Det er neppe noen nyhet at det lages mye svært god, norsk musikk for tiden, også for oss som gjerne foretrekke vakre, gode lydbilder, sterke melodier og fiffige og sterke tekster. Problemet for mange artister er å få til lønnsomhet. Når det produseres musikk på et høyt internasjonalt nivå i dette landet, er det i virkeligheten ”bare” markedsføring som står i veien for at musikken kommer ut til et større publikum enn det hjemlige. Kvaliteten på musikken er det ingenting i veien med, noe som grupper som Team Me og Røyksopp har vist.

Det er kanskje på tide å få en kulturpolitikk som i større grad gir norske musikere hjelp til å nå ut. Noen (les: det offentlige) må kompensere for alle de mange sugerørene som står ned i den lille potten som utgjør inntektsgrunnlaget for musikerne.

Så la oss ta de norske innslagene blant nykommerne på listen først.

To drammensere,  Bjørn Tveit  og Hans Thomas Kiær, utgjør Alfred Hall, et band med et poppete og rikt lydbilde. Alfred Hall fikk muligheten til å åpne Øyafestivalen i år. De har nylig gitt ut sitt første album, Wilderness, og jeg har tatt med to flotte låter fra denne samlingen.

Saksofonisten Bendik Brænne fra Bærum har også nylig gitt ut sitt første album, How to Fake it in America. Han er blant mange unge artister som har overvunnet mange unges aversjon mot countryinspirert pop og rock. Den slepende måte å spille saksofon på har Bendik også tatt med seg inn i sangen. Noen av låtene blir litt mye country for meg, men jeg har funnet tre flotte låter – og det finnes flere, så utforsk gjerne hele albumet.

DJ’en Magnus August Høiberg er en annen multikunstner. Han opererer nå under navnet Cashmere Cat, og har sluppet en spennende instrumental EP, Mirror Manu. Remixes av flere av låtene er også sluppet. Cashmere Cat har et moderne lydbilde, men melodien står i sentrum, så musikken bør favne bredt. Cashmere Cat og Høiberg spiller en del utenfor Norge, og har blitt lagt merke til internasjonalt allerede.

Gruppen Highasakite har allerede sine spor. Dagbladet anmeldte deres første med å avlyse resten av musikkåret, fordi dette er så bra som det kan bli. Dette er unge musikere som kommer med mer enn talent, de er den første generasjonen av høyskoleutdannede musikere som vet hvordan musikk skrues sammen. Jeg har valgt ut tre låter fra deres EP, men vi skal nok følge ekstra godt med når en full samling visstnok kommer ut senere i år.

Den siste norske artisten i denne omgang er Thea Raknes, med bandet hennes Thea & The Wild. Thea var vokalist i Norma Sass, som jeg tidligere har hatt med på listen, men nå går hun og bandet hennes ytterligere i en melodisk popretning. Foreløpig er det kommet to singler, og jeg har tatt med begge, de er freske og sommerlige. Også Thea Raknes fikk spille på Øyafestivalen i år, og hun hadde konsert på Hove tidligere i sommer.  Det er godt at arrangørene er sitt ansvar bevisst om at norske artister må få slippe til foran et større publikum.

Etter så mye ungt og nytt talent, la oss svinge pendelen helt den andre veien til 71 år gamle Guy Clark fra Texas. Han har gitt ut plater i 40 år uten egentlig å ta skrittet helt opp i eliteserien, selv om sangene hans nok har blitt mer berømte enn ham selv.  Han ga nylig ut en nydelig samling låter, med en nærhet som kan minne om Johnny Cashs siste utgivelser. Spesielt synes jeg Rain in Derango er et mesterstykke i komposisjon. To andre låter er også med, og spesielt My Favorite Picture of You gjør inntrykk.

I Australia har de en artist som heter Sarah Blasko. Jeg har virkelig fått sansen for henne, og det er rart at hun ikke har nådd særlig ut bortsett fra i hjemlandet. Der er hun imidlertid stor, og det er fortjent. Dette er kvalitetspop, sterke tekster, gode komposisjoner og et lekent og aldri uinteressant lydbilde. Hennes siste album, I Awake, er noe av det beste jeg har hørt i år, og jeg har tillatt meg å ta med hele syv låter derfra.

Til gjengjeld har jeg bare én låt med av Regina Spektor, men det har sin naturlige forklaring. Dette er nemlig tittelsporet til Netflix’ nye TV-dramaserie, Orange is the New Black, som går som en farsott over Netflixjorden nå. You’ve Got Time kan stå helt på egne bein, så om du ikke har sett serien ennå, eller ikke liker den, lytt på Spektor. Hvis du har fulgt listen min har du lyttet til henne tidligere også, hun er en spennende artist som det slett ikke er bortkastet å lytte mer på.

For å gjøre plass (og for at dere ikke skal gå leie) har jeg fjernet Yo Le Tengo, Robert Vincent, og Petra Haden.

Og her er den nye listen – nye låter er merket med stjerne.