter over et bredere spekter enn det som gjorde henne verdensberømt i Frankrike. Eksperimentet er ikke helt vellykket, fremdeles er den tradisjonelle musikken som fungerer best. Jeg har plukket ut tre låter som jeg synes fungerer godt, men som dere fort merker er to av dem rene trad-låter, og den tredje er en god gammeldags fransk chanson, Si. Det er noe deilig frekt over stemmen til Zaz, så hør gjerne på hele albumet. Kanskje fenger også den tradisjonelle popmusikken deg?

Jeg har til slutt tatt med to singleutgivelser som gir lovnad om noe mer spennende på vei. Den ene er fra min store nye popfavoritt dette året, Kristina Train, som av uforståelige grunner ikke har slått an med sitt fantastiske album Dark Black, som jeg har hatt med på listen siden februar, men som ryker ut i dag. Her synger hun en låt som er med på lydsporet til filmen Queen of Carthage. Jeg får lyst til å se filmen bare for å høre Kristina synge.

Den andre singelen er fra norske Ingrid Olava, Jackie Kennedy. Jeg har ikke vært helt frelst på det som Ingrid Olava har kommet med til nå, men jeg fikk nytt håp da jeg hørte denne singelen, fremført på Sommeråpent i forrige uke.

Sammen med Kristina Train og Dark Black, ryker også I Am Kloot og  Sadie & The Hotheads for aldersgrensen.

God sommer, og husk å spise opp maten din.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s