And some who have lived long enough to be wise from life itself – (and a maniacal musical for dessert)

One of my aims with this blog is to distribute music that have a bit of heritage in it, heritage from the music many of us grew up with in the Sixties, Seventies and Eighties.  There is nostalgia in listening to albums released 30-40 years ago, but I argue that many artists keep producing fabulous music, and new artists learn from the previous generations, replicating the musical values from that period.  It is this music I try to bring to you in the revolving list Pewalla Blog, and it pleases me that so many tell me of their listening pleasure after having explored the music referred to in the blog.

An Irish group belonging to younger generation creates the music that I am looking for. All The Luck In The World is based in Brighton, England, where they all go to the same music institute.  The group managed to build a reputation through YouTube, and a German record company gave them a record deal.  I would describe the music as folk-inspired, but the boys have added both string and brass sections to the tracks, creating a style of their own. I have added three songs from their debut album, also titled All The Luck In The World.

One of my favourite artists is Ed Harcourt, and he was prominently placed in my Top 10 last year with his previous album. He has just released a new EP, Time of Dust, another collection of gems that should make you prick up your ears.  Ed Harcourt uses the instruments that a track needs, whether it is guitar- or keyboard based, turning the tacks into small symphonies. I have added four of the six tracks from the album, but could of course have added all of them. But a sample is a sample.

Martin Stephenson has been around for a while, and his new brilliant album is in fact his 40^th. I now see I have to set aside a week to listen to his back catalogue, if I only can get past the great songs of California Star. It was “The Ship” that first got my attention, with reminiscences of Dire Straits’ heydays, but the rest of the album is as dreamy and endearing as the first track.  Martin Stephenson and his group The Daintees originate from Sunderland, England. I have served up fours tracks.

Paul Armfield from Isle of Whight sounds and looks to have been around from awhile, too. He must have spent some of that time listening to artists like Leonard Cohen and watched the movies of David Lynch, because the slightly spooky, yet honeycoated voice, stirs some of the same feelings in me as Cohen and Lynch soundtracks do. Armfield started out as a punk artist, but there is not much of that left. Up-Here was released late last year and I have added half the album to the blog list.

Finally something completely different, three tracks from a musical,The Book of Mormons , written by the guys behind South Park TV Series and smash musical Avenue Q, Trey Parker, Robert Lopez and Matt Stone. I can’t wait to see the musical in London or on Broadway. Many already have and report a hilarious two hours with great music and a beyond belief story of two young Mormons sent to a remote village in Northern Uganda to share the Book of Mormons – which only one of them has read. As a teaser both for myself or for others who haven’t seen it yet, enjoy Baptize Me and two other great tracks.

To make room, some songs need to go. Goodbye to my old friend Bill Cantos, to Eliza Doolittle’s single from 2013 (her new album is still in the list), Frightened Rabbit, Iron &Wine, Julie Feeney, Sharon Jones,  The Polyphonic Spree and Young Galaxy.

Here is the new list: (you can also subscribe, but few seems to choose this option. Hmm. You can also add www.petterwallace.com to your smartphone homescreen, which will always give you the latest blog and bloglist)

Throughout the year I have introduced Norwegian readers to more than 50 great new releases in my blog: PEWALLA BLOG – MUSIKK FOR MODNE (music for mature). As some of you may have noticed, it is now the end of 2013, and as any magazine or newspaper will tell you: it’s time for Lists, and of course I had to make one, too.

I have listened again to all recommended albums, resulting in my own Top 10 Album list of 2013. It was a much harder job than I anticipated, so hard that when I was done with the list, there were still a further 25 albums I couldn’t leave alone. Consequently, I had to make two lists, or rather, one is a countdown list, the other is listed alphabetically.

Friends, colleagues and acquaintances all over the world who are unfamiliar with the Norwegian language have been left in the dark for too long (yes, there has been complaints); so for the first time, here is my blog in English. Who knows, maybe not for the last time… Music is a universal language, so it shouldn’t matter, but somehow it does.

Below you will find what I consider the best albums reviewed this year, followed by a Spotify link to all ten albums.

*

10. The Last Ship – Sting

Some of Sting’s new songs are breathtakingly beautiful, classics in their own right. Personally I am not that fond of the shanties on the album, although I do understand why he chosen this genre of songs to create this concept album. The rest of the album is terrific, though.

*

9. Old Sock – Eric Clapton

Eric Clapton has done what a lot of his contempories have already done: released an album of songs from his parents’ generation. I find Old Sock probably the best of the lot, honest and without any fuss, still full of musicality and true craftsmanship.

*

8. The Diving Board – Elton John

Elton John has released a number of slightly good albums during the last decade – suddenly a truly great album comes along, in the vein of his best albums from the 70s and 80s. Some of the songs on The Diving Board are among his best ever, and the collection grows on me for every time I listen.

*

7.  The Stand-In – Caitlin Rose

Caitlin Rose has probably created more converts to country music than any other artist this year. I heard the first song from this album on BBC’s tough rock station Radio 6…. Most of the tracks are truly irresistable.

*

6. Life In Easy Steps – Robert Vincent

Robert Vincent is an anti-celebrity artist, proving that quality and sincerity trumph style. This collection is filled to the brim with honest, heartwarming songs of the highest songwriting quality.

*

5. Back Into the Woods – Ed Harcourt

Nine gorgeous songs from singer/songwriter Ed Harcourt, piano player and romancer. I have enjoyed listening to Harcourt before, but this album I have played over and over again this year. A lot of my blog followers have commented on tracks from Back Into The Woods, so I am not alone in my admiration.

*

4. Sing To The Moon – Laura Mvula

Jazz, soul, pop all mixed together on this amazing debut album from British singer Laura Mvula. The harmonies are in a league of their own, I have never heard anything like it before, truly orignal, just like the quality of the vocals and the songwriting.

*

3. Dark Black – Kristina Train

This was one of the few albums I actually bought this year, I just couldn’t get enough of it. Kristina Train is an amazing songwriter and an even better singer, this is so smooth and beautiful that it literally lowers my pulse.  This is the title song:

*

2. Quickbeam – Quickbeam

This album will not raise your pulse either. There will always be some artists that dare go where no-one else dare to thread. This year Scottish trio Quickbeam proves the point. They have created an album of stunning beauty, using primarily classical instruments, writing small concertos rather than songs. The harmonies, the craftsmanship, the pure beaty of it all make me listen to the album again and again.  Here is their most famous song to date:

*

1. I Awake – Sarah Blasko

Sarah Blasko from Australia went to Sweden to record her «I Awake»- album, she also recorded part of the album in Bulgaria, with a 52-piece symphony orchestra.  The album is masterly done, Blasko’s voice haunts me every time I hear it, every song is a little symphony, carefully carved out. This is truly a BIG album, one that I would expect will build a reputation for the artist even outside her native Australia. This is «Fool», one of the best songs on the album:

*

Here are all the tracks for your enjoyment:

*

***

… and here are 25 other albums reviewed in 2013, all of them in my view among the best albums of the year. I have presented them in alphabetical order – no preferential treatment! At the bottom you’ll find a playlist with all 25 albums.

1 2 3 4 Radio Star – Bille Van

Bille, or Merete Pascual as known by her parents, is a Norwegian singer who has lived in the shadows of her, for the time being, more famous musical partners Jonas Alaska and Mikhael Paskalev. Her debut album has energy, humour and great music.

Alaska – The Silver Seas

The Nashville band Silver Seas never promises more than they can deliver: true melodic, catchy pop, written and performed with sophistication.

Alone Aboard the Ark – The Leisure Society

The third album from The Leisure Society offers humour, great melodies, irony and naivitë in rich abounds.

Antiphon – Midlake

A dark, rich album, with debth, recorded amidst instability in the band, as they lead singer left during recording the album.

Crimson/Red – Prefab Sprout

One of the true masters of pop returns, with titles, lyrics and melodies like no other. Possibly a sign of more to come.

Desire Lines – Camera Obscura

Musical sweetness from the rough city of Glasgow.

Dyrandé – Hekla Stålstrenga

Norwegian folk at its very best, modern and traditional at the same time, with Anne Nymo Trulsen’s voice embracing us.

How to Fake it In America – Bendik Brænne

Norwegian sax player goes country – a brilliant low key album with some exceptional songs

It’s All True – Sylvie Lewis

The British singer with the mature and elegant voice delivers an album of songs that grows and grows.

Made Up Mind – Tedeschi Trucks Band

One of the best blues bands around, with an accessible album for all ears.

My Favorite Picture of You – Guy Clark

Guy Clark’s painfully honest collection of folk gems, with some of this year’s very best songs, like the title track.

No Way There From Here – Laura Cantrell

Laura Cantrell exemplifies mature music, strong lyrics, great melodies, a great reason for embracing new country.

Personal Record – Eleanor Friedberger

Friedberger’s second solo album is nearly as good as the first, full of humour, double meanings, strong lyrics and slightly burlesque songs.

Push Pull – While You Slept

A bit of nepotism – vocalist Benedikte is my daughter – but the band deserves to be on the top 25 list, although slightly rougher than most of the albums above and below.

Sensitive Dependence – Beranek

Retro pop from one of Norway’s best composers, his first release in 19 years.

Shadows – Lenka

Australian angelic voice Lenka with an album about motherhood, full of beautiful pop tunes with no pretensions.

The Disappearance of the Girl – Phildel

 

Mysterious and powerful, this album is an astounding debut.

The Magic Line – Magic Brothers

Another retro album, this time from Madness’ drummer, sometimes surpassing his former band.

The Next Day – David Bowie

Another artist that never stops surprising, every album feels like a snap shot of his present state of mind, including this.

The Weight of Your Love – Editors

Power pop from British band Editors, walking a fine line between pretense and honesty, most songs landing securely on the side of the latter

There’s a Last Time for Everything – Lucy Wainwright Roche

Singer with the perfect musical family tree proves shes can stand on her own two feet.

 This is What I Do – Boy George

One of the true comeback surprises of 2013, a mature and simply great and varied studio album from an artist with quite a musical baggage.

 Timekeeper – Lucy Schwartz

Brilliant songwriter in the tradition of some of the best 70s and 80s pop music.

Tin Star – Lindi Ortega

Canadian singer, now a Nashville resident, has realeased a happy, feisty, countryinspired pop album.

Trouble Will Find Me – The National

Dark, hauntingly beautiful songs, crisply produced and performed.

HAPPY NEW YEAR, EVERYBODY! I WILL BE BACK IN 2014….

Det er jul, og mange av dagens nyinnlagte på bloggen for modne lyttere har røtter tilbake til tidligere gullaldre, enten fordi artisten har fulgt sine egne røtter eller har fulgt andres.

57 nye låter entrer Spotifylisten, og første mann ut er Beranek, eller Espen Beranek Holm, som mange kjenner ham som. Fordi det er det han heter. Espen har hatt en meget allsidig karriere, men her er han tilbake til nettopp røttene, med sologitaren og den mørke popen, der han startet. Mange av låtene er penere i tøyet enn for noen tiår tilbake, kanskje derfor blir det så åpenbart hvilken melodismed av rang han er. Dette er melodier som er rikere og vakrere enn mye annet som slippes på markedet. Jeg har valgt ut seks låter fra Sensitive Dependence, men det er flere å ta av om du liker dette.

En annen og enda eldre ringrev er Paul McCartney, og med sine 70 år har han sanket litt erfaring på veien. Ingen av låtene på New er uten substans, selv om enkelte er litt kjedelige. Det er likevel nok spennende å ta av her, og lyden er moderne og frisk. Paul McCartney blinker stadig til, og det er noen perler blant de seks låtene jeg legger ut.

Med Lucy Wainwright Roche snakker vi om EKTE røtter. Hun er datter av Loudon Wainwright III og Suzzy Roche, og halvsøsknene hennes er Rufus og Martha. De som følger listen min vet at dette er en familie jeg har høstet rikelig fra tidligere. Lucy står virkelig ikke tilbake for noen av de andre familiemedlemmene, faktisk er hennes nye samling, There’s a Last Time for Everything, noe av det bedre jeg har hørt i år, fra noen familie, rolige og velskrevne og godt fremførte poplåter.

Vi fortsetter med familierelasjoner og går til The Avett Brothers. Brødrene Seth og Scott utgjør kjernen i dette bandet. Musikken er sjeldent variert, faktisk beveger de seg mellom bluegrass, country, punk, pop, folk, rock, honky tonk og ragtime, selv om Americanalyden er gjennomgripende. Deres nye album heter Magpie and the Dandelion, og seks flotte låter er med herfra.

Vi holder oss i USA og flytter oss fra North Carolina til Baltimore, der finner vi en humoristisk singer-songerwriter, Cass McCoombs. Han ga ut sitt syvende album i høst, Big Wheel and Others, et album som mange kritikere har gitt toppanmeldelser til, og det forstår jeg godt, for her er enda en melodismed løs på oss. Melodiene vokser for hver gjennomspilling, og tekstene er til tider morsomme og anekdotiske.

The Head and the Heart oppsto i musikkmiljøet i Seattle. En lokal pub arrangerte open mic night, og flere av bandmedlemmene ble kjent der. De har i år gitt ut sitt andre album med fengende popmusikk, og ryktet om bandet har spredt seg. Årets album heter Let’s Be Still og har fått stort sett gode kritikker, noen synes det blir litt blodfattig, men de fleste er enige med meg at dette har både hode og hjerte. Derfor ligger det hele syv låter fra Seattlebandet i listen fra og med i dag.

Så til en artist som følger røtter tilbake til Leonard Cohen og andre poetiske sangere. Howe Gelb er ingen ny artist, men det er først nå i voksen alder ( han er 57) han har fått fortjent oppmerksomhet. Den siste samlingen hans, The Coincidentalist, henter inspirasjon fra mange store artister, men har likevel en egen umiskjennelig klang. Jeg liker dette mørke og lett narkotiske lydbildet.

Vi gjør en helomvending og lytter til den britiske bandet Woman’s Hour, som bare er på begynnelsen av sin karriere. Også her står et søskenpar i sentrum, Fiona Jane og William. De har gitt ut to singler, og begge er med i listen, for her tror jeg vi kan vente oss mer godt fremover. Dette er pop med bakkekontakt, med et rikt lydbilde og varierte og gode melodier.

Mutual Benefit har valgt en form som ikke er så vanlig nå til dags, men som vi så en del av på 70- og 80-tallet, nemlig Prosjektet, med Alan Parsons Project som kanskje det mest kjente. Mutual Benefit er musikere som ønsker å samarbeide med  Jordan Lee, og dermed skifter besetningen hele tiden. Prosjektet har nettopp kommet med en ny samling, Love’s Crushing Diamond, og her by de på luftige, beroligende melodier som har fått mye positiv oppmerksomhet fra kritikere. For de av dere som likte Quickbeam som forlater listen i dag, er Mutual Benefit noe å glede seg til.

Så et sjeldent besøk til Frankrike og til en artist som først og fremst er en instrumentalist, Sabastién Tellier. Platene hans har også form som prosjekter, og Confection er intet unntak. Dette kan minne om de store instrumentalistene fra 70- og 80-tallet, som Mike Oldfield, men Tellier har sin definitive stil og byr på musikk som ligger tettere opp til film- enn til kunstmusikken.

Og da er vi naturlig over til skotske Mogwai som har skrevet musikken til den superskumle Emmyvinnende serien, Les Revenants. Mogwai blir nok ikke fornærmet om jeg kaller musikken deres for sær, for dette er kunstrock, hvis et slikt begrep eksisterer. Men til denne serien passer musikken som hånd i hanske, og jeg har tatt med hovedlåten og en av de få med vokal som er med. Mogwai er litt krevende, men gi dem sjansen så vil du kanskje finne ut at det er verdt det.

Etter noe så skummelt må vi avsluttet denne samlingen med noe koselig og hyggelig, nemlig Silver Seas’ nye album Alaska. Jeg har tidligere skrytt hemningsløst av dette bandet fra Nashville, først og fremst fordi de ikke utgir seg for å være noe mer enn et meget godt poporkester. På tidligere album har de levert den ene perlen etter den andre. Det er noen færre på Alaska, men jeg har plukket en liten bukett som jeg tror de fleste vil like.  Silver Seas er blant mine favorittgrupper, så jeg håper noen flere blir imponert nok av dem til å gå tilbake til deres tidligere strålende samlinger.

For å gi plass til ny musikk fjernes Céu, The Duckworth Lewis Method, Editors, Half Moon Run, Ole Paus, Paloma Faith og Quickbeam.

Og listen finner du her:

Vi går inn i den mørkeste tiden, og da er godt å varme seg på både nye lyse og mørke låter, aller helst uten ringlende bjeller og julebudskap. Det får vi nok av andre steder. Hele 65 nye låter fordelt på 12 artister er inne i blogglisten på Spotify, alle nøye vurdert før de får slippe inn i et så celebert selskap.

Vi starter med den lekne engelsk-tyske duoen Psapp, som med sitt nye album What Makes Us Glow gir oss morsom og annerledes orkestrert musikk. Her er mye leketøysmusikk, men låtene er voksne nok, og Galia Durants stemme er forførende nok til å komme fra en voksen dame.

Midlake byr på en betydelig mørkere tone, men er full av melodi likevel. Gruppen kommer fra Texas, og hadde mye suksess med sitt forrige album The Courage of Others. Vokalisten Tim Smith valgte å forlate bandet da de var i gang med å produsere sitt nye album, så gruppen måtte begynne litt på nytt, og resultatet ble Antiphon, som anmeldere – og jeg – har hatt mye glede av. Fire låter derfra ligger nå i listen til allmenn nytelse.

Tilbake til lyset. Laura Cantrell har ikke produsert musikk på mange år, så plutselig kom No Way There From Here, spekket med nye selvskrevne låter. Dette er vakker og intelligent country-musikk, litt bort fra det tradisjonelle, og kanskje derfor har Laura slått spesielt godt an i Europa. Stemmen hennes er særegen, enkel og så sikker. Håper dere blir like frelst som jeg har blitt.

Så til dagens mørkeste slik jeg ser det. King Midas kom i forrige uke ut med et album som har fått mange norske anmeldere til å hente frem den mest dekorerte siden på terningen. Bandet fra Oslo har holdt på helt siden 1994, og det sies at dette er deres siste album. I så fall går de ut, om ikke med et pang, så i alle fall med flagget til topps. Dette er sterke, vakre låter som vokser for hver gang jeg hører dem. Kanskje ligger de i utkanten av den musikktypen du finner på denne listen, men gi King Midas en sjanse, så kanskje ombestemmer de seg og fortsetter noen år til. Norsk rock trenger noen ledestjerner. Albumet heter Rosso.

En annen norsk artist som virkelig har imponert er Maria Due. Med albumet Past Potential Future Lover har hun laget et intelligent popalbum med et spennende lydbilde, med herlige tyvlån fra både jazz, latino og vise. Hun har en nærmest fransk stemme, hviskende og sensuell, og musikken burde ha et like stort nedslagsfelt i Europa og Amerika som i Norge. Jeg håper hun får en stor karriere, dette er nemlig bra.

Josephine Fosters stemme er også særpreget, men på den helt andre enden av skalaen fra Maria Due. I’m a Dreamer er et merkelig album, og Foster synger med en vibrato, nærmest operastemme som av og til kan minne om Olga Marie, for de som husker henne. Josephine Foster synger imidlertid svært så rent, og hennes låter er vakre og fascinerende. Kan hende du ikke klarer å høre på henne, men gi henne en sjanse før du bestemmer deg.

Mer standardmusikk får du med Lucy Schwartz’  Timekeeper, men denne damen fra California kan skrive musikk. Hun har skrevet musikk for TV-serier på oppdrag, men dette albumet må komme fra eget hjerte. Det var virkelig vanskelig å velge låter å ta med, for albumet har så mange gode, så hvis du er enig, ta turen til hele albumet etterpå. I mellomtiden kan du i alle fall nyte de fire jeg har inkludert.

Lindi Ortega har også lys og deilig musikk å by på. Hun er kanadisk, men stilen går rett hjem i Nashville, en by hun nå har flyttet til. Tin Star er også spekket av den delen av countrymusikken jeg etter hvert har fått stor sans for. Indie Lindi, som hun kalles, er fremdeles å regne som en godt bevart hemmelighet, en annen måte å beskrive en artist som ikke helt har slått gjennom.

Denai More fra øst-London er så fersk som artist at hun ennå ikke har et helt album ute. Vi er nå tilbake til de mørkere tonene blant dagens nykommere, og de enkle og vakre tonene fra Denai kan varme et vinterhjerte. Storbritannia har produsert en rekke slike unge kvinnelige vokalister i det siste, og mange har vært innom listen min. Kanskje er du blant de første til å lytte til og bli glad i en fremtidig stor stjerne?

Et sikrere kort i så måte er Dave Stewart, godt kjent fra Eurythmics. Også han har gitt ut ny plate på sine ”gamle dager”, selv om han så vidt har passert seksti. Jeg anså ham som en juniorpartner i Eurythmics, mest fordi Annie Lennox var så dominerende, men på Lucky Numbers briljerer han med morsomme, tidløse, respektløse låter, men også med varme og åpne tekster. Jeg falt for denne platen, hør om du er enig.

Billie Vans første single er allerede på listen, og nå kommer et knippe låter fra hennes strålende første album. Billie er fra Asker, og har kommet litt i skyggen av andre artister i samme generasjon, men jeg synes hun er blant de freskeste og mest tilgjengelige av dem alle. Albumet heter 1 2 3 4 Radiostar, og med On My Knees som ligger på listen fra før, kan du nå glede deg over hele åtte låter.

Til slutt skal vi til Island, og til Asgeir Trausti, eller bare Asgeir som han nå kaller seg ute i den store verden. Hans album Dýrð í dauðaþögn ble nærmest en sensasjon på Island, og lå som nummer en på hitlistene der i ukevis. Nå er albumet spilt inn på nytt på engelsk, men jeg har beholdt de islandske låtene (unntatt én), så kan dere eventuelt skifte til engelsk hvis det blir for uforståelig. Asgeir minner litt om vår egen Thomas Dybdahl, men jeg har større sans for Asgeir.

Ut av listen tar jeg Eleanor Friedberger, Ingrid Olava, Kristina Train,  Lenka, The National, Phildel,  Sarah Siskind og Zaz.

Og listen med oppdaterte sanger finner du her:

Jeg tror vi nå kan kalle det en trend. Store artister på 70- og 80-tallet kommer tilbake på 2010-tallet og trollbinder oss på nytt. Samtidig går unge artister i deres fotspor. Dagens liste-påplussning henter gull fra begge disse naboleirene.

Steve Harley har vært en favorittstemme i mitt liv, fra hans frekke, selvsikre stil sammen med Cockney Rebel til hans mykere side på begynnelsen av 2000-tallet. I 2010 kom albumet Faith & Virtue ut, med vakre ballader og god rock, en Steve Harley for vår tid. Jeg har tatt med fem låter. Liker du dem , begynn å grave i katalogen hans, enten du er fan eller novise.

Boy George har jeg ikke hatt det samme nære forholdet til, både musikalsk og privat har det vært for viltert til at det her fenget så mye. Men – nå i godt voksen alder kommer Mr George tilbake med et sterkt album, 20 år etter siste utgivelse. Stemmen hans har aldri vært bedre, rusten og glatt på en gang, og albumet byr på store tekster og magiske melodier. Kritikere har vært over seg også, og This Is What I Do er av flere allerede utnevnt som årets comebackalbum.

Den tredje tryllekunstneren i dagens liste er Paddy McAloon i Prefab Sprout. Også han har vært en vesentlig del av The Soundtrack of My Life, og jaggu har han klart å lage enda et nytt album med magi, Crimson/Red, kanskje et av de beste noensinne. Det sier ikke så lite, for selv om Prefab Sprout aldri har vært megastjerner har de i flere tiår vært å regne som de beste melodismedene i verden. Igjen byr han på varme, glede og tekster som får deg til å lytte ekstra nøye. Mange har kalt McAloon et musikalsk geni, og de største artistene i bransjen, inkludert Paul McCartney, har søkt samarbeid med ham. Det forstår jeg godt, for til og med Paul McCartney har noe å lære ved Merlins føtter.

Chip Taylor, mannen som skrev Wild Thing for The Troggs, er nå er blitt en eldre mann, han også. Han var mye på turne i Norge da tragedien 22. juli skjedde.  Han ble dypt berørt, og skrev en rekke sanger som tok utgangspunkt i massemordet. Mange har hørt Chip Taylor siden og har blitt tilsvarende berørt av låtene hans, inkludert God Bless Norwegians. For meg er han en engelsktalende Ole Paus. Lytt på de fem låtene jeg har lagt ut fra albumet Block Out the Sirens of This Lonley World, og hør om du er enig.

David Rotheray er også en gammel magiker, men det er hva han nå gjør sammen med yngre krefter som har gitt ham en plass på listen min. Rotheray spilte i The Beautiful South, men i de siste årene har han utviklet et konsept der han inviterer inn andre artister til å spille inn med ham, stort sett kvinner. Resultatet blir samlinger som har en egenartet stil, men med mye variasjon på grunn av bidrag fra svært forskjellige artister. Årets album heter Answer Songs, men det er verdt å høre på tidligere album over samme lest også.

Dent May fra Mississippi er en ung artist med en gammel smak. Jeg får assosiasjoner til Beach Boys og andre sekstitallsartister, selv om dette definitivt er lyden av 2013. Her er det mye sol og sommer og glede, men jeg mistenker en slags musikalsk ironi under det hele, kanskje er det feil, men det gjør ingenting, herlig er det å høre på dette. Albumet heter Warm Blanket.

Nå man hører Magic Brothers første gang er en naturlig tanke at disse gutta må ha hørt mye på Monroes (må de hvile i fred) og Madness. Og det er for så vidt riktig, for den ene av disse to brødrene har faktisk spilt i Madness. Nick og Woody Woodgate har gitt ut et retroalbum,  The Magic Line, som gleder stort, langt utover at det er lyden av Madness som gjenoppstår. Jeg synes låtene på The Magic Line er om mulig enda mer melodiske og sterke enn ”originalen”., og har tatt med fem. Hør gjerne på resten av albumet også.

Bloggens siste tilskudd er Paula Paulusma, en britisk singer/songwriter som har gitt meg mye lytteglede i det siste. Hun er ikke blant dem som har gjort stor karriere, men dette er en dame som både kan synge, spille og skrive. Paula har forsøkt mye i sitt liv, hun har jobbet i BBC og har påbegynt en doktorgrad, men det er kun musikken som aldri har gitt opp. Det skal vi være glade for. Leaves from the Family Tree kom i fjor, og jeg har tatt med hele seks perler derfra.

Hem, Josh Ritter, Miss Li, Rod Stewart og Stig Ulv forlater listen nå for å gi plass til ny magi.

Og listen finner du her: ( ser at de fleste av dere spiller av fra bloggen og fra Facebook, men husk at du også kan abonnere på listen på Spotify)

Mildpop må ikke forveksles med enkel pop, for mange artister velger å bruke rolige virkemidler, som brede harmonier, nedtonet orkestrering – og veldig ofte et visst feminint musikalsk preg, hvis noe slikt finnes. Da er det også naturlig at det finnes flere kvinnelige enn mannlige artister som beveger seg i dette musikalske landskapet.

I Norge er artister som Ane Brun, men kanskje også Stein Torleif Bjella, eksponenter på hvert sitt vis. I Norge er vi glad for å kalle dette visepop, vi har til og med en egen Spellemann-kategori for sjangeren, selv om den nok er bredere enn mitt mildpop-begrep.

Danske Oh Land er også en eksponent – i alle fall innimellom. Hun (ja, for det er en hun, Nanna Øland Fabricius) leker seg med både standardpop og elektronika, men hun er best når hun gir oss den vene siden av seg selv. På hennes nye LP (det ordet er kommet til heder og verdighet igjen – selv når vinyl ikke er inne i bildet), Wishbone.  Låten ”Love You Better” er en av de sterkeste jeg har hørt på lenge, men de andre tre jeg har tatt med klinger også godt. Resten av Wishbone er mindre interessant, men hør gjerne på katalogen hennes, her er mye bra fra tidligere år.

I de siste listeinnleggene har jeg hatt med mye skotsk musikk. Det er ikke bare på grunn av mine fjerne aner, men rett og slett fordi Skottland er et arnested for god musikk for tiden, uvisst hvorfor. Et band jeg har lyttet til også tidligere er Camera Obscura. Mildere blir det ikke, i alle fall ikke med et standard gitarbasert bandoppsett. Mye av mildheten kommer fra vokalisten Tracyanne Campbell og de harmoniene bandet drar opp rundt henne. Den nye LPen heter Desire Lines.

Elizabeth Shepherd kan synge telefonkatalogen, og synger den bra, sa en anmelder om den kanadiske jazz- og popsangeren. Kanadierne er glad i sine chanteuses, og en liste med mildpop er ikke komplett uten minst én kanadisk artist. Samtidig får dere litt påfyll av musikk som grenser mer til jazz enn til pop. Blant annet får du høre hennes tolkning av Cole Porters Love for Sale, kanskje en av de mest troverdige utgavene av denne standardlåten. Albumet er fra i fjor og heter Rewind, med ekte dobbeltbunn.

She & Him hørte jeg om for første gang for et par år siden da jeg researchet julesanger vi ikke hadde hørt før. Denne duoen består av M. Ward og skuespilleren Zooey Dechanel, og ble kastet sammen ved en tilfeldighet i forbindelse med musikksporet til en film, og siden har de fortsatt å lage nydelig popmusikk i Beach Boys/Carpenters-stil- hvis dere kan forestille dere en slik blanding. Jeg har tatt med et bredt knippe låter fra duoens siste samling, Volume 3 – som betyr at det faktisk finnes både et Volume 1 og Volume 2 å stupe ned i hvis dere liker denne musikken.

En annen duo som har fått mye oppmerksomhet i det siste er søstrene Lily & Madeleine fra Indianapolis. De er fremdeles tenåringer og minner mye om svenskenes First Aid Kit, synes nå jeg. Melodiene er vakre og harmoniene er tradisjonelle, men blir ikke dårligere av det. Her er det ekko av tidlig Simon & Garfunkel også.  Debutalbumet deres heter The Weight of the Globe.

Siste kvinne ut er en av Sondre Lerches tidligere samarbeidspartnere, Sylvie Lewis, en ekte nomade fra London (faren er BBC-journalisten Martyn Lewis), som har bodd i en rekke byer i Europa og USA. Når har hun slått seg ned i Roma, og to av låtene på hennes nye LP, It’s All True,  er en hyllest til sitt nåværende hjemland. Jeg er veldig svak for de sterke, men å så nedtonede, låtene hennes. Her hører vi et virkelig komponisttalent. Stemmen hennes står også ypperlig til denne musikken.

Samtidig som disse seks artistene går inn, tar jeg ut Club des Belugas, Eric Clapton og Boz Scaggs. De har gledet oss lenge nok.

Og listen finner du enten her, eller ved å abonnere på den.

De gamle er naturlig nok eldst, men er de best? Både Elton og Sting får være med på listen for de modne fra i dag, så kan dere dømme selv. For ungdommen er også godt representert. Sannheten er vel at det lages mye god musikk for tiden, enten det er unge eller eldre som lager den. Listens funksjon er å bryte gjennom veggen av A-lister og vise at det finnes en musikkverden bak det.

Derfor er det virkelig selvmotsigende å starte med Sting, som med sin Practical Arrangement, har lykkes å få en god, gammeldags vise spilt på radioen flere ganger pr dag.  (Og på Skavlan sist uke) Men poenget med en egen liste er å få lov til å være virkelig selvmotsigende. Det finnes mange grunner til å mislike Stings 60-årskrise, for her går han tilbake til sin oppvekst før rocken tok ham, men når man rydder unna shanties og litt intetsigende viser, sitter man igjen med et knippe flotte, tekststerke låter, som vokser for hver gang jeg hører dem. The Last Ship er verdt å høre på i dette nedredigerte formatet.

Elton John har også kommet med en ny LP, The Diving Board, en samling som tar meg tilbake til de rolige sangene som jeg elsket på Goodbye Yellow Brick Road, et av mine favorittalbum gjennom alle tider og galakser. For her er ikke mye up-tempo, som det heter på SATS. Her får vi en rekke låter som er en perfekt syntese av Eltons musikk og Bernie Taupins tekster, med Eltons fyldige og umiskjennelige stemme og pianospill. Jeg har tatt med noen av de vakreste låtene og latt noen av de mer intetsigende ligge igjen i LPen.

Så til det blåe – til Florida og Tedeschi Trucks Band, et mann- og koneband som går løs på bluesen på en ny, men tradisjonell måte. Det nye er vel at det gjerne blir brukt mer enn tre akkorder der, det gamle er at låtene gjør både godt og vondt å høre på, slik blues skal virke. Susan Tedeschis stemme er raspete og full av – nettopp blues. Jeg har tatt med tre låter fra dem, hør gjerne mer på Made Up Mind, et album som har blitt godt mottatt av anmeldere.

Et kjempehopp til Nord-Norge, til norsk glede og hele regnbuen. Gruppen Hekla Stålstrenga har kommet med sitt andre album med folkerock – eller er det folkepop? Samme kan det være, dette er musikk som de som ikke er frelst på folkemusikk også kan like. Mye skyldes, i alle for min del, Anne Nymo Trulsens stemme som sniker seg inn i øret og hjertet mitt, uten fiksfakserier av noe slag.  De fleste låtene på Dyrandé er litt for feletunge for meg, men jeg tatt med tre vakre perler, og for de som har større toleranse for tradisjonell folkemusikk enn jeg har, hør på resten av albumet også.

Nå som vi er så godt i gang med å hoppe: vi tar et hopp tilbake til Florida, og til Surfer Blood. Denne indiegruppen har tatt med seg brede harmonier og har nok hørt en del på Beach Boys, selv om dette er mye røffere og mer gitartungt. Resultatet er albumet Pythons, full av charme og melodiøs skittenpop. Dette er nok hat- eller elskmusikk, så for de som tilhører første gruppen er det tre låter å holde ut, for dere andre er det tre morsomme tre-minuttere.

Vi holder oss i USA, og tviholder på sommeren – og kanskje litt på Beach Boys. Smith Westerns er lyse og glade og synger som man burde gjøre når man bor et sted det blåser mindre enn i hjembyen Chicago.  Bandet består av tre gutter, og Soft Will er deres tredje LP. Den har mange ikke helt sterke låter, men jeg har plukket ut tre som i alle fall jeg er blitt glad i.

Avslutningsvis kommer en av de gamle, selv om hun sikkert ville har reagert på dét o- m hun kunne lese norsk. Laura Veirs, singer-songwriter fra Colorado har holdt på en god stund, helt fra midten av 90-tallet. Jeg har hatt med låter fra henne tidligere, og tidvis liker jeg henne veldig godt, tidvis blir det for uinteressant. Hennes nye album har fått gode anmeldelser stort sett overalt, og Laura vever sammen vakre, utfordrende melodier for oss, låter som tåler gjenlytting. Jeg har tatt med de tre sterkeste låtene fra Warp & Weft.

Ut av listen på grunn av lett slitasje forsvinner The Leisure Society, Over the Rhine og Rebecca Furguson.

Og her er den oppdaterte listen.

Vi åpner dørene for sensommeren (noen vil kalle det høsten) og for åtte artister og grupper som gjør det de kan for å trekke oss tilbake til varme dager.  Noen av dem har holdt på en stund, andre er ferske, men til felles har de at du ikke finner dem på VG-lista eller andre minste-felles-multiplum-lister. Men du finner dem på blogglisten min, så får du vurdere når du har hørt låtene, om hva som i dine ører er den beste listen å være på.

Vi starter i Dallas, Texas med megagruppen The Polyphonic Spree, megagruppe først og fremst fordi de er så mange.  Her blir vi invitert inn til et bredt og blidt lydbilde med lyse og varierte låter, mange med trøkk i. ”Yes it’s True” er deres 4. studioalbum. Den tydelige kraften i gruppen er Tim DeLaughter, han er også hovedvokalist.

Fra Dallas drar vi til Montreal i Canada, til Young Galaxy som nylig har vært på våre kanter, i Göteborg, for å spille inn et flott album, Ultramarine.  Her er det ikke den samme bredden i lydbildet som hos Polyphonic Spree. Vokalisten Catherine McCandless bryter gjennom på alle låtene, og  det samme gjør gruppens forkjærlighet for nærmest balkanske rytmer. Likevel, dette er et popalbum i ordets beste forstand, og Dan Lissvik i Göteborg har gitt dem et sommerlig og luftig preg, som gir dem en selvsagt plass på en sensommerliste.

Så et hopp tilbake i tid, til en av 60-tallets store stemmer, Sharon Jones. Hun nådde aldri helt opp blant de aller største, men tiden og utholdenheten har gitt henne status som en av Amerikas klassiske stemmer. Hun var på vei ut med et nytt album sammen med gruppen The Dap-Kings, men fikk en kreftdiagnose i sommer og har avlyst både plateutgivelse og turné.  Kreften ble oppdaget tidlig, så Jones har sluppet en optimistisk pressemelding om at hun snart er tilbake. I mellomtiden gleder vi oss over noen av hennes  utgivelser, både med Dap-Kings, en duett med Michael Boublé, og til slutt en fantastisk cover av This Land is Your Land.

Vi holder oss i Amerika, og reiser til San Diego og til min gamle medmusikant Bill Cantos. Vi møtte hverandre i San Diego i 1981 og spilte sammen en periode. Jeg lærte mye av Bill, en fantastisk arrangør og pianist. Etter at våre veier skiltes har Bill utviklet seg til en av Californias mest etterspurte studiomusikere. I sommer var han i Oslo som Burt Bacharachs keyboardist,. Bill har også fulgt sin tro, og har laget en rekke kristenpopplater. I 2002 ga han imidlertid ut et album der han spiller samme type musikk som vi spilte sammen, jazzpop. Movie in the Night Sky viser frem en ekte artist.

En annen, og betydelig yngre, ekte artist, er britiske Eliza Doolittle. Vi er mange som har gått og ventet på et andrealbum fra henne, etter det lekne og helt brilliante debutalbumet Eliza Doolittle. Nå erter hun oss med et par singleutgivelser som kanskje forteller oss at vi får en mer voksen Eliza snart. Selv om disse låtene er glitrende og modne, håper jeg at frekkheten og gleden fra førstealbumet blir å kjenne igjen når det nye albumet endelig kommer.

I august besøkte jeg for første gang Glasgow, og byen imponerte ikke så mye, en skygge av vakre Edinburgh en time unna.  Men Glasgow har kanskje en av Europas mest spennende musikkmiljøer for tiden, mange av de gruppene og artistene som virkelig har imponert de siste årene kommer fra denne slitne byen, inkludert The Blue Nile og Quickbeam, sistnevnte lagt til listen min i august.  Frightened Rabbit er en annen Glasgowgruppe som imponerer. Deres låt ”Swim Until You Can’t See Land” satte seg fast i hodet mitt i et halvår, og nå er de ute med en ny LP, Pedestrian Verse. Jeg har tatt med tre låter derfra. 27. november spiller gruppen på Parkteateret i Oslo. Kanskje vi skal få det med oss?

Jeg avslutter med to ”snillere” artister, først Julie Feeney fra Irland, en honningstemme som det ikke er så lett å sette i noen musikalsk bås. Et nytt album er varslet, i mellomtiden kan vi kose oss med tre låter fra tidligere album. Pulsen slår litt saktere når Julie Feeney synger.

Samuel Beam kaller seg Iron & Wine som artist. Han er fra South Carolina i USA og har nylig sluppet et album som har fått så gode kritikker over hele kloden at albumet kom seg inn på topp 40-listene både i USA og Storbritannia. Og visst er det et vakkert og godt album, så kanskje er det mulig å gjøre seg fortjent til både å være på blogglisten min og topp 40-listene rundt om i verden? Jeg har tatt med hele seks låter fra Ghost on Ghost. 

The Bitter Springs, Caitlin Rose, Channel D, Laura Mvula og Me and My Army forlater listen nå etter lang og tro tjeneste, så hvis du ikke kan leve uten dem må du selv ut og lete.

Her er listen som den nå ser og høres ut (nye låter er stjernemerket):

Det er neppe noen nyhet at det lages mye svært god, norsk musikk for tiden, også for oss som gjerne foretrekke vakre, gode lydbilder, sterke melodier og fiffige og sterke tekster. Problemet for mange artister er å få til lønnsomhet. Når det produseres musikk på et høyt internasjonalt nivå i dette landet, er det i virkeligheten ”bare” markedsføring som står i veien for at musikken kommer ut til et større publikum enn det hjemlige. Kvaliteten på musikken er det ingenting i veien med, noe som grupper som Team Me og Røyksopp har vist.

Det er kanskje på tide å få en kulturpolitikk som i større grad gir norske musikere hjelp til å nå ut. Noen (les: det offentlige) må kompensere for alle de mange sugerørene som står ned i den lille potten som utgjør inntektsgrunnlaget for musikerne.

Så la oss ta de norske innslagene blant nykommerne på listen først.

To drammensere,  Bjørn Tveit  og Hans Thomas Kiær, utgjør Alfred Hall, et band med et poppete og rikt lydbilde. Alfred Hall fikk muligheten til å åpne Øyafestivalen i år. De har nylig gitt ut sitt første album, Wilderness, og jeg har tatt med to flotte låter fra denne samlingen.

Saksofonisten Bendik Brænne fra Bærum har også nylig gitt ut sitt første album, How to Fake it in America. Han er blant mange unge artister som har overvunnet mange unges aversjon mot countryinspirert pop og rock. Den slepende måte å spille saksofon på har Bendik også tatt med seg inn i sangen. Noen av låtene blir litt mye country for meg, men jeg har funnet tre flotte låter – og det finnes flere, så utforsk gjerne hele albumet.

DJ’en Magnus August Høiberg er en annen multikunstner. Han opererer nå under navnet Cashmere Cat, og har sluppet en spennende instrumental EP, Mirror Manu. Remixes av flere av låtene er også sluppet. Cashmere Cat har et moderne lydbilde, men melodien står i sentrum, så musikken bør favne bredt. Cashmere Cat og Høiberg spiller en del utenfor Norge, og har blitt lagt merke til internasjonalt allerede.

Gruppen Highasakite har allerede sine spor. Dagbladet anmeldte deres første med å avlyse resten av musikkåret, fordi dette er så bra som det kan bli. Dette er unge musikere som kommer med mer enn talent, de er den første generasjonen av høyskoleutdannede musikere som vet hvordan musikk skrues sammen. Jeg har valgt ut tre låter fra deres EP, men vi skal nok følge ekstra godt med når en full samling visstnok kommer ut senere i år.

Den siste norske artisten i denne omgang er Thea Raknes, med bandet hennes Thea & The Wild. Thea var vokalist i Norma Sass, som jeg tidligere har hatt med på listen, men nå går hun og bandet hennes ytterligere i en melodisk popretning. Foreløpig er det kommet to singler, og jeg har tatt med begge, de er freske og sommerlige. Også Thea Raknes fikk spille på Øyafestivalen i år, og hun hadde konsert på Hove tidligere i sommer.  Det er godt at arrangørene er sitt ansvar bevisst om at norske artister må få slippe til foran et større publikum.

Etter så mye ungt og nytt talent, la oss svinge pendelen helt den andre veien til 71 år gamle Guy Clark fra Texas. Han har gitt ut plater i 40 år uten egentlig å ta skrittet helt opp i eliteserien, selv om sangene hans nok har blitt mer berømte enn ham selv.  Han ga nylig ut en nydelig samling låter, med en nærhet som kan minne om Johnny Cashs siste utgivelser. Spesielt synes jeg Rain in Derango er et mesterstykke i komposisjon. To andre låter er også med, og spesielt My Favorite Picture of You gjør inntrykk.

I Australia har de en artist som heter Sarah Blasko. Jeg har virkelig fått sansen for henne, og det er rart at hun ikke har nådd særlig ut bortsett fra i hjemlandet. Der er hun imidlertid stor, og det er fortjent. Dette er kvalitetspop, sterke tekster, gode komposisjoner og et lekent og aldri uinteressant lydbilde. Hennes siste album, I Awake, er noe av det beste jeg har hørt i år, og jeg har tillatt meg å ta med hele syv låter derfra.

Til gjengjeld har jeg bare én låt med av Regina Spektor, men det har sin naturlige forklaring. Dette er nemlig tittelsporet til Netflix’ nye TV-dramaserie, Orange is the New Black, som går som en farsott over Netflixjorden nå. You’ve Got Time kan stå helt på egne bein, så om du ikke har sett serien ennå, eller ikke liker den, lytt på Spektor. Hvis du har fulgt listen min har du lyttet til henne tidligere også, hun er en spennende artist som det slett ikke er bortkastet å lytte mer på.

For å gjøre plass (og for at dere ikke skal gå leie) har jeg fjernet Yo Le Tengo, Robert Vincent, og Petra Haden.

Og her er den nye listen – nye låter er merket med stjerne.