Det er neppe noen nyhet at det lages mye svært god, norsk musikk for tiden, også for oss som gjerne foretrekke vakre, gode lydbilder, sterke melodier og fiffige og sterke tekster. Problemet for mange artister er å få til lønnsomhet. Når det produseres musikk på et høyt internasjonalt nivå i dette landet, er det i virkeligheten ”bare” markedsføring som står i veien for at musikken kommer ut til et større publikum enn det hjemlige. Kvaliteten på musikken er det ingenting i veien med, noe som grupper som Team Me og Røyksopp har vist.

Det er kanskje på tide å få en kulturpolitikk som i større grad gir norske musikere hjelp til å nå ut. Noen (les: det offentlige) må kompensere for alle de mange sugerørene som står ned i den lille potten som utgjør inntektsgrunnlaget for musikerne.

Så la oss ta de norske innslagene blant nykommerne på listen først.

To drammensere,  Bjørn Tveit  og Hans Thomas Kiær, utgjør Alfred Hall, et band med et poppete og rikt lydbilde. Alfred Hall fikk muligheten til å åpne Øyafestivalen i år. De har nylig gitt ut sitt første album, Wilderness, og jeg har tatt med to flotte låter fra denne samlingen.

Saksofonisten Bendik Brænne fra Bærum har også nylig gitt ut sitt første album, How to Fake it in America. Han er blant mange unge artister som har overvunnet mange unges aversjon mot countryinspirert pop og rock. Den slepende måte å spille saksofon på har Bendik også tatt med seg inn i sangen. Noen av låtene blir litt mye country for meg, men jeg har funnet tre flotte låter – og det finnes flere, så utforsk gjerne hele albumet.

DJ’en Magnus August Høiberg er en annen multikunstner. Han opererer nå under navnet Cashmere Cat, og har sluppet en spennende instrumental EP, Mirror Manu. Remixes av flere av låtene er også sluppet. Cashmere Cat har et moderne lydbilde, men melodien står i sentrum, så musikken bør favne bredt. Cashmere Cat og Høiberg spiller en del utenfor Norge, og har blitt lagt merke til internasjonalt allerede.

Gruppen Highasakite har allerede sine spor. Dagbladet anmeldte deres første med å avlyse resten av musikkåret, fordi dette er så bra som det kan bli. Dette er unge musikere som kommer med mer enn talent, de er den første generasjonen av høyskoleutdannede musikere som vet hvordan musikk skrues sammen. Jeg har valgt ut tre låter fra deres EP, men vi skal nok følge ekstra godt med når en full samling visstnok kommer ut senere i år.

Den siste norske artisten i denne omgang er Thea Raknes, med bandet hennes Thea & The Wild. Thea var vokalist i Norma Sass, som jeg tidligere har hatt med på listen, men nå går hun og bandet hennes ytterligere i en melodisk popretning. Foreløpig er det kommet to singler, og jeg har tatt med begge, de er freske og sommerlige. Også Thea Raknes fikk spille på Øyafestivalen i år, og hun hadde konsert på Hove tidligere i sommer.  Det er godt at arrangørene er sitt ansvar bevisst om at norske artister må få slippe til foran et større publikum.

Etter så mye ungt og nytt talent, la oss svinge pendelen helt den andre veien til 71 år gamle Guy Clark fra Texas. Han har gitt ut plater i 40 år uten egentlig å ta skrittet helt opp i eliteserien, selv om sangene hans nok har blitt mer berømte enn ham selv.  Han ga nylig ut en nydelig samling låter, med en nærhet som kan minne om Johnny Cashs siste utgivelser. Spesielt synes jeg Rain in Derango er et mesterstykke i komposisjon. To andre låter er også med, og spesielt My Favorite Picture of You gjør inntrykk.

I Australia har de en artist som heter Sarah Blasko. Jeg har virkelig fått sansen for henne, og det er rart at hun ikke har nådd særlig ut bortsett fra i hjemlandet. Der er hun imidlertid stor, og det er fortjent. Dette er kvalitetspop, sterke tekster, gode komposisjoner og et lekent og aldri uinteressant lydbilde. Hennes siste album, I Awake, er noe av det beste jeg har hørt i år, og jeg har tillatt meg å ta med hele syv låter derfra.

Til gjengjeld har jeg bare én låt med av Regina Spektor, men det har sin naturlige forklaring. Dette er nemlig tittelsporet til Netflix’ nye TV-dramaserie, Orange is the New Black, som går som en farsott over Netflixjorden nå. You’ve Got Time kan stå helt på egne bein, så om du ikke har sett serien ennå, eller ikke liker den, lytt på Spektor. Hvis du har fulgt listen min har du lyttet til henne tidligere også, hun er en spennende artist som det slett ikke er bortkastet å lytte mer på.

For å gjøre plass (og for at dere ikke skal gå leie) har jeg fjernet Yo Le Tengo, Robert Vincent, og Petra Haden.

Og her er den nye listen – nye låter er merket med stjerne.

Sommer krever en god del av begge, så la også den nye musikken i blogglisten reflektere dette. Som vanlig står godbitene i kø, både av de som går helt inn i sjelen – og de som får deg opp av solstolen enten du vil eller ikke.

Men jeg skal starte ved å gjøre noe nytt – av dyp nødvendighet – å anbefale et band som ikke er utgitt ennå, men som, hvis noen plateselskaper kjenner sin besøkelsestid, bør utgis jo før jo heller. De heter Sam’s Shirt, (Samkjørt – tog du’an?) en jentetrio bestående av Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek, som skriver glitrende, rørende, freske, varme og morsomme tekster til tilsvarende gode melodier. Hør på dem her på SoundCloud, og fortell om dem til alle du kjenner. Spesielt hvis de du kjenner eier et plateselskap eller har lyst å starte et. https://soundcloud.com/sams-shirt Begynn med Jeg har aldri sett elg…

Så over til nye låter som ligger på blogglisten på Spotify.

Der starter vi med enda en ny artist, Billie Van, fra Asker. Hun har i alle fall fått utgitt én låt, og et album skal være på vei, har jeg forstått. Dette er skramlerock med et bredt smil. Hvis On my Knees er et eksempel på kommende låter fra Billie, kan vi bare glede oss.

Fra Asker til Brasil, her er noen fine låter fra en jazzpopartist som kaller seg Ceu. Hun fikk en Grammynominasjon for sin første plate Vagarosa fra 2009, og nå er det kommet et nytt album fra henne. Caravana Sereia Bloom. Jeg har tatt med 5 låter derfra, fire på portugisk og en låt på engelsk. Her er det herlig blanding av latin, jazz, pop og electronica.

Neil Hannon og Thomas Walsh fra henholdsvis Divine Comedy og Pugwash, leker seg med et sideprosjekt de kaller Duckworth Lewis Method, og som dreier som kun om ett emne, Cricket. Nå er det vel få av listelytterne som spiller mye cricket, men musikken er herlig, med morsomme tekster, i alle falle de deler av disse som vi ikke-cricketfans kan forstå. Jeg hadde med et par spor fra deres første album på månedslistene, og her kommer to nye fra deres siste album.

Fra spøk til alvor, virkelig alvor. The Editors. Gutta kommer fra Birmingham, og har etter hvert fått fans over hele verden, med sin mørke, poetiske og tunge rock. For dette er vakkert og storslått.  Deres siste album, The Weight of Your Love, kom i år, og tittelsporet pluss fire andre låter er med på listen.  Sangeren Tom Smiths baryton stemme er unik og Editors sparer ikke på andre effekter heller.

Half Moon Run er en kanadisk gruppe i den andre enden av spektrum. Her har vi et band med litt mer innadvendt musikk, men vakkert er det. Alle i bandet synger, og harmoniene de produserer er nydelige.  De kan nok minne litt om Radiohead, men Half Moon Run er kanskje hakket mer glad i de melodiøse.

Min gamle samarbeidspartner, ordsmeden Ole Paus har gitt ut hva han selv sier er hans siste album. Her er mye moro, mye vakkert og låter som vi nok skal høre i mange år fremover. Det som gjør denne samlingen spesiell er at Ole har latt andre artister fremføre en rekke av låtene. Det synes jeg har vært vellykket, og to av dem har jeg tatt med i listen: Benedikte Narum og Lene Marlin synger Nattbussen og Omfavnelsen. Av Ole Paus’ egne har jeg tatt med den vakre Den lange reisen.  

Opp av stolen igjen, her kommer Paloma Faith. Hun fremfører en blanding av kabaret og svingende popmusikk, og minner litt om Amy Winehouse, selv om det er mer humor og fjær og ballede her. (Paloma har faktisk spilt sammen med Amy). Do You Want the Truth or Something Beatiful heter albumet der mine 5 valg kommer fra, det kom i 2009. Hun har kommet med et album etter dette, men mye av moroa er borte.

Jeg avslutter som jeg begynte, med et tilnærmet ukjent band. Quickbeam er fra Glasgow, og har produsert noe av det vakreste albumet jeg har hørt på veldig lenge. Det er svært lite quick med denne samlingen, dette er mindfulness til det fulle, variert, bredt og på ingen måte heismusikk.  Harmoniene er som honning for sjelen, ja, hele lydbildet glir inn i ørene og gjennom porene.  Samlingen har fått mange fantastiske kritikker, og her kommer altså en til.

Ut av lista løfter jeg Margaret Berger, Martin Halla & Karoline Wallace (sorry, Karoline, men takk for Sam’s Shirt-tipset), Angela McCluskey, Ron Sexsmith og Ed Hartcourt.

De nye låtene er merket med STJERNE….

Det er (visstnok) sommer, det er (i alle fall) juli, og det er tid til å høre på ny musikk du ikke har hørt hør, men som du ganske sikkert kommer til like.  En grov påstand? Test den, og se om den holder vann…!  Denne gang møter du flere artister enn noen gang tidligere, så som med grilltallerken, her er mange smaker, tydelige stemmer med særpreg.

Vi begynner med amerikanske Eleanor Friedberger, som er ute med sin andre soloplate. Jeg har tidligere hatt med et spor fra det første albumet på månedslistene, så ivrige blogglyttere vil helt sikkert kjenne igjen stemmen. Hun var tidligere medlem av duoen Fiery Furnaces sammen med broren sin, men begge har drevet med soloartistarbeid de senere årene. Jeg har fem sommerfine spor med fra samlingen Personal Record.

Vokalisten i Decoder Ring, australske Lenka, kom også nettopp med nytt album, Shadows. Lenka synger med like deler lyd og luft, og resultatet er neddyssende og deilig. Låtene er små pop-perler, ganske så intrikate og bredt arrangert. Noen vil kanskje synes dette er for pent og snilt, men jeg er ikke blant dem. Shadows er inspirert av at Lenka ble mor, så da behøver det ikke være utfordrende og problematisk.  Det er det heller ikke. Bare vakkert.

Et band som mange vil mene har betydelig mer tyngde, er The National. Jeg følte meg ganske alene å oppdage dem for noen år siden. Nå skal alle høre på og geniforklare dem. For å fortsette motstrøms, må jeg si at Ohiobandet ikke har levert sitt beste album med Trouble Will Find Me, selv om alle anmeldere synes å mene det. Jeg synes dette albumet er mindre melodisk og variert enn den fantastiske samlingen High Violet som kom i 2010. Likevel er det noen sterke låter her, mørke og enkle låter med tilsvarende mørke og kompliserte tekster.  Tre av dem ligger nå i blogglisten. Men til de av dere som liker dette og ikke har hørt på High Violet, dere har mye å glede dere til.

Phildel fra London kommer med en ganske så spesielle historie. Hun har irske og kinesiske gener, irske fra sin mor som senere giftet seg med en religiøs fanatiker, med den følgen at Phildel ble isolert fra det moderne samfunnet, mer eller mindre innelåst i sitt eget hjem. Hun ble reddet av gode lærere, et piano på skolen som hun fikk bruke i friminuttene, og at hun som syttenåring klarte å komme seg vekk hjemmefra og kunne begynne på et nytt liv, med musikken som sentrum. Så heter også albumet hennes The Disappearance of the Girl. Og hvilket album! Phildels stemme er én ting, honning og dybde i like deler, men låtene er rike og vakre, helt i en klasse for seg selv, selv om det minner om Goldfrapp og Kate Bush, uten å være noen av dem.  Phildel har også fått utviklet en annerledes nettside som følger albumet, der man kan se videoene fra albumet, men også lete etter den forsvunne jenta i et lite spill. http://www.phildel.com/ Fint å gå løs på når regnet øser ned.

Så skal vi helt nedpå og ut på landet. Country-artisten og –komponisten Sarah Siskind har nylig tatt med seg gitaren i et platestudio og spilt inn et knippe velskrevne og enkle låter. Sarah spilte inn sitt første album allerede som 14-åring, men har nok hatt mer suksess med andre artister enn med sin egen musikk. Det er ufortjent, for det må være flere enn meg som liker denne skarpe, rike stemmen fra Nashville? Jeg hadde en låt med på en av månedslistene, som fremdeles står som en av de største favorittene mine de siste årene, Novel. Hent gjerne den frem igjen hvis du liker de fire låtene fra In the Mountains.

Fra landet til den store byen og det store eplet. Navnet Vampire Weekend høres ut som et voldsomt punkband. Men – dette er sofistikert indie-pop fra tidligere studenter ved Columbia University. Selv kaller de musikken sin Upper West Side Soweto, så får man legge i det hva man vil. Musikken er leken og melodisk, med rike vokalprestasjoner, men du skal lete godt etter Afrika i disse låtene. Det gjør ingenting,  jeg blir glad og lett av å høre på Vampire Weekend og Modern Vampires in the City, og skal høre litt på de andre albumene deres i sommer. Kanskje finner jeg mer Soweto der.

Så et stort hopp til Zaz fra Frankrike, en kruttønne av en sangerinne med sterke røtter til sigøynermusikken. I år har hun gitt ut et nytt album, Recto Verso, der hun får synge låter over et bredere spekter enn det som gjorde henne verdensberømt i Frankrike. Eksperimentet er ikke helt vellykket, fremdeles er den tradisjonelle musikken som fungerer best. Jeg har plukket ut tre låter som jeg synes fungerer godt, men som dere fort merker er to av dem rene trad-låter, og den tredje er en god gammeldags fransk chanson, Si. Det er noe deilig frekt over stemmen til Zaz, så hør gjerne på hele albumet. Kanskje fenger også den tradisjonelle popmusikken deg?

Jeg har til slutt tatt med to singleutgivelser som gir lovnad om noe mer spennende på vei. Den ene er fra min store nye popfavoritt dette året, Kristina Train, som av uforståelige grunner ikke har slått an med sitt fantastiske album Dark Black, som jeg har hatt med på listen siden februar, men som ryker ut i dag. Her synger hun en låt som er med på lydsporet til filmen Queen of Carthage. Jeg får lyst til å se filmen bare for å høre Kristina synge.

Den andre singelen er fra norske Ingrid Olava, Jackie Kennedy. Jeg har ikke vært helt frelst på det som Ingrid Olava har kommet med til nå, men jeg fikk nytt håp da jeg hørte denne singelen, fremført på Sommeråpent i forrige uke.

Sammen med Kristina Train og Dark Black, ryker også I Am Kloot og  Sadie & The Hotheads for aldersgrensen.

God sommer, og husk å spise opp maten din.

Det er nok ikke tilfeldig at det var The Leisure Society som Kinks-veteran Ray Davies tok kontakt med, da han ønsket seg partnere til et nytt live-prosjekt. Fritidsklubben til Nick Hemming og Christian Hardy er overtydelig inspirert av grupper som Kinks, men også av folkrock og annen glad pop. Nå har duoen kommet med et nytt, vakkert og morsomt album, Alone Aboard the Ark, som bør være midt i blinken for de av oss som savner flere band som holder Kinks-tradisjonen vedlike. Jeg har tatt med 6 sanger fra albumet, med ”Forever Shall We Wait” som min favoritt. Gamle listevenner har hørt Leisure Society før; jeg har forsynt meg av forrige album tidligere.

En annen gammel kjenning fra mine lister er Ohio-gruppen Over the Rhine, med Karin Bergquists lett sutrende, men vakre og veltrente stemme i sentrum. Gruppen har en katalog som går tilbake til tidlig nitti-tall, så hvis de seks låtene fra ”Drunkard’s Prayer” faller i smak, er det svært mange andre låter å nyte fra Over the Rhine. Karin har med seg sin ektemann Linford Detweller som makker også i gruppen, ikke bare i ekteskapet. Det er to år siden paret ga ut et nytt album; Drunkard’s Prayer er faktisk fra 2006, men sluppet på nytt i år; så vi får håpe at de ikke har lagt inn årene.

Rebecca Ferguson er siste kvinne uke på dagens tillegg til blogglisten. Hun kommer fra Liverpool, og har en enestående stemme i mine ører;  til tider minner hun om de store souldronningene som Aretha Franklin.  Jeg er nok ikke den eneste som har blitt imponert; Rebecca var finalist i  den britiske X Factor, visstnok en av få kvinner som har klart det, og produsentene av Downton Abbey valgte Ferguson til å synge en av tittelmelodiene til serien, ”I’ll Count the Days”. Denne og fem andre fra albumet Heaven finner du på blogglisten fra og med i dag.

(Sunbears, The Shrinks, NRBQ, Lissi, Kate Nash og Donald Fagen er samtidig ute av listen for å gi plass til nytt blod.

Visst skal vi være liberale og bredspektret i vårt musikkvalg, men country har ikke alltid vært innafor i min bok – eller min blogg. I dag kommer imidlertid mye countryinspirert musikk, og det er fordi også country blir bredere og bedre med årene. En av dem som i det siste har bidratt til det er Caitlin Rose.

Denne sangerinnen fra selveste Nashville har nylig utgitt sitt andre fulle album, The Stand In. Caitlin har genene i orden, både mor og far er i countrybransjen.

Ironisk nok hørte jeg først spor fra denne platen på BBC6, en radiokanal jeg ville trodd heller ville ha lagt ned virksomheten enn å spille country.  Nå skal det sies at de tidligere utgivelsene er mer tradisjonelle, så det er en hyllest til albumet The Stand In like mye som til Caitlin Rose at hun blir spilt overalt for tiden. Jeg har valgt ut seks flotte låter, med Golden Boy som min favoritt.

Så til et merkelig og originalt band, The Bitter Springs, fra Teddington, like utenfor London. Jeg har både jobbet og bodd i det nabolaget, men selv om gutta i The Bitter Springs har holdt på siden 80-tallet, har jeg faktisk ikke fått dem med meg i alle disse årene. Det gjelder flere enn meg, og det overrasker meg, for her er mye humor, friskhet, selvtillit, variasjon og ikke minst god musikk. Til tider minner de om Bowie, andre ganger om Nick Cave, noen ganger om Tom Waits, men de har sin egen stil – og de merkeligste og morsomste sangtitlene, inkludert Gary Glitter Fan Convention. Deres nye dobbelalbum, Everyone’s Cup of Tea, er full av god musikk. Jeg har valgt ut seks saftige smakebiter.

Flere faste lesere av bloggen – i alle fall to –  har foreslått å lytte til Laura Mvula. Det var et godt tips. Hun er enda et stort musikktalent fra England, innenfor sjangeren soul-pop-jazz. Min favoritt av de nye er fremdeles Josephine, men Laura Mvulas debutalbum, Sing to the Moon, er virkelig noe helt for seg selv, med brede, vakre akkorder både i sang og musikk, med gode melodier og overraskende vendinger og orkestrering. Jeg har lagt til fire av hennes mest spennende låter, med Like the Morning Dew som min favoritt.

Så tilbake til country. Channel D er vel egentlig ikke et band, men et sted for 60 år gamle filmskaper Nick de Grunwald å få boltre seg. (Kanskje er det dette vi gamle produsenter skal gjøre når vi blir eldre? Hmm.) Han har laget filmer og TV-programmer om en rekke artister, fra Peter Gabriel til John Lennon. Han driver Isis Productions, et anerkjent produksjonsselskap i England, men nå har han altså valgt å lage musikk selv. Albumet Mosaic of Disarray kom ut for noen uker siden, og jeg er blitt glad i flere av låtene der. Fire av låtene ligger nå i listen.

Til slutt skal vi til Sverige, til produsenten Kleerup, som de siste årene har gjort store ting med og for Lykke Li og Robyn – blant annet. Nå har han gitt ut et album med  sin gruppe Me and My Army. Låtene kan minne om Fleetwood Mac og andre åttitallsband, og slev om ikke alle sporene på denne samlingen er like spennende, er det nok å ta av. Jeg har tatt med fem, inkludert tittelsporet ”Thank God for Sending Demons”.

Og dermed har du 25 nye spor å kose deg med – i tillegg fra tidligere gull. Og som i gamle «10 i skuddet» – når nye spor kommer inn, går noen ut, denne gang Martha Wainwright, Frøydis Grorud og den ovennevnte Josephine.

Og listen er her:

..eller Yo Le Tengo, som det visstnok heter på spansk, et baseballuttrykk først og fremst.

Og gjett om de har’n, dette rare amerikanske bandet som har overlevd siden tidlig på 80-tallet. I sentrum finner vi Ira Kaplan, vokalist, gitarist og pianist. Han har med seg kona på trommer, Georgia Hubley, og tredjemann er James McNew.  De har laget mye og morsom musikk siden starten, men det har vært langt mellom originalutgivelsene, for de har spilt inn mye covermusikk, spilt med andre musikere, og laget masse filmmusikk. Men i år kom albumet Fade, og jeg har lagt inn fire låter derfra. Selv er jeg spesielt svak for Ohm, men den er kanskje en utfordring for de sarteste av dere, med sitt heftige gitarspill og ikke veldig mange akkorder.

Derfra over til nynnedronningen Petra Haden fra New York. Hun har løftet a cappella sang til en egen kunstart, og på hennes siste album har hun kastet seg over en rekke filmlåter. Dette er originalt og imponerende, kanskje av og til litt masete, så jeg har bare tatt med noen smakebiter, og jeg har også inkludert noen av de streiteste låtene. Hun gjør blant annet en rørende versjon av Tootsie (It Might Be You), skrevet av en av verdens mest undervurderte artister, Stephen Bishop.  For de som lar seg fascinere, hør på hele albumet, Petra Goes to the Movies. Og her finner du også en morsom og såre enkel video av hennes Superman tema, med undertekster.

Og listen? Den finner du som vanlig her:

Nei, vi er ikke over i pornobransjen, snarere tvert i mot. Her kommer to godt påkledde voksne menn, Ed Hardcourt og Ron Sexsmith, med hvert sitt ømme og vakre album. Og jeg har tatt med et lite utvalg fra hver (pluss en liten bonus til slutt).

Wimbledongutten Ed Hardcourt ble nominert til det prestisjetunge Mercuryprisen allerede i 2001, men det ville være feil å si at han er blitt en superstjerne etter det. Imidlertid har en hel rekke andre superstjerner trykket ham til sitt kjente bryst, for Ed har åpnet for artister som Wilco, REM, Supergrass og Norah Jones. Også vår egen eksportartikkel Sondre Lerche har spilt med ham på noen av konsertene hans. Jeg har hatt ham med på tidligere lister, så ivrige listefølgere vil kjenne igjen stil og stemme. Låtene som nå ligger i listen er fra albumet ”Back into the Woods”, hans beste samling til nå, med låten The Cusp & The Wane som kanskje hans flotteste låt.

Ron Sexsmith er fra Canada, 13 år eldre enn Hardcourt, men de ligner svært på hverandre i stil. De har også mange andre paralleller i sin karriere: Begge er musikernes musiker, begge har gitt ut en rekke kritiker- og musikerroste album uten egentlig å oppnå stjernestatus. Flere store artister har spilt inn låtene hans og gjort dem mer tilgjengelige enn han har klart selv, blant annet Secret Heart, som ble covret av både Rod Stewart, Feist og Nick Lowe. Ron Sexsmiths siste album Forever Endeavor kom ut for noen uker siden, og jeg har lyttet med stor glede til det. Tre av låtene ligger nå i blogglisten.

Som en liten nepotistisk bonus har jeg lagt til et spor fra The Voice-vinner Martin Hallas debutalbum, der han synger en duett med min kjære datter Karoline. Jeg synes de klinger så godt sammen; de har også sunget mye sammen i gruppen over, Teknopoly (som du finner på Urørt og MySpace),  og jeg håper de gjør mer sammen senere.

Eller direkte til Spotify her: Pewalla blog – Musikk for modne eller her Pewalla blog – Musikk for modne

…and I’m the only man, sang konferansieren i musikalen Cabaret. og Two ladies er hva jeg har å presentere i dag, selv om det i dette tilfellet kan det være en mann med i bildet også, men det skal jeg komme tilbake til.

De to damene som jeg foreslår å lytte til er Angela MacCluskey og ”vår egen” Margaret Berger. Dette er to forskjellige artister, en mørk og en lys – og da snakker vi ikke om hårfargen, for det er umulig å vite med dagens kvinner,  har jeg lært meg.  Frk. Berger, for eksempel har vært helt lys og helt mørk, som dere kan se under. Nei, det er stemningen i musikken det siktes til.

Den mørke først. Angela MacCluskey er skotsk, men har slått seg ned for godt i Hollywood, California. Hun har produsert plater i over ti år, men en av hennes tidligere plater fikk plutselig en renessanse da et spor derfra ble prominent plassert i en episode av Greys Anatomy. Sosiale medier klarte naturlig nok å grave frem hvem det var som hadde sunget klassikeren ”My Funny Valentine” – Angela MacCluskey.

Og her kommer – kanskje – en annen mann inn i bildet. For en artist med navn Tryptich er også kreditert sammen med MacCluskey. Jeg har ikke klart å finne en forklaring på hvem dette er, en person eller en gruppe, men samme kan det være. Låten er fra 2000-albumet Curio, der MacCluskey – og Tryptich – tolker flere standardlåter. Jeg har tatt med et lite knippe i bloggspillelisten. Stemmen hennes er til tider så skjør at man blir redd for at den skal gå i oppløsning, men hun når likevel den ene høye tonen etter den andre, og styggpent er det. MacCluskey går til og med løs på en av David Bowies mest ukjente klassikere, Lady Grinning Soul, som hun tolker vart og vondt, om enn ikke så bra som Bowie og hans utrolige pianist Mike Garson gjorde på det geniale albumet Alladin Sane på 80-tallet.

Den andre damen er altså den samme som skal reise til Malmö og representere Norge i årets Eurovision Song Contest. Margaret Berger trodde jeg var dusinvare, enda en midt-på-treet-artist fra Idols middelmådighetsfabrikk, helt til hun dukket opp i delfinalen i Florø og sang fletta av alle de andre artistene. Hun har nylig gitt ut en rekke freske låter, moderne, upretensiøse og lyse, og jeg har lagt et part av dem i blogglisten.

Og som vanlig, blogglisten finner du her:Pewalla blog – Musikk for modne eller her Pewalla blog – Musikk for modne

Eller her, faktisk: