Jeg trodde aldri det skulle komme til dette. I alle år har vi vitset med at noe er like usannsynlig som at Bob Dylan skulle lære seg den tredje akkorden på gitaren. Og nå anbefaler jeg siste plate fra mannen med sandpapirstemmen.

Men Bob Dylans siste album, Tempest, er virkelig annerledes – og hørbart, også for oss som ikke orket enda en klagende sang med to grep og 32 vers. På Tempest går Dylan tilbake i musikkhistorien og lar seg inspirere av noe nytt. For meg er det nye først og fremst det melodiske; Dylan har levert et album som har gode tekster, som alltid, men nå er det også hørbart for den som har lyst til å nynne. Visst er det 32-vers-låter på dette albumet også, men til og med de har bredde og variasjon.

Filmen (for det er mer enn en musikkvideo) som følger hovedsporet, er gripende og god, og viser, som Paul McCartney, Glen Campbel, Paul Simon og Leonard Cohen, at det er helt OK å bli gammel og rusten. Alle fire har de siste årene levert nærmest livsbeste. Og nå også Bob Dylan