…and I’m the only man, sang konferansieren i musikalen Cabaret. og Two ladies er hva jeg har å presentere i dag, selv om det i dette tilfellet kan det være en mann med i bildet også, men det skal jeg komme tilbake til.

De to damene som jeg foreslår å lytte til er Angela MacCluskey og ”vår egen” Margaret Berger. Dette er to forskjellige artister, en mørk og en lys – og da snakker vi ikke om hårfargen, for det er umulig å vite med dagens kvinner,  har jeg lært meg.  Frk. Berger, for eksempel har vært helt lys og helt mørk, som dere kan se under. Nei, det er stemningen i musikken det siktes til.

Den mørke først. Angela MacCluskey er skotsk, men har slått seg ned for godt i Hollywood, California. Hun har produsert plater i over ti år, men en av hennes tidligere plater fikk plutselig en renessanse da et spor derfra ble prominent plassert i en episode av Greys Anatomy. Sosiale medier klarte naturlig nok å grave frem hvem det var som hadde sunget klassikeren ”My Funny Valentine” – Angela MacCluskey.

Og her kommer – kanskje – en annen mann inn i bildet. For en artist med navn Tryptich er også kreditert sammen med MacCluskey. Jeg har ikke klart å finne en forklaring på hvem dette er, en person eller en gruppe, men samme kan det være. Låten er fra 2000-albumet Curio, der MacCluskey – og Tryptich – tolker flere standardlåter. Jeg har tatt med et lite knippe i bloggspillelisten. Stemmen hennes er til tider så skjør at man blir redd for at den skal gå i oppløsning, men hun når likevel den ene høye tonen etter den andre, og styggpent er det. MacCluskey går til og med løs på en av David Bowies mest ukjente klassikere, Lady Grinning Soul, som hun tolker vart og vondt, om enn ikke så bra som Bowie og hans utrolige pianist Mike Garson gjorde på det geniale albumet Alladin Sane på 80-tallet.

Den andre damen er altså den samme som skal reise til Malmö og representere Norge i årets Eurovision Song Contest. Margaret Berger trodde jeg var dusinvare, enda en midt-på-treet-artist fra Idols middelmådighetsfabrikk, helt til hun dukket opp i delfinalen i Florø og sang fletta av alle de andre artistene. Hun har nylig gitt ut en rekke freske låter, moderne, upretensiøse og lyse, og jeg har lagt et part av dem i blogglisten.

Og som vanlig, blogglisten finner du her:Pewalla blog – Musikk for modne eller her Pewalla blog – Musikk for modne

Eller her, faktisk:

En sjelden gang dumper jeg over noe ekstraordinært og ukjent på en gang. Jeg håper og tror det ikke vil forbli ukjent særlig lenge.

Den amerikanske jazz-popsangerinnen Kristina Train ga ut en plate in 2009 som ikke kan karakteriseres som noe annet enn en stor flopp. Mange hadde høye forventninger til damen, som ble sammenlignet med Norah Jones, Patsy Cline, Rumer og andre storheter. Nå har hun fått en ny sjanse med albumet ”Dark Black”, og den sjansen har hun grepet med begge hendene. Dette er noe av den beste popmusikken jeg har hørt på veldig lenge, meget velskrevne tekster og melodier, nærmest klassiske i uttrykket, og fremført med en stemme som kan smelte sukker. Det har vært veldig vanskelig å plukke ut noen låter til blogglisten, for alle burde være med, men faller det lille knippet som ligger der i smak, gå til hele den lille platekatalogen hennes.

Mange artister sliter med oppslutningen, på tross av at de, noenlunde objektivt sett, fortjener en mer sentral plass i rampelyset. Manchester-trioen I am Kloot er blant dem. De har holdt det gående siden 2001, og har vært nominert til Mercury-prisen, de har fått side opp og side ned med gode kritikker, men den store suksessen har uteblitt. Nå har de på tross av det kommet med nok et album, denne gang produsert av gutta bak Elbow. Dette er nedstrippet og god popmusikk, med en slags roots-aktig undertone til noe av musikken. Jeg har tatt med noen låter fra albumet, som heter Let it All In.

Bak Sadie & the Hotheads skjuler Elizabeth McGovern seg, i alle fall bak Sadie. The Hotheads som backer henne er brødrene Nelson, Simon og Steve (pluss noen flere som deltar på ett eller flere spor). Og hvem er så Elizabeth McGovern? I de siste årene er hun mer kjent som Cora, grevinnen av Grantham, i TV-serien Downton Abbey.  Og det er jo først og fremst skuespiller den 51-år unge damen er. Albumet deres, How Not to Lose Things, har sine klare lyspunkter – og disse har jeg nå plassert godt i blogglisten på Spotify. Resten av albumet kan du med hell hoppe over. Jeg kan jo legge til, spesielt for Downton Abbey-fans, at også Michelle Dockery tidvis synger med Sadie & The Hotheads. Og hvem er så hun? Jo, nå snakker vi om Mary, Coras eldste datter i serien.

Og Spotify-spillelisten ligger fremdeles her: Pewalla blog – Musikk for modne    eller her: Pewalla blog – Musikk for modne

Jeg har nå fjernet den musikken som har ligget lengst i listen. Håper ikke noen gråter for det.

Her er fem ”nye” artister og 22 nye låter i Pewalla blog – Musikk for modne

Ben Gibbard har vært vokalist i ”Death Cab for Cutie” siden 1997. Bandet har gitt ut 8 flotte album med god og variert popmusikk. De siste årene har Ben, eller Benjamin som han egentlig heter, luftet seg litt. Han jobbet med filmmusikken til nyinnspillingen av Arthur, og tidligere i år ga han ut sitt første soloalbum,  Former Lives, et av de beste popalbum jeg har hørt på lenge.  Jeg har valgt ut et lite knippe låter, men hør gjerne på hele albumet – og se på den veldig morsomme videoen som ble laget til låten ”Teardrop Windows” (som også ble spilt av Herreavdelingen på P1 forleden – snakk om cred!!! )

Jeg tok med skuespillerinnen og sangerinnen Charlie Dore på en tidligere liste. Nå har hun kommet med en ny EP med fire nye låter. To av dem finner du i blogglisten.  Jeg har stor sans for både Charlies stemme, men også for de gode fortellingene hun tryller frem i sangene sine.

Et av de albumene som har fått mest positiv mottakelse i indiemusikk-kretser er ”Fear Fun” fra Father John Misty (som egentlig heter Joshua Tilman), og som mange kjenner fra supergruppen Fleet Foxes. Jeg har tidligere hatt med en låt fra denne samlingen; her kommer ytterligere fire. Tekstene er absurde og morsomme, med mye kontrast til de mer melodiøse låtene. Bladet Uncuts ekspertpanel valgte albumet som årets beste. Tilman/John Misty besøkte Oslo tidligere i år, så noen av dere kan jo ha fått oppleve ham på scenen på Rockefeller.

Polsk-britiske Katy Carr er en interessant artist, merkelig nostalgisk, men likevel moderne.  Hun minner om mange andre store britiske kvinnelige artister, som Kate Bush, men det er en særegen sound hun byr på, noe som blant annet skyldes instrumentvalgene hun gjør. Selv spiller hun både Wurlitzer piano til ukulele.  Jeg har tatt med fem spor fra hennes mest kjente og kritikerroste album, Coquette, men for de som liker dette kommer det et nytt album hvert øyeblikk, Paszport, allerede ute i Polen.

Så til en artist som ikke har blitt en stjerne – ennå. Krystle Warren har nok sine fans, spesielt i homsemiljøet, for hennes mørke stemme og åpne homoaktivistiske tekster har blitt latt merke til. Jeg hørte henne først på en samling av låter spilt på New York Subway, faktisk, og en av de låtene, Sparkle and Fade, er med på hennes 2009-album, Circles.  Den og fire andre låter ligger nå og venter i blogglisten.

God lytting – og godt nytt musikkår!!!

 Mondo Amore er New Jersey-singer/songwriter Nicole Atkins’ andre album, sluppet i fjor, stort sett til gode anmeldelser fra de store rockebladene. Jeg har hatt Atkins med på tidligere lister, og nå får du et lite knippe av de beste låtene fra Mondo Amore. Atkins har en kraftfull stemme, og lager herlig pompøs og fyldig popmusikk. Det minner meg tidvis om musikk som David Lynch ville ha brukt i sine filmer, og samtidig er det noe nostalgisk over låtene, melodiske, skiftende og til tider overraskende. Hele tiden bryter Nicole Atkins stemme gjennom med styrke og patos.

Det er en stund siden listen har hatt påfyll, så her kommer noen andre smakebiter:

 Fatoumata Diawara: Willie

Mange afrikanske musikere har prøvd å blande vestlig og afrikansk musikk, få har lykkes i mine ører. Fatou fra Mali er blant dem som når gjennom til meg. Denne låten har vokst på meg, det har stemmen til Fatou også gjort.

 Angus & Julia Stone: Big Jet Plane

Enda en søskenduo… Disse to kommer fra Sydney i Australia. Låten er fin, og jeg blir veldig fascinert av Julias stemme.

Gentle Mystics: Hark

Denne låten vi sikkert irritere like mange som den vil glede andre. Jeg tilhører definitivt den siste gruppen. Britiske Gentle Mystics markedsfører seg selv et psykedelisk/hop/turbo/sigøyner/folk-gruppe, og det beskriver dem vel godt.

..og dermed har du ti nye låter. Linken er som før: Pewalla blog – Musikk for modne

Jeg trodde aldri det skulle komme til dette. I alle år har vi vitset med at noe er like usannsynlig som at Bob Dylan skulle lære seg den tredje akkorden på gitaren. Og nå anbefaler jeg siste plate fra mannen med sandpapirstemmen.

Men Bob Dylans siste album, Tempest, er virkelig annerledes – og hørbart, også for oss som ikke orket enda en klagende sang med to grep og 32 vers. På Tempest går Dylan tilbake i musikkhistorien og lar seg inspirere av noe nytt. For meg er det nye først og fremst det melodiske; Dylan har levert et album som har gode tekster, som alltid, men nå er det også hørbart for den som har lyst til å nynne. Visst er det 32-vers-låter på dette albumet også, men til og med de har bredde og variasjon.

Filmen (for det er mer enn en musikkvideo) som følger hovedsporet, er gripende og god, og viser, som Paul McCartney, Glen Campbel, Paul Simon og Leonard Cohen, at det er helt OK å bli gammel og rusten. Alle fire har de siste årene levert nærmest livsbeste. Og nå også Bob Dylan

I August Songs fikk dere høre fra den amerikanske sangerinnen Elini Mandells siste album «I Can See the Future». Etter å ha lyttet mer til henne har jeg blitt klar over at hun har mer å by på enn denne låten, og i listen finner dere nå et dusin sanger, de fleste fra hennes siste album, men også to røffe låter fra hennes debutalbum «Wishbone», produsert av Jon Brion i 1999 – og «Pauline», hennes kanskje mest kjente låt, fra albumet «Thrill» som kom ut i 2000.

Eleni Mandell har blir mykere med årene, kan vi tydelig høre, og hennes sommerlåt «Magic Summertime» er vel det beste eksempelet på det, spesielt hvis vi sammenligner det med den 13 år gamle «I´m Your Girl», men jeg liker nå begge utgavene av henne.

Elini er ogå en del av gruppen «The Living Sisters» som først og fremst spiller folkrock.

Liker dere dusinet, lytt på hele hennes diskografi – her er mange godbiter.

Dusinet låter ligger i Spotifylisten for denne bloggen. Den finner du her: Pewalla blogg

 

 (Link til musikken finner du her: Pewalla blog – Musikk for modne)

Det finnes mange godbiter på nedstøvede LPer. Flere hundre LPer gikk enten til døtrene våre eller til bruktplatebutikken i Akersgata, men før de forlot huset fant jeg flere av dem på Spotify, så selv om de fysiske platene ikke lenger er i min eiendom, er musikken i høyeste grad tilgjengelig for meg – og nå også for dere.

Blant dem er et glemt album fra 1978 . egentlig glemt da det ble utgitt, og i alle fall glemt nå. Men det inneholder musikk som jeg virkelig likte da – og nå som jeg har hørt det igjen forstår jeg at det ikke har eldet. Gruppen heter Marshall Hain, en duo bestående av Julian Marshall og Kit Hain, to musikkelskere som møttes på skolen i Darlington i Storbritannia.

Sammen fikk de en kjempehit med singelen «Dancing in the City«, som solgte over hele verden, en låt jeg tipper mange kjenner igjen. Så kom en ny single,»Coming Home» – det gikk ikke fullt så bra, og da LPen Free Ride kom ut var ikke så mange interessert lenger, altså en One Hit Wonder-historie. Jeg har lagt ut et stort knippe låter fra Free Ride, så kan dere jo vurdere om dere er enige med meg i at popmusikken tapte litt da, som en naturlig konsekvens, Marshall Hain, gikk i oppløsning.

En plate jeg IKKE fant i bunken min var Cold Fact med Rodriguez. Da hadde jeg nok fått mer for den enn de 3 kronene Akersgatabutikken betalte for hver av LPene mine. I høst vil du høre mye om Rodriguez, artisten som forsvant etter å ha snudd Sør-Afrika på hodet og etter å ha etterlatt seg musikk som mange mener er på høyde med både Donovan, Bob Dylan og – ja, Elvis.

Det er en fascinerende historie, og jeg gleder meg til at dokumentarfilmen om ham kommer til Norge i november, Searching for Sugar Man. I Sundance vant den prisen for beste film. Den etterlatte musikken til Rodriguez er meget bra, utrolig at vi ikke har fått høre dette da Rodriguez fra Detroit faktisk var aktiv som musiker. Jeg har valgt ut en pakke med låter fra filmmusikken, noen av dem med litt råtten lyd, men dere vil nok ikke ha vanskeligheter med å høre at her har vi med den ene perlen etter den andre å gjøre.

Trailer Searching for Sugar Manarticle880226.ece?show=trailer