Her er fem ”nye” artister og 22 nye låter i Pewalla blog – Musikk for modne

Ben Gibbard har vært vokalist i ”Death Cab for Cutie” siden 1997. Bandet har gitt ut 8 flotte album med god og variert popmusikk. De siste årene har Ben, eller Benjamin som han egentlig heter, luftet seg litt. Han jobbet med filmmusikken til nyinnspillingen av Arthur, og tidligere i år ga han ut sitt første soloalbum,  Former Lives, et av de beste popalbum jeg har hørt på lenge.  Jeg har valgt ut et lite knippe låter, men hør gjerne på hele albumet – og se på den veldig morsomme videoen som ble laget til låten ”Teardrop Windows” (som også ble spilt av Herreavdelingen på P1 forleden – snakk om cred!!! )

Jeg tok med skuespillerinnen og sangerinnen Charlie Dore på en tidligere liste. Nå har hun kommet med en ny EP med fire nye låter. To av dem finner du i blogglisten.  Jeg har stor sans for både Charlies stemme, men også for de gode fortellingene hun tryller frem i sangene sine.

Et av de albumene som har fått mest positiv mottakelse i indiemusikk-kretser er ”Fear Fun” fra Father John Misty (som egentlig heter Joshua Tilman), og som mange kjenner fra supergruppen Fleet Foxes. Jeg har tidligere hatt med en låt fra denne samlingen; her kommer ytterligere fire. Tekstene er absurde og morsomme, med mye kontrast til de mer melodiøse låtene. Bladet Uncuts ekspertpanel valgte albumet som årets beste. Tilman/John Misty besøkte Oslo tidligere i år, så noen av dere kan jo ha fått oppleve ham på scenen på Rockefeller.

Polsk-britiske Katy Carr er en interessant artist, merkelig nostalgisk, men likevel moderne.  Hun minner om mange andre store britiske kvinnelige artister, som Kate Bush, men det er en særegen sound hun byr på, noe som blant annet skyldes instrumentvalgene hun gjør. Selv spiller hun både Wurlitzer piano til ukulele.  Jeg har tatt med fem spor fra hennes mest kjente og kritikerroste album, Coquette, men for de som liker dette kommer det et nytt album hvert øyeblikk, Paszport, allerede ute i Polen.

Så til en artist som ikke har blitt en stjerne – ennå. Krystle Warren har nok sine fans, spesielt i homsemiljøet, for hennes mørke stemme og åpne homoaktivistiske tekster har blitt latt merke til. Jeg hørte henne først på en samling av låter spilt på New York Subway, faktisk, og en av de låtene, Sparkle and Fade, er med på hennes 2009-album, Circles.  Den og fire andre låter ligger nå og venter i blogglisten.

God lytting – og godt nytt musikkår!!!

 Mondo Amore er New Jersey-singer/songwriter Nicole Atkins’ andre album, sluppet i fjor, stort sett til gode anmeldelser fra de store rockebladene. Jeg har hatt Atkins med på tidligere lister, og nå får du et lite knippe av de beste låtene fra Mondo Amore. Atkins har en kraftfull stemme, og lager herlig pompøs og fyldig popmusikk. Det minner meg tidvis om musikk som David Lynch ville ha brukt i sine filmer, og samtidig er det noe nostalgisk over låtene, melodiske, skiftende og til tider overraskende. Hele tiden bryter Nicole Atkins stemme gjennom med styrke og patos.

Det er en stund siden listen har hatt påfyll, så her kommer noen andre smakebiter:

 Fatoumata Diawara: Willie

Mange afrikanske musikere har prøvd å blande vestlig og afrikansk musikk, få har lykkes i mine ører. Fatou fra Mali er blant dem som når gjennom til meg. Denne låten har vokst på meg, det har stemmen til Fatou også gjort.

 Angus & Julia Stone: Big Jet Plane

Enda en søskenduo… Disse to kommer fra Sydney i Australia. Låten er fin, og jeg blir veldig fascinert av Julias stemme.

Gentle Mystics: Hark

Denne låten vi sikkert irritere like mange som den vil glede andre. Jeg tilhører definitivt den siste gruppen. Britiske Gentle Mystics markedsfører seg selv et psykedelisk/hop/turbo/sigøyner/folk-gruppe, og det beskriver dem vel godt.

..og dermed har du ti nye låter. Linken er som før: Pewalla blog – Musikk for modne

Jeg trodde aldri det skulle komme til dette. I alle år har vi vitset med at noe er like usannsynlig som at Bob Dylan skulle lære seg den tredje akkorden på gitaren. Og nå anbefaler jeg siste plate fra mannen med sandpapirstemmen.

Men Bob Dylans siste album, Tempest, er virkelig annerledes – og hørbart, også for oss som ikke orket enda en klagende sang med to grep og 32 vers. På Tempest går Dylan tilbake i musikkhistorien og lar seg inspirere av noe nytt. For meg er det nye først og fremst det melodiske; Dylan har levert et album som har gode tekster, som alltid, men nå er det også hørbart for den som har lyst til å nynne. Visst er det 32-vers-låter på dette albumet også, men til og med de har bredde og variasjon.

Filmen (for det er mer enn en musikkvideo) som følger hovedsporet, er gripende og god, og viser, som Paul McCartney, Glen Campbel, Paul Simon og Leonard Cohen, at det er helt OK å bli gammel og rusten. Alle fire har de siste årene levert nærmest livsbeste. Og nå også Bob Dylan

I August Songs fikk dere høre fra den amerikanske sangerinnen Elini Mandells siste album «I Can See the Future». Etter å ha lyttet mer til henne har jeg blitt klar over at hun har mer å by på enn denne låten, og i listen finner dere nå et dusin sanger, de fleste fra hennes siste album, men også to røffe låter fra hennes debutalbum «Wishbone», produsert av Jon Brion i 1999 – og «Pauline», hennes kanskje mest kjente låt, fra albumet «Thrill» som kom ut i 2000.

Eleni Mandell har blir mykere med årene, kan vi tydelig høre, og hennes sommerlåt «Magic Summertime» er vel det beste eksempelet på det, spesielt hvis vi sammenligner det med den 13 år gamle «I´m Your Girl», men jeg liker nå begge utgavene av henne.

Elini er ogå en del av gruppen «The Living Sisters» som først og fremst spiller folkrock.

Liker dere dusinet, lytt på hele hennes diskografi – her er mange godbiter.

Dusinet låter ligger i Spotifylisten for denne bloggen. Den finner du her: Pewalla blogg

 

 (Link til musikken finner du her: Pewalla blog – Musikk for modne)

Det finnes mange godbiter på nedstøvede LPer. Flere hundre LPer gikk enten til døtrene våre eller til bruktplatebutikken i Akersgata, men før de forlot huset fant jeg flere av dem på Spotify, så selv om de fysiske platene ikke lenger er i min eiendom, er musikken i høyeste grad tilgjengelig for meg – og nå også for dere.

Blant dem er et glemt album fra 1978 . egentlig glemt da det ble utgitt, og i alle fall glemt nå. Men det inneholder musikk som jeg virkelig likte da – og nå som jeg har hørt det igjen forstår jeg at det ikke har eldet. Gruppen heter Marshall Hain, en duo bestående av Julian Marshall og Kit Hain, to musikkelskere som møttes på skolen i Darlington i Storbritannia.

Sammen fikk de en kjempehit med singelen «Dancing in the City«, som solgte over hele verden, en låt jeg tipper mange kjenner igjen. Så kom en ny single,»Coming Home» – det gikk ikke fullt så bra, og da LPen Free Ride kom ut var ikke så mange interessert lenger, altså en One Hit Wonder-historie. Jeg har lagt ut et stort knippe låter fra Free Ride, så kan dere jo vurdere om dere er enige med meg i at popmusikken tapte litt da, som en naturlig konsekvens, Marshall Hain, gikk i oppløsning.

En plate jeg IKKE fant i bunken min var Cold Fact med Rodriguez. Da hadde jeg nok fått mer for den enn de 3 kronene Akersgatabutikken betalte for hver av LPene mine. I høst vil du høre mye om Rodriguez, artisten som forsvant etter å ha snudd Sør-Afrika på hodet og etter å ha etterlatt seg musikk som mange mener er på høyde med både Donovan, Bob Dylan og – ja, Elvis.

Det er en fascinerende historie, og jeg gleder meg til at dokumentarfilmen om ham kommer til Norge i november, Searching for Sugar Man. I Sundance vant den prisen for beste film. Den etterlatte musikken til Rodriguez er meget bra, utrolig at vi ikke har fått høre dette da Rodriguez fra Detroit faktisk var aktiv som musiker. Jeg har valgt ut en pakke med låter fra filmmusikken, noen av dem med litt råtten lyd, men dere vil nok ikke ha vanskeligheter med å høre at her har vi med den ene perlen etter den andre å gjøre.

Trailer Searching for Sugar Manarticle880226.ece?show=trailer

Nå er det opprettet en ny spilleliste for fremtidige blogg-innlegg. Denne vil stadig bli utvidet og oppdatert, så abonnér nå.

Jeg legger til den musikken jeg skriver om, så ved å abonnere får du hele tiden oppdatert musikk. Rett og slett fabelaktig hvor langt verden er kommet.

Her er linken: Pewalla blog – Musikk for modne

Og for de som ikke ønsker å abonnere vil jeg legge inn linken i fremtidige blogginnlegg likevel. Alle skal tilfredsstilles.

Med denne listen har det gått 12 måneder – og det har blitt 12 lister med ny, eller delvis ny, musikk. Håper dere liker denne siste listen også… Hva som skjer etter dette står det mer om nederst i den blogmeldingen…

August Songs

eller

August Songs

1.Lenka – Trouble is a Friend

Vi starter augustlisten med en 3 år gammel låt. Lenka er en pop-prinsesse fra Australia, en yndling for reklameindustrien, men når det er sagt er hun en god sanger og komponist. Denne låten er i allefall søt og velskrevet, og en fin augustsang når vi ikke krever så mye.

2.Flight Facilities feat. Giselle – Crave You

Vi holder oss i Australia – og i lett-poppen; det er tross alt august og sommer.  Dette er en mye spilt låt i visse kretser, dansbar og nynnbar som den er. Flight Facilities er en duo, upretensiøs og muligens av typen som kanskje produserer one-hit wonders. Da er det i tilfellet Crave You. Giselle bidrar selvsagt med sin sommersensuelle stemme.

3.Kirsti Huke – Old Country

Her fant jeg låten først; Old Country er en enkel men sofisitikert jazzlåt som mange vokalister har prøvd seg på opp gjennom årene. Min jazzdatter Karoline mente at Kirsti Huke har den flotteste versjon. Og det må jeg jo motstridende gi henne rett i. Huke kommer fra Trondheimsjazz-miljøet og har også flørtet med indiepop som vokalist for -phy.

4.Kim Andre Rysstad – Så vidunderleg

Her kommer enda et produkt fra Melodi Grand Prix, noe som igjen viser hvor undervurdert denne popkonkurransen er blant feinschmeckere. Nei, den vant ikke, men det var ikke fordi det er en dårlig låt, ei heller fordi Rysstad ikke synger bra. Rysstad har faktisk både vært nominert til Spellemannsprisen og vunnet en prestisjefylt internasjonal folkemusikkpris allerede. En kveder vi kommer til  å høre mer til.

5.Betty Wright & The Roots – Old Songs

Og her kommer en til som kan synge. Amerikanske Betty Wright har holdt på siden 70-tallet og er vel blant de beste levende soulsangere vi har. Hun har hatt et krevende liv, mistet sønnen i en skyteulykke, men hun har fortsatt å gi ut plater, blant annet et flott album sammen med The Roots.

6.Elly Marvellous – Struggling Times

Ellen Marie Løkslid er en ny stjerne på den norske pophimmelen. Sammen med sin komponistvenn Hallvard Høiberg er hun på reise i Norge for tiden og spiller på en rekke festivaler. Albumet hun kom med tidligere i år har fått gode anmeldelser, og hun blir sammenlignet med Jodi Mitchell, noe jeg ikke skjønner noe av. Men denne jenta fra Notodden kan stå på egne bein.

7.Go-Kart Mozart – Summer is Here

Vi tar turen til Birmingham og finner den lett ironiske gruppen Go-Kart Mozart og deres like lett ironiske sommerhit.  Vi er over i elektroland, ikke mange akkustiske instrumenter verken på denne låten eller noe annet gruppen produserer. Men det blir ikke dårligere av at gitarene ikke fikk være med i studio.

8.Eleni Mandell – The Future

Så kommer min favoritt denne måneden, og da snakker jeg nok mer om låten enn om artisten. Eleni Mandell er fra California, og mange av låtene blir litt for banale for meg. Men nettopp denne er utrolig vakker og visuell, og hun synger den så bra. Mandell ble for noen år siden beskrevet som «Best unsigned artist». Det ble det derfor en fort slutt på.

9.The Steeldrivers – Drinkin’ Dark Whiskey

Bluegrass har aldri vært favoritt hos meg, selv om jeg har tilbrakt mange år i midt-Vesten i USA. Den låten kan jeg likevel  ikke motstå, og uansett sjanger er det en kvalitetslåt, godt fremført og umulig å mislike. The SteelDrivers er fra Nashville, naturligvis, så de har vel noen Bluegrass-musikere å velge mellom.

10.Club des Belugas – Hip Hip Chin Chin

A propos umotståelige låter – her er jaggu en til. Gruppen er tysk og kaller seg et Nujazz-band. De er mye brukt på compilation-CDer av typen brukt på kjedelige nachspiel, men har gitt ut en rekke selvstendige album.

Jeg har tenkt å lete frem flere låter fra dem, for det er umulig å holde foten i ro når de rope Hip Hip Chin Chin.

11.Regina Spektor – How

Her kommer denne månedens første gjenganger. Regina Spektor har nylig kommet med et nytt album, og mine øyne blir hun bare bedre og bedre, mer variert og musikalsk spennende. Regina har russiske aner, men holder nå til i New York. Liker du denne låten er det massevis å ta av fra frk Spektor.

12.Savoir Adore – Dreamers

Fra den ene delen av New York til den andre. Duoen Savoir Adore er en up-and-coming act i sjangeren elektropop og «dreampop». Hadde det ikke vært for Deidre Muros smørvakre stemme hadde vel dette ikke hatt noe på listen å gjøre, men i sommer skal vi være romslige, og låten er jo iørefallendene, den.

13.Ramin Djawadi – Game of Thrones Main Theme

Tysk-iranske Djawadi er blitt en av de heteste TV-seriekomponistene de siste årene, etter at han ble bransjekjent med musikken til Iron Man.  Hans største verk til nå er utvilsomt HBO-serien Game of Thrones,  der han har truffet ånden i serien midt i solar plexus. Serien og musikken er nå uadskillelige.

14.Young the Giant – Apartment

Dette er Californiagruppen Young the Giants tredje single, så vi møter dem (kanksje) tidlig i karrieren. De har fått litt oppmerksomhet i USA, men foreløpig har den store suksessen uteblitt. Den kommer kanskje nå, for dette er en strålende poplåt som vokser for hver gjennomlytting.

15.Daniel Norberg – Don’t Look Back in Anger

NOE godt kommer det ut av Idol, ingen tvil om det. Her får vi blant annet noe så sjeldent som en coverlåt som nesten er like spennende som originalen. Jeg vet rett og slett ikke hvor langt svenske Norberg kom i konkurransen i Sverige i 2010, men det er ikke så viktig. Han har gitt oss en fin liten sommerlåt som Gallagherbrødrene i Oasis sikkert ikke liker.

16.World Party– Nothing Lasts Forever

Vi har vært innom enmannsband fra Storbritannia tidligere. Her kommer ett til, Karl Wallingers World Party. Wallinger var tidligere medlem av The Waterboys, og har holdt på med World Party helt siden 1986, og denne låten har et klart herlig 80-tallspreg. Det kom en samling fra World Party tidligere i år, ironisk (?) kalt Arkeology, med en rekke godsaker for alle som lengter tilbake til denne typen musikk.

17.Kashmir – Mom in Love, Daddy in Space

Nesten hjemme igjen hører vi på Kashmir fra Danmark, et av nabolandet største og mest utholdende indie-band. De har gitt ut plater siden 1994, og kom med et samlealbum i fjor. Om alle burde ha en forelsket mor og en far i verdensrommet får hver og en vurdere, men det er en herlig banal låt også musikalsk, og passer godt inn mot slutten av sommeren.

18.Paul Heaton – Greed

Heaton har en fortid både fra The Housemartins og fra The Beautiful South, men nå går han altså sole, og gir oss månedens a cappella låt. Jeg klarer virkelig ikke å få fatt i hvilken historie Heaton prøver å fortelle, men låten er bra for det. Heaton har jo vært kjent for sine alkoholproblemer, og det kan jo ikke hjelpe på helse at han i fjor kjøpte seg sin egen pub. Men flott musikk lager han, og albumet The 8th har masse spennende å by på, bygget rundt en forestilling om de 7 dødelige synder.

19.Hem – You Can’t Always Get What You Want

Denne amerikanske gruppen har jeg hatt med en låt fra tidligere, her er mye å ta av. Dette er en coverlåt, mange vil kjenne igjen Rolling Stones-låten fra tidligere tider. Teksten er en god påminnelse for mange av oss… Låten er fra en coversamling, Paint It Black.

20.Cake – Short Skirt/Long Jacket

Vi er tilbake i California – og i ironien. Jim McCrea, vokalisten i Cake, har tekster det er verdt og morsomt å lytte til, inkludert denne. Cake har holdt det gående siden 1991, men med mange besetninger. Dette er deres beste låt, synes jeg, og er fra 2001, så ikke helt ny.

21.Scoundrels – Bon Temps Rouler

Og mens vi er i up-tempo rampehjørnet, flere rampunger – og en låt det ikke går an å sitte stille til. Bandet Scoundrels er britisk, men musikken er definitiv amerikansk og retro. Albumet deres er innspilt i Louisiana, noe som forklarer hvorfor det svinger som det gjør.

22.Dirty Projectors – Gun Has No Trigger

Dette amerikanske bandet har holdt på i en årrekke. Jeg har aldri hørt om dem før de slapp sitt hittil siste album Swing Lo Magellan, og fikk stort sett stående applaus fra kritikere. De minner meg litt om Muse og andre kraft-grupper, men med jenter blant vokalistene blir det litt mykere og mindre pompøst. (Selv om pompøst kan være bra…)

23.Ida Gard – Nothing’s Wrong Song

Ida Gard kom også til berømmelse gjennom talentkonkurranser, først en radiokonkurranse i Danmark, deretter dansk X-factor, som hun til slutt vant.  Hun er likevel annerledes enn mange andre konkurranseartister, og minner meg litt om blant annet Regina Spektor, som du finner lenger oppe på listen. Jeg sliter litt med at hun har en merkelig engelskuttale, men hun er ikke den eneste dansken som har det. Musikken er i alle fall bra.

24.Yngve & The Innocent – You’ll Be Mine

Nei, vi er ikke tilbake i Norge, på tross av navnet. Yngve er Yngve Wieland, tyskfødt men med Storbritannia og Irland som hovedtilholdssted. Musikken er ganske så folk-aktig, med mye akustisk instrumentbruk. Godfoten går til You’ll Be Mine også.

25.Belleruche – Northern Girls

Her kommer en spennende ny gruppe, Belleruche. De er tre stykker fra Nord-London og spiller en blanding av soul og elektropop. Foreløpig har de gitt ut et par EPer og 4 album, så det er mer å høre på for de som liker dette. Jeg skal definitivt følge med på hva disse tre får til fremover.

26.Shelby Lynne – I Don’t Think So

Fra nytt til etablert, en tur over dammen til en gammel kjenning, Shelby Lynne, som jeg har med for tredje gang nå, tror jeg. Hvis flere countryartister hadde hennes kvalitet ville jeg nok ha lyttet mer til den sjangeren. Denne låten er hentet fra hennes geniale album Identity Crisis,.

27.Corinne Bailey Rae – Butterfly

Som Shelby Lynne er Corinne Bailey Rae godt etablert som artist, selv om det kun er to album som er spilt inn med henne.  De har imidlertid gitt henne flere priser og høyere salg enn andre artister har klart med dobbelt så mange innspillinger. Musikken hennes er så smørmyk og melodisk at det noen ganger lett kunne blitt for mye, hvis det ikke var for at det blir det ikke.

28.The Blue Nile – Because of Toledo

Forrige liste hadde med Paul Buchanan, vokalisten i bandet Blue Nile fra Glasgow. Selv om de har holdt på helt siden 80-tallet er det bare noen måneder siden jeg oppdaget juvelene dette bandet har gitt verden. Med unntak av det første 80-tallsalbumet, som var litt innadvendt og rart, er alt de har produsert vakkert, mystisk og umulig å bli uberørt av. Selv Paul Buchanans soloalbum er flott håper jeg vi får mer fra Blue Nile også i fremtiden. I mellomtiden, lytt til denne vakre låten fra noen år tilbake.

29.Katzenjammer – When The Laughter’s Gone

Fire glade norske jenter synger og spiller When The Laughter’s Gone, en låt som viser hva vi forventer fra Katzenjammer, en gruppe som det er umulig å sett i noen musikalsk bås. De byr på stor variasjon, både i stilarter og i bruk av instrumenter. Bandet ble kjent gjennom Urørt fra NRK, men har nå tatt skrittet inn blant etablerte norske grupper, med to album ute.

30.Giorgio Tuma – New Fabled Stories

Tuma er italiensk, men slett ikke hva vi har lært å forvente fra musikkindustrien der. Dette minner mer om Californisk film- og popmusikk fra Neil Sedaka og hans likemenn. Mye blir alt for sukkersøtt og uinteressant for meg, men New Fabled Stories passerer fint. Og kanskje en sen kveld hvor man ønsker seg et knippe nedpåmusikk er det fint å sette på Giorgio Tuma.

31. Rilo Kiley – August

Det er bare rett og rimelig å avslutte et helt år med låter med nettopp Rilo Kiley, et av faborittbandene mine. De var vel med på den første listen også, så ringen er sluttet.

Fra og med august kommer bloginnlegg med tilhørende musikk av samme typen som dere forhåpentligvis har blitt vant med gjennom 12 måneder. Men det blir ikke flere rene månedslister. Anse det som et fremskritt.

Takk til alle kjempehyggelige tilbakemeldinger; jeg er så glad for å konstatere at jeg på ingen måte er alene om å like musikken jeg liker.  Og at mange så gjerne ønsker å bli kjent med ny musikk.