I August Songs fikk dere høre fra den amerikanske sangerinnen Elini Mandells siste album «I Can See the Future». Etter å ha lyttet mer til henne har jeg blitt klar over at hun har mer å by på enn denne låten, og i listen finner dere nå et dusin sanger, de fleste fra hennes siste album, men også to røffe låter fra hennes debutalbum «Wishbone», produsert av Jon Brion i 1999 – og «Pauline», hennes kanskje mest kjente låt, fra albumet «Thrill» som kom ut i 2000.

Eleni Mandell har blir mykere med årene, kan vi tydelig høre, og hennes sommerlåt «Magic Summertime» er vel det beste eksempelet på det, spesielt hvis vi sammenligner det med den 13 år gamle «I´m Your Girl», men jeg liker nå begge utgavene av henne.

Elini er ogå en del av gruppen «The Living Sisters» som først og fremst spiller folkrock.

Liker dere dusinet, lytt på hele hennes diskografi – her er mange godbiter.

Dusinet låter ligger i Spotifylisten for denne bloggen. Den finner du her: Pewalla blogg

 

 (Link til musikken finner du her: Pewalla blog – Musikk for modne)

Det finnes mange godbiter på nedstøvede LPer. Flere hundre LPer gikk enten til døtrene våre eller til bruktplatebutikken i Akersgata, men før de forlot huset fant jeg flere av dem på Spotify, så selv om de fysiske platene ikke lenger er i min eiendom, er musikken i høyeste grad tilgjengelig for meg – og nå også for dere.

Blant dem er et glemt album fra 1978 . egentlig glemt da det ble utgitt, og i alle fall glemt nå. Men det inneholder musikk som jeg virkelig likte da – og nå som jeg har hørt det igjen forstår jeg at det ikke har eldet. Gruppen heter Marshall Hain, en duo bestående av Julian Marshall og Kit Hain, to musikkelskere som møttes på skolen i Darlington i Storbritannia.

Sammen fikk de en kjempehit med singelen «Dancing in the City«, som solgte over hele verden, en låt jeg tipper mange kjenner igjen. Så kom en ny single,»Coming Home» – det gikk ikke fullt så bra, og da LPen Free Ride kom ut var ikke så mange interessert lenger, altså en One Hit Wonder-historie. Jeg har lagt ut et stort knippe låter fra Free Ride, så kan dere jo vurdere om dere er enige med meg i at popmusikken tapte litt da, som en naturlig konsekvens, Marshall Hain, gikk i oppløsning.

En plate jeg IKKE fant i bunken min var Cold Fact med Rodriguez. Da hadde jeg nok fått mer for den enn de 3 kronene Akersgatabutikken betalte for hver av LPene mine. I høst vil du høre mye om Rodriguez, artisten som forsvant etter å ha snudd Sør-Afrika på hodet og etter å ha etterlatt seg musikk som mange mener er på høyde med både Donovan, Bob Dylan og – ja, Elvis.

Det er en fascinerende historie, og jeg gleder meg til at dokumentarfilmen om ham kommer til Norge i november, Searching for Sugar Man. I Sundance vant den prisen for beste film. Den etterlatte musikken til Rodriguez er meget bra, utrolig at vi ikke har fått høre dette da Rodriguez fra Detroit faktisk var aktiv som musiker. Jeg har valgt ut en pakke med låter fra filmmusikken, noen av dem med litt råtten lyd, men dere vil nok ikke ha vanskeligheter med å høre at her har vi med den ene perlen etter den andre å gjøre.

Trailer Searching for Sugar Manarticle880226.ece?show=trailer

Nå er det opprettet en ny spilleliste for fremtidige blogg-innlegg. Denne vil stadig bli utvidet og oppdatert, så abonnér nå.

Jeg legger til den musikken jeg skriver om, så ved å abonnere får du hele tiden oppdatert musikk. Rett og slett fabelaktig hvor langt verden er kommet.

Her er linken: Pewalla blog – Musikk for modne

Og for de som ikke ønsker å abonnere vil jeg legge inn linken i fremtidige blogginnlegg likevel. Alle skal tilfredsstilles.

Med denne listen har det gått 12 måneder – og det har blitt 12 lister med ny, eller delvis ny, musikk. Håper dere liker denne siste listen også… Hva som skjer etter dette står det mer om nederst i den blogmeldingen…

August Songs

eller

August Songs

1.Lenka – Trouble is a Friend

Vi starter augustlisten med en 3 år gammel låt. Lenka er en pop-prinsesse fra Australia, en yndling for reklameindustrien, men når det er sagt er hun en god sanger og komponist. Denne låten er i allefall søt og velskrevet, og en fin augustsang når vi ikke krever så mye.

2.Flight Facilities feat. Giselle – Crave You

Vi holder oss i Australia – og i lett-poppen; det er tross alt august og sommer.  Dette er en mye spilt låt i visse kretser, dansbar og nynnbar som den er. Flight Facilities er en duo, upretensiøs og muligens av typen som kanskje produserer one-hit wonders. Da er det i tilfellet Crave You. Giselle bidrar selvsagt med sin sommersensuelle stemme.

3.Kirsti Huke – Old Country

Her fant jeg låten først; Old Country er en enkel men sofisitikert jazzlåt som mange vokalister har prøvd seg på opp gjennom årene. Min jazzdatter Karoline mente at Kirsti Huke har den flotteste versjon. Og det må jeg jo motstridende gi henne rett i. Huke kommer fra Trondheimsjazz-miljøet og har også flørtet med indiepop som vokalist for -phy.

4.Kim Andre Rysstad – Så vidunderleg

Her kommer enda et produkt fra Melodi Grand Prix, noe som igjen viser hvor undervurdert denne popkonkurransen er blant feinschmeckere. Nei, den vant ikke, men det var ikke fordi det er en dårlig låt, ei heller fordi Rysstad ikke synger bra. Rysstad har faktisk både vært nominert til Spellemannsprisen og vunnet en prestisjefylt internasjonal folkemusikkpris allerede. En kveder vi kommer til  å høre mer til.

5.Betty Wright & The Roots – Old Songs

Og her kommer en til som kan synge. Amerikanske Betty Wright har holdt på siden 70-tallet og er vel blant de beste levende soulsangere vi har. Hun har hatt et krevende liv, mistet sønnen i en skyteulykke, men hun har fortsatt å gi ut plater, blant annet et flott album sammen med The Roots.

6.Elly Marvellous – Struggling Times

Ellen Marie Løkslid er en ny stjerne på den norske pophimmelen. Sammen med sin komponistvenn Hallvard Høiberg er hun på reise i Norge for tiden og spiller på en rekke festivaler. Albumet hun kom med tidligere i år har fått gode anmeldelser, og hun blir sammenlignet med Jodi Mitchell, noe jeg ikke skjønner noe av. Men denne jenta fra Notodden kan stå på egne bein.

7.Go-Kart Mozart – Summer is Here

Vi tar turen til Birmingham og finner den lett ironiske gruppen Go-Kart Mozart og deres like lett ironiske sommerhit.  Vi er over i elektroland, ikke mange akkustiske instrumenter verken på denne låten eller noe annet gruppen produserer. Men det blir ikke dårligere av at gitarene ikke fikk være med i studio.

8.Eleni Mandell – The Future

Så kommer min favoritt denne måneden, og da snakker jeg nok mer om låten enn om artisten. Eleni Mandell er fra California, og mange av låtene blir litt for banale for meg. Men nettopp denne er utrolig vakker og visuell, og hun synger den så bra. Mandell ble for noen år siden beskrevet som «Best unsigned artist». Det ble det derfor en fort slutt på.

9.The Steeldrivers – Drinkin’ Dark Whiskey

Bluegrass har aldri vært favoritt hos meg, selv om jeg har tilbrakt mange år i midt-Vesten i USA. Den låten kan jeg likevel  ikke motstå, og uansett sjanger er det en kvalitetslåt, godt fremført og umulig å mislike. The SteelDrivers er fra Nashville, naturligvis, så de har vel noen Bluegrass-musikere å velge mellom.

10.Club des Belugas – Hip Hip Chin Chin

A propos umotståelige låter – her er jaggu en til. Gruppen er tysk og kaller seg et Nujazz-band. De er mye brukt på compilation-CDer av typen brukt på kjedelige nachspiel, men har gitt ut en rekke selvstendige album.

Jeg har tenkt å lete frem flere låter fra dem, for det er umulig å holde foten i ro når de rope Hip Hip Chin Chin.

11.Regina Spektor – How

Her kommer denne månedens første gjenganger. Regina Spektor har nylig kommet med et nytt album, og mine øyne blir hun bare bedre og bedre, mer variert og musikalsk spennende. Regina har russiske aner, men holder nå til i New York. Liker du denne låten er det massevis å ta av fra frk Spektor.

12.Savoir Adore – Dreamers

Fra den ene delen av New York til den andre. Duoen Savoir Adore er en up-and-coming act i sjangeren elektropop og «dreampop». Hadde det ikke vært for Deidre Muros smørvakre stemme hadde vel dette ikke hatt noe på listen å gjøre, men i sommer skal vi være romslige, og låten er jo iørefallendene, den.

13.Ramin Djawadi – Game of Thrones Main Theme

Tysk-iranske Djawadi er blitt en av de heteste TV-seriekomponistene de siste årene, etter at han ble bransjekjent med musikken til Iron Man.  Hans største verk til nå er utvilsomt HBO-serien Game of Thrones,  der han har truffet ånden i serien midt i solar plexus. Serien og musikken er nå uadskillelige.

14.Young the Giant – Apartment

Dette er Californiagruppen Young the Giants tredje single, så vi møter dem (kanksje) tidlig i karrieren. De har fått litt oppmerksomhet i USA, men foreløpig har den store suksessen uteblitt. Den kommer kanskje nå, for dette er en strålende poplåt som vokser for hver gjennomlytting.

15.Daniel Norberg – Don’t Look Back in Anger

NOE godt kommer det ut av Idol, ingen tvil om det. Her får vi blant annet noe så sjeldent som en coverlåt som nesten er like spennende som originalen. Jeg vet rett og slett ikke hvor langt svenske Norberg kom i konkurransen i Sverige i 2010, men det er ikke så viktig. Han har gitt oss en fin liten sommerlåt som Gallagherbrødrene i Oasis sikkert ikke liker.

16.World Party– Nothing Lasts Forever

Vi har vært innom enmannsband fra Storbritannia tidligere. Her kommer ett til, Karl Wallingers World Party. Wallinger var tidligere medlem av The Waterboys, og har holdt på med World Party helt siden 1986, og denne låten har et klart herlig 80-tallspreg. Det kom en samling fra World Party tidligere i år, ironisk (?) kalt Arkeology, med en rekke godsaker for alle som lengter tilbake til denne typen musikk.

17.Kashmir – Mom in Love, Daddy in Space

Nesten hjemme igjen hører vi på Kashmir fra Danmark, et av nabolandet største og mest utholdende indie-band. De har gitt ut plater siden 1994, og kom med et samlealbum i fjor. Om alle burde ha en forelsket mor og en far i verdensrommet får hver og en vurdere, men det er en herlig banal låt også musikalsk, og passer godt inn mot slutten av sommeren.

18.Paul Heaton – Greed

Heaton har en fortid både fra The Housemartins og fra The Beautiful South, men nå går han altså sole, og gir oss månedens a cappella låt. Jeg klarer virkelig ikke å få fatt i hvilken historie Heaton prøver å fortelle, men låten er bra for det. Heaton har jo vært kjent for sine alkoholproblemer, og det kan jo ikke hjelpe på helse at han i fjor kjøpte seg sin egen pub. Men flott musikk lager han, og albumet The 8th har masse spennende å by på, bygget rundt en forestilling om de 7 dødelige synder.

19.Hem – You Can’t Always Get What You Want

Denne amerikanske gruppen har jeg hatt med en låt fra tidligere, her er mye å ta av. Dette er en coverlåt, mange vil kjenne igjen Rolling Stones-låten fra tidligere tider. Teksten er en god påminnelse for mange av oss… Låten er fra en coversamling, Paint It Black.

20.Cake – Short Skirt/Long Jacket

Vi er tilbake i California – og i ironien. Jim McCrea, vokalisten i Cake, har tekster det er verdt og morsomt å lytte til, inkludert denne. Cake har holdt det gående siden 1991, men med mange besetninger. Dette er deres beste låt, synes jeg, og er fra 2001, så ikke helt ny.

21.Scoundrels – Bon Temps Rouler

Og mens vi er i up-tempo rampehjørnet, flere rampunger – og en låt det ikke går an å sitte stille til. Bandet Scoundrels er britisk, men musikken er definitiv amerikansk og retro. Albumet deres er innspilt i Louisiana, noe som forklarer hvorfor det svinger som det gjør.

22.Dirty Projectors – Gun Has No Trigger

Dette amerikanske bandet har holdt på i en årrekke. Jeg har aldri hørt om dem før de slapp sitt hittil siste album Swing Lo Magellan, og fikk stort sett stående applaus fra kritikere. De minner meg litt om Muse og andre kraft-grupper, men med jenter blant vokalistene blir det litt mykere og mindre pompøst. (Selv om pompøst kan være bra…)

23.Ida Gard – Nothing’s Wrong Song

Ida Gard kom også til berømmelse gjennom talentkonkurranser, først en radiokonkurranse i Danmark, deretter dansk X-factor, som hun til slutt vant.  Hun er likevel annerledes enn mange andre konkurranseartister, og minner meg litt om blant annet Regina Spektor, som du finner lenger oppe på listen. Jeg sliter litt med at hun har en merkelig engelskuttale, men hun er ikke den eneste dansken som har det. Musikken er i alle fall bra.

24.Yngve & The Innocent – You’ll Be Mine

Nei, vi er ikke tilbake i Norge, på tross av navnet. Yngve er Yngve Wieland, tyskfødt men med Storbritannia og Irland som hovedtilholdssted. Musikken er ganske så folk-aktig, med mye akustisk instrumentbruk. Godfoten går til You’ll Be Mine også.

25.Belleruche – Northern Girls

Her kommer en spennende ny gruppe, Belleruche. De er tre stykker fra Nord-London og spiller en blanding av soul og elektropop. Foreløpig har de gitt ut et par EPer og 4 album, så det er mer å høre på for de som liker dette. Jeg skal definitivt følge med på hva disse tre får til fremover.

26.Shelby Lynne – I Don’t Think So

Fra nytt til etablert, en tur over dammen til en gammel kjenning, Shelby Lynne, som jeg har med for tredje gang nå, tror jeg. Hvis flere countryartister hadde hennes kvalitet ville jeg nok ha lyttet mer til den sjangeren. Denne låten er hentet fra hennes geniale album Identity Crisis,.

27.Corinne Bailey Rae – Butterfly

Som Shelby Lynne er Corinne Bailey Rae godt etablert som artist, selv om det kun er to album som er spilt inn med henne.  De har imidlertid gitt henne flere priser og høyere salg enn andre artister har klart med dobbelt så mange innspillinger. Musikken hennes er så smørmyk og melodisk at det noen ganger lett kunne blitt for mye, hvis det ikke var for at det blir det ikke.

28.The Blue Nile – Because of Toledo

Forrige liste hadde med Paul Buchanan, vokalisten i bandet Blue Nile fra Glasgow. Selv om de har holdt på helt siden 80-tallet er det bare noen måneder siden jeg oppdaget juvelene dette bandet har gitt verden. Med unntak av det første 80-tallsalbumet, som var litt innadvendt og rart, er alt de har produsert vakkert, mystisk og umulig å bli uberørt av. Selv Paul Buchanans soloalbum er flott håper jeg vi får mer fra Blue Nile også i fremtiden. I mellomtiden, lytt til denne vakre låten fra noen år tilbake.

29.Katzenjammer – When The Laughter’s Gone

Fire glade norske jenter synger og spiller When The Laughter’s Gone, en låt som viser hva vi forventer fra Katzenjammer, en gruppe som det er umulig å sett i noen musikalsk bås. De byr på stor variasjon, både i stilarter og i bruk av instrumenter. Bandet ble kjent gjennom Urørt fra NRK, men har nå tatt skrittet inn blant etablerte norske grupper, med to album ute.

30.Giorgio Tuma – New Fabled Stories

Tuma er italiensk, men slett ikke hva vi har lært å forvente fra musikkindustrien der. Dette minner mer om Californisk film- og popmusikk fra Neil Sedaka og hans likemenn. Mye blir alt for sukkersøtt og uinteressant for meg, men New Fabled Stories passerer fint. Og kanskje en sen kveld hvor man ønsker seg et knippe nedpåmusikk er det fint å sette på Giorgio Tuma.

31. Rilo Kiley – August

Det er bare rett og rimelig å avslutte et helt år med låter med nettopp Rilo Kiley, et av faborittbandene mine. De var vel med på den første listen også, så ringen er sluttet.

Fra og med august kommer bloginnlegg med tilhørende musikk av samme typen som dere forhåpentligvis har blitt vant med gjennom 12 måneder. Men det blir ikke flere rene månedslister. Anse det som et fremskritt.

Takk til alle kjempehyggelige tilbakemeldinger; jeg er så glad for å konstatere at jeg på ingen måte er alene om å like musikken jeg liker.  Og at mange så gjerne ønsker å bli kjent med ny musikk.

Velkommen til petterwallace.com.  Neida, det er det samme stoffet. Same Shit New Wrapping. Men det ser penere ut, det er forhåpentligvis lettere å lese.

Én månedsliste gjenstår – August Songs. Den kommer om noen dager. Deretter følger en mer ordinær blog om musikk håper jeg, men fremdeles med gode tips om musikk det er verdt å høre på om man foretrekker musikk som spilles og synges, som har røtter fra et nært århundre og som setter melodi, rytme og kreativitet først.

Sett gjerne opp en RSS, så får du beskjed når det kommer noe nytt på siden…

Velkommen til den store sommermåneden, og med den en ny liste med låter, én for hver dag i måneden som kommer. Du kan jo gjerne velge å høre en låt hver dag, men ideen er vel mer at du kan gjøre som gjorde før i tiden, høre på et utvalg låter om igjen og om igjen over et tidsrom. Forhåpentligvis tåler disse låtene nettopp det. Felles for dem er vel at du sannsynligvis ikke har hørt så mange av dem, enten fordi de er helt nye eller fordi de er ganske så ukjente. Ved å bruke Spotifys mange funksjoner kan også listen føre deg til masse annen musikk som du ikke har hørt før.

God lytting!!

Her er linken til listen: July Songs eller July Songs.

Og her er en kort beskrivelse av hver låt:

 1.King Charles – Mississippi Isabel

Han høres ut som One-hit Mika (”Grace Kelley”) , men unge King Charles fra vest-London har ambisjoner om å nå minst til to hits. Han har reist på turné med en rekke mer kjente artister, som Mumford & Sons, og nå er han ute med et album stappet med mer eller mindre catchy låter. Jeg synes nå denne er sommerlig, enkel, og en fin start på en juliliste.

2. Elin Furubotn – Någen ganger

Elin er utvilsomt fra Stavanger (selv om hun er født i Trøndelag), og har allerede nådd å gi ut fire samlinger – og har deltatt i norsk Melodi Grand Prix, men det er lenge siden. Jeg synes hun er en særpreget, nær visesanger, og en dyktig komponist og tekstforfatter. Denne låten viser til fulle nettopp det siste.

3. Saint Etienne – Milk Bottle Symphony

Dobbelt så mange album som Furubotn har Saint Etienne fra London gitt ut, og de har holdt på omtrent like lenge. De er mest kjent for sin dansbare musikk, men selv kaller de seg et konseptband, og Milk Bottle Symphony er vel et perfekt eksempel på nettopp det. Dette er rett og slett en liten pop-symfoni, eller en liten TV-serie fra engelsk gatemiljø.

4. Sinead O’Connor – 4th and Vine

Jeg kommer aldri utenom irske Sinead O’Conn, en av de mest spennende artister jeg har vært borti – og nå som hun endelig har begynt å spille igjen må hun med på listen. Denne gang er det den sommerglade 4th and Vine, sikkert sunget med hennes sedvanlige ironi, men kanskje er det en lykkesang også for henne?

5. Paul Buchanan – Mid Air

Jeg kom over denne fantastiske låten ved en tilfeldighet, og oppdaget gjennom den Paul Bandet og Buchanan er skotsk, og er nærmest en slags Tom Waits fra Europa å regne.  Her er det mye følelser, en særpreget stemme og en hjerteskjærende tekst. Dette er min klare favoritt i juli.

6. Lost in the Trees – Neither Here Nor There

Lørdager hører jeg på NRK P1s egen gullrekke som avsluttes med fantastiske Helgeland, med blant annet Kari Slaatsveen som programleder. Denne låten hørte jeg første gang spilt der, og siden har jeg blitt mer kjent med dette spesielle bandet fra North Carolina, der hovedinstrumentene er blåse- og strykeinstrumenter fremfor bass, trommer og gitar.

 

7. Engelbert Humperdinck – Love Will Set You Free

Her går jeg imot hele det europeiske TV-publikummet, i alle fall de som stemte i årets ESC. Men Humperdincks britiske bidrag er en meget velskrevet og vakker låt, sunget med den patos som bare en smørsanger med 40 års erfaring kan gjøre. Og arrangert som bare tiår i musikalindustrien kan forberede deg til.

8. Ximena Sarimana – Bringing Us Down

Ikke mange sangerinner har fornavn som begynner på x, men Ximena er meksikansk, så det forklarer vel nettopp det med x’en. Jeg hadde henne med på en liste for et par måneder siden, og håper de som likte henne da liker henne nå.

9. Martin Halla – Release Me

Jeg har hørt på Martin før han ble stjerne i The Voice; han studerer nemlig på Griegakademiet sammen med min datter Karoline, og de er to av medlemmene i Teknopoly, et sideprosjekt utenfor jazzen for de jazzglade studentene. Martin er et helt unikt talent. Han synger med en innfølelse som man skal lete veldig lenge etter både her hjemme og i resten av verden.

10. Jenny Langlo – Million Dollar Signs

Og mens vi er på talentkonkurransevinnere  – her er Idolvinneren Jenny Langlo, som faktisk også har mye å tilby. Hun er utvilsomt rettet inn mot et kommersielt marked av sine bakmenn, men i den låten, som i noen andre, kan man høre kvaliteten hennes.

11. Gossip – Heavy Cross

Så skal vi til amerikansk punk… Gossip-trioen er stort sett litt for slitsom for min smak, men denne låten får det til å rykke i foten. Vokalist og trommeslager Hannah Billie bærer denne som så mange andre av Gossiplåtene.  Bandet er nå stort i Europa også, og kom med nytt album i år for de som ønsker å høre mer.

12. Over the Rhine – I don’t want to Waste Your Time

Vi holder oss i USA, flytter oss fra Arkansas til Ohio. Over the Rhine er en skjult edelsten hvis du er glad i god popmusikk, veldig variert og med høy kvalitet på komposisjonene. De har vært med en gang før på listene, og denne gang bidrar de med en New Orleans-inspirert perle. Igjen har vi med et band å gjøre som tør å la gitar, bass og trommer ligge – i alle fall innimellom.

13. James Vincent McMurrow – This Old Dark Machine

McMurrow har hatt en utvikling som artist slik de hadde i ”gamle dager”, uten talenkonkurranser: først klimpring på gutterommet, deretter småkonserter på lokalpuben, så bli oppdaget av et plateselskap – og nå på vei til internasjonal berømmelse. Jeg tror ikke det er siste gang vi hører fra denne irske sangeren, som bare så vidt har begynt på en karriere. Du kan si du hørte ham først – på julilisten.

14. Fiona Apple – Valentine

En betydelig mer etablert artist er Fiona Apple fra Los Angeles. Jeg har fulgt henne i mange år (ja, hun har også vært med før), og kan egentlig ikke forstå at ikke flere har oppdaget henne, for dette er kvalitetspop, i mine øyne bedre enn det Tori Amos og andre Fiona sammenlignes med, kan by på. Hun kom med nytt album for en måned siden, og Valentine er et av de vakreste sporene derfra.

15. Darrell Scott – A Crooked Road

På tide med litt country… Darrell Scott er først og fremst komponist, og de countrystjernene han ikke har skrevet for teller ikke i den store sammenhengen. Men Darrell er også en habil studiomusiker og i voksen alder har han begynt å spille inn sine egne låter. Det har vært vellykket. A Crooked Road er en klassisk god vise, med en filosofisk tekst, varmt og troverdig fremført av en som kan både synge og skrive.

16. The Beach Boys – That’s Why God Made the Radio

The Beach Boys who need no introduction…! Og nå er gamlekara tilbake, uten at det på noen måte er patetisk. Denne nye låten tar de forhåpentligvis med seg til Oslo i sommer, for den viser med all tydelighet hvorfor Brian Wilson og de andre gutta som har overlevd, har klart å holde koken i alle disse årene, om enn ikke samlet – før nå. La oss glede oss mens vi kan.  Hør på disse harmoniene og si meg hvem som kan levere noe lignende. Bliss!

17. Malcolm Ross – Heroes & Villains

Vi holder oss til The Beach Boys litt til. I 2000 kom albumet Caroline Now, fylt med coverlåter fra Brian Wilson og The Beach Boys. Mange av dem er overraskende dårlige, og få virkelig etablerte artister deltok. Men Heroes & Villains fra den skotske studiomusikeren Malcolm Ross er litt merkelig og litt søt, vel verdt å høre på når vi er i Beach Boys-humør. Selv om originalene er som vanlig best.

18. Lewis Wilson & The Beat Makers – Image It

Mye skotsk på månedens liste, her kommer enda en sommerlåt fra landet der en del av genebasen min kommer fra. Det er ikke tilfeldig; Skottland byr på noe av det mest innovative innen pop og rock for tiden. Dette bandet har laget et album de har kalt On Sunshine Avenue. Det er fylt med sanger av denne typen, perfekt å spille en julidag. Og igjen: du er tidlig ute, veldig få har hørt om dem – ennå-

19. Laura Marling – Ghosts

Marling er en betydelig mer etablert artist, og i Storbritannia er hun i ferd med å bli en av de store -innen visebasert pop. Jeg har hatt en bitteliten låt med fra henne tidligere., her kommer en som varer litt. Marling ble nominert til den store Mercuryprisen i fjor, noe som vanligvis fører til et visst stjernestatus.

20. Rumer – Travellin’ Boy

Silkestemmen fra England er tilbake med nytt album. I fjor besøkte hun Norwegian Wood og gjorde en sånn passe bra konsert der. For dette er musikk som nok passer til rødvin og grill eller utepeis. Vi har vel ikke hatt en slik stemme siden Karen Carpenter, og selv om det er glatt kan jeg ikke la være å bli veldig sjarmert. Nydelig, rett og slett.

21. Justin Bieber – Catching Feelings

Nå mister jeg vel all troverdighet hos kjernepublikummet for listene mine. Men – som så mange andre ble jeg imponert over ungfolen som alle småjenter elsker, da han besøkte og snudde Oslo på hodet forleden. Jeg jobbet med NRK-programmet om besøket, og må jo si at selv om det meste Bieber gjør er uinteressant for en gammal gubbe som meg, er det noen øyeblikk innimellom som gleder. Her er et av dem.

22. Michel Camilo – Caribe

Her kommer månedens ene av to instrumentallåter, fra den fantastiske amerikanske pianisten, Michel Camilo, som også har bidratt på Manhattan Transfers album tidligere. Jeg synes det virkelig svinger av flygelet hans i denne karibisk-inspirerte låten.  Opp og dans!

23. The Fruitful Earth – Sometimes You Just Don’t Know

Dette er et jenteband som har spesialisert seg på låter og stemninger fra 60- og 70-tallet, med all den naiviteten som følger med både i tekster og musikk. Her er mye hippe-filosofi, men det er fint å høre på, i alle fall noe av det. Denne låten er deres mest kjente, tydelig inspirert av Carole King, i alle fall på piano.

24. Steinar Raknes & Solveig Slettahjell – Killing the Blues

Så har vi fått et norsk svar på Allison Kraus og Robert Plant, i det minste på én låt.  Kontrabassisten Steinar Raknes har begynt å synge også, og albumet han kom med tidligere i år har sine perler, i alle fall denne. Steinar Raknes er lærer på jazzlinjen i Trondheim, Solveig Slettahjell er, om noen ikke har fått det med seg, vår jazzkronprinsesse (dronningene er vel ennå Karin Krogh og Laila Dalseth)

25. Nancy Wilson – Elevator Beat

Denne låten er fra lydsporet til filmen Vanilla Sky, fremført av en gitarist med navn Nancy Wilson. Jeg er sannelig ikke sikker på hvem hun er. Nancy Wilson er et vanlig navn, men jeg lurer på om ikke dette kan være Heart-medlem Nancy Wilson. Uansett er det et flott lite spor, vakkert fremført.

26. Father John Misty – Now I’m Learning to Love the War

Denne lille gråtkvalte sangen har en morsom tekst, nesten litt Monty Pythonsk.  Den er hentet fra albumet Fear Fun, og en rask gjennomgang av titlene der viser at den godeste Fader Mistys tekster ikke er helt A4. Og hvem er så denne liksompresten? Jo, det er tidligere medlem i Fleet Foxes, Joshua Tilman.

27. Joan as Policewoman – The Magic

Jeg synes det er langt mellom de låtene jeg liker fra Joan as Policewoman, eller Joan Wasser som hun egentlig heter. Klart jeg hører det er bra produsert, og kan forstå hvorfor hun har fått mye oppmerksomhet i det siste, men det faller liksom utenfor mitt likefelt. Et av unntakene er denne funky låten, The Magic. Det er en formildende omstendighet at Joan har jobbet med Rufus Wainwright…

28. Melody Gardot – Mira

En av de store musikknyhetene denne måneden var Melody Gardots nye album, The Absence, og derfra har jeg hentet den sambainspirerte Mira. Lite har skjedd siden Gardots siste ufattelig vakre album, så har du likt Gardot før, vil du nok nyte hver tone på det nye albumet også.

29. The Clientele – (I Can’t Seem to) Make You Mine

Dette er nok et band som ikke ønsker å kaste seg på moderne bølger, men trives med det musikalske språket fra 60-, 70- og 80-tallet. Jeg synes det er veldig fint, og dette er en av deres beste låter.

30. Sophie Zelmani – Free Now

Det er uvanlig at store artister er så blyge at de sjelden eller aldri stiller opp på intervjuer eller beveger seg ute blant folk. Svenske Zelmani er blant dem, men det har ikke stoppet henne fra å bli en stor stjerne i Sverige – og i en rekke andre land. Blygheten smitter til musikken og gjør den spesielt spennende. Synes nå jeg.

31. Uriah Heep – July Morning

Det finnes bare én julisang i mine ører, og det er Uriah Heeps herlig pompøse, symfoniske hardrockklassiker, July Morning. Denne låten var, sammen med David Bowies Alladin Sane, med på å utvide min musikalske smak da jeg var 12-13 år.

Og med denne – god sommer! Neste liste blir kanskje den siste av denne typen  – da er vi gjennom et helt år.

July Songs

Ny måned – ny liste. Her er det ingen som svikter! Listen er full av spennende nye låter, med nye og gamle artister fra hele verden. Denne gang deltar en cubansk pianist, et rockeband som har kastet instrumentene og et selvutnevnt partyband fra Sverige. Som vanlig håper jeg dere finner nye favoritter og blir påminnet om noen gamle. Ved å lytte til sangene på Spotify har dere også muligheten til å høre andre låter fra samme artist, så selv om listen er begrenset til 30 sanger kan den være en dør inn til en betydelig større musikkverden. Enjoy!!

Og låtene? De finner dere her: June Songs eller her June Songs.

1. Salem Al Fakir – Keep on Walking

Det er jo ikke unaturlig å starte med en Melodi Grand Prix-låt, til og med en fra Sverige, men en låt som i 2010 ikke vant. Noen husker den også fra innledende runder i The Voice, for det er en velskrevet og sterk låt. Salem er svensk, med syrisk pappa, og har en lang musikkarriere bak seg, som barnestjerne (fiolinist), og deretter popstjerne, selv om han ”kun” er 32 år.

2. KT Tunstall – Universe and U

KT Tunstall er skotsk, men med både kinesisk og irske aner.  Hun har holdt det gående som artist siden 2004 og har fire album bak seg. Denne låten er fra Eye to the telescope som kun ut i 2006.

3. Jeb Loy Nichols – Nothing and  No-One

Jeb Loy Nichols er amerikaner, men det var først da han flyttet til Europa, til Wales, at karrieren tok av. Jeg liker godt på låtvalget og stemmen hans, og denne låten er jo som klassisk å regne, en strålende og tankevekkende tekst til en like klassisk visemelodi.

4. Michael McDonald – All In Love is Fair

Mange er de som har Steely Dan som sitt absolutte favorittband, og mange liker også godt Doobie Brothers. Begge band har til felles at Michael McDonald har bidratt i større eller mindre grad. Nå er det ikke mye liv i noen av disse bandene, men Michael McDonald er blant tidligere medlemmer som fremdeles holder på. All in Love is Fair er en klassisk McDonald-låt som bringer frem minner fra en svunnen tid…

5. Beach House – Myth

Vi skal til Baltimore i Maryland (der min far for mange år siden jobbet ved det norske konsulatet). Der finner vi duoen Beach House, bestående av Alex Scally og  musicalkomponisten Michael Legrands niese Victoria. Låtene deres er mørke og symfoniske og vakre. Myth er et godt eksempel.

6. Seu Jorge – Véia

Seu Jorge er å regne som en av de store brasilanske sambaartister, både i hjemlandet og i resten av verden. Han kom med nytt album tidligere i år med strålende sommermusikk. Véia er hentet herfra, og liker du rytmene kan du like godt hente ned hele albumet.

7. Machine Birds – Save Yourself

Det er i Bergen og i miljøet rundt Grieg-akademiet det foregår for tiden, sier min syngende datter Karoline. Machine Birds er siste skudd på Bergensstammen som har gitt ut EP, med Marte Eberson og Maria Skranes som de to bidragsyterne. I 2011 var det bare Honningbarna som kom foran dem i Urørt-finalen.  Og vakkert er det.

8. Mount Washington – Lisboa

Vi holder oss i Norge og tar turen til en annen stor musikkby, Tromsø. Mount Washington er et av mange indieband som legges merke til i den engelskspråklige verden.  Faktisk oppdaget jeg dem gjennom en engelsk musikkblogg – her i Norge har jeg ikke hørt så mye til dem. Denne låten forteller vel hvorfor de har gjort det godt utenlands– dette er flott og rik popmusikk. Bandet kalte seg før for Gorgeous.

9. Manhattan Transfer – Gone Fishin’

Så er vi over på mitt absolutte favorittband, Manhattan Transfer. Jeg har sett dem in concert seks ganger, både i Norge og i USA. Nå som det er sommer er det på sin plass å spille Gone Fishin’. Men låten passer for så vidt når som helst: den er den perfekte meditasjon for meg, minner meg om at nå er det fint å komme litt nedpå. Skulle det være noen der ute som ikke kjenner mer enn Chanson D’Amour fra Manhattan Transfer – sett av en dag og begynn i ende. Her er stort sett bare gull og lite gråstein.

10. Mystery Jets – Radlands

Dette er et ekte garasjeband fra London som har gått alle gradene fra gutteband til dagens suksessband.  Da albumet Radlands kom tidligere i år tok bandet skrittet helt og holdent over i de etablertes rekker. Albumet har fått mange strålende kritikker, og det er også veldig bra – spesielt tittelsporet som du hører her.

11. Beth Gibbons – Romance

Så et spor fra Portisheads vokalist Beth Gibbons, fra hennes soloalbum som kom ut for 10 år siden. Jeg blir veldig fascinert av stemmen hennes, og denne låten er virkelig blitt en klassiker. Dessverre ble det ikke noe mer enn dette soloalbumet, i alle fall ikke foreløpig, så hvis du vil høre mer som ligner må du stupe ned i Portisheads store katalog.

12. Christiaan Webb – Westward Man

Jimmy Webb, en av de mest kjente popkomponister fra 60- og 70-tallet (Wichita Linemen, By the Time I Go to Phoenix, MacArthur Park osv.) har fått sønnen Christiaan til å følge i sine fotspor. Og han er tydelig inspirert av samme musikk som faren skriver, her er mye Beatles og Kinks og 60-tallslyd.

13. Elvis Costello & The Imposters – God Give Me Strength

Denne låten skrev Elvis Costello sammen med Burt Bacharach, et av de mest suksessrike og rare komponistpartnerne popmusikken har gitt oss. Deres fellesalbum regner jeg med som et av de beste album gjennom tidene. Her synger Elvis låten sammen med sin gamle backinggruppe, men uten Burt.  Den er fremdeles god.

14. Vusi Mahlasela – Say Africa

Mahlasela er en av de store sørafrikanske sangartistene, faktisk går han stort sett under navnet ”The Voice”, og det sier vel sitt. Han har vært sentral i apardheid-motstanden og er blant landets store kulturhelter. Tidligere i år kom han med et nytt album, til en stor grad rettet inn mot det internasjonale markedet. Say Africa er tittelsporet, og er en vakker kjærlighetssang til landet og kontinentet, som alle som har vært der nok vil kjenne seg igjen i.

 

15.Lonely Drifter Karen – Show Your Colours

Så til et ekte europeisk band, basert i Belgia, men med røtter både i Østerrike, Spania og Sverige. Tanja Frinta er vokalisten og den sentrale personen i bandet.  Musikken er søt og spennende, så liker du denne kan du trygt lytte til mer fra den kanten.

16. The Futureheads – The Old Dun Cow

Denne låten er hentet fra et av årets modigste album. The Futureheads er et godt etablert rockeband, men med Rant! tar de sjansen på å utgi et helt a capella album.  Selv om det fort blir litt for mye,  er det ingen tvil om at her er noen av de mest originale a capella-låter vi har hørt siden Bobby McFerrin herjet. The Old Dun Cow mistenker jeg er en gammel drikkevise.

17. Bonnie Raitt– Used to Rule the World

De gamle er stort sett eldst, og det gjelder også den ”gamle” bluesvokalisten Bonnie Raitt. Nå har hun kommet med et nytt album, et ekte perlekjede av gode låter.  Her er mange yngre vokalister mye å lære om å synge bakoverlent. Fantastisk – se om du kan sitte med beina i ro når du hører Used to Rule the World.

18. The Tallest Man on Earth – The Dreamer

Kristian Mattson fra Sverige, vokalist i Montezuma, har et soloprosjekt på si. Her har han funnet en særegen form, herlig pompøst og enkelt på en gang. I løpet av sommeren kommer et nytt album fra karen, og det jeg har hørt tyder på at det kommer mer gull fra ham. The Dreamer er hans mest spilte låt.

19. Comet Gain – Don’t Fall in Love if you Want to Die in Peace

Her er et band som ikke akkurat har vært uforanderlig; faktisk har 66 personer vært medlem av bandet siden det ble startet på 90-tallet. Denne låten er fra bandets album utgitt i 2008, men det er kommet to album etter dette. Musikken er like variert som de store utskiftningene indikerer. Men mye er veldig bra.

20. Hem – Identical Snowflakes

Søtere enn dette blir det ikke… Hem er et amerikansk band som flørter med musikalformen, med Americana, folk, country og ren popmusikk.  Det er stort sett vakkert og tilgjengelig.  Gruppen er en trio.

21. M. Ward – Crawl After You

Jeg har tidligere hatt med duoen She & Him på listene. Her kommer Him alene. Det er et spennende møte. Matthew Ward fra Portland, Oregon har vært med på karusellen i mange, mange år, både alene og med duoen sin. Hans nye soloalbum har fått strålende kritikker mange steder, og er vel verdt et utvidet besøk.

22. Emeli Sandé – Clown

Denne Aberdeen-jenta var med på listen for et par måneder siden. Her kommer enda en låt fra hennes fantastiske Our Version of Events, et av årets desidert beste album. At hun ikke har fått større berømmelse enn hun har (for noe oppmerksomhet har hun fått) er et mysterium.

23. Roberto Fonseca – 80’s Remix

Hvis foten har kommet noenlunde i ro etter Bonnie Raitts tidligere nummer, starter den fort opp igjen med cubanske Roberto Fonsecas piano.  Denne mannen kaller seg jazzartist, men han har mye annet i seg, noe vi hører i denne livlige låten.

24. Jackson Browne – Doctor My Eyes

På 80-tallet var Jackson Browne en stemme jeg hørte mye i USA, sammen med Linda Ronstadt og James Taylor. Som de to andre har Jackson Browne fortsatt å lage musikk, men jeg tar likevel med et av hans store numre fra tidlig karriere. I Doctor My Eyes viser han frem både sin varme, særegne stemme og sitt store komponisttalent.

25. Julia Holter – Maria

Nei, Julia Holter er ikke en ny norsk artist, men en Los Angeles-basert multi-instrumentalist og komponist. Om hun i det hele tatt har norske aner vet jeg ikke. Musikken er i alle fall vakker og variert.  Julia Holter har ikke hatt noe stor karriere, og livnærer seg som lærer ved siden av musikken. Men flink er hun, og Maria er en særegen og vakker låt.

26. Nerina Pallot – I Think

Engelske Nerina Pallot har heller ikke hatt en superstjernekarriere, men hun har laget og utgitt musikk siden 2003, og hadde en stor hit i  2006 med Everybody’s Gone to War. Jeg synes denne låten, I Think, er betydelig bedre, men den ligger ikke på andre lister enn denne. Slik er verden.

27. Richard Hawley – Seek It

Hawley er en mann med betydelig mer suksess enn de to foregående artistene. Han har vært med på listene før, og er en av mine favoritter når blodtrykket skal ned. Hans siste album som kom i vår har fått veldig bra tilbakemelding, men jeg er nok mer glad i hans to tidligere album. Seek It er fra det siste, men er det eneste sporet som egentlig hører hjemme på de tidligere.

28. Fun. – Some Nights

Er du glad i Queen kan nok Fun. være et interessant bekjentskap. De er like store og pompøse og morsomme i utrykket, og som dere hører her sparer de ikke på konfekten. De har ikke Queens rolige side, men når det er sommer og fest kan det være et klokt valg å presentere en porsjon Fun.

29. Paloma Faith – New York

Fra livlige til Fun. tar vi turen til like livlige Paloma Faith, sanger og skuespiller fra England. Hun er en populær live act i hovedstaden . Hennes siste album som kom for noen måneder siden har gitt henne mer oppmerksomhet enn tidligere også som plateartist. Hør gjerne på flere låter fra Paloma, her er mye bra.  New York er en flott låt med en tradisjonell historie i teksten.

30.  En kväll i juni – Marmeladorkestern

Månedens månedslåt er svensk, og mange vil nok kjenne den igjen som en av Lasse Berghagens store slagere. Men siden vi er så godt i gang med a capella låter kommer en instrumentfri versjon av denne klassiske svenske sommerlåten.  Marmeladorkestern er Sveriges beste partyband i følge dem selv. Det er fullt mulig, men de kan også synge a capella, og dermed får de avslutte junilisten. God sommer!!

 

To rogalendinger pluss musikk fra Østerrike, Mexico, Skottland, Sverige, Danmark, USA, Wales, England og Spania – og gamle helter som Alan Price og Gilbert O’Sullivan er blant høydepunktene i vårens vakreste eventyr – May Songs. Her finner du mange låter du aldri har hørt før, men som du vil elske (tipper jeg), og mange du har hørt før, men aldri på denne måten.  Jeg håper også mailisten faller i smak; to av låtene kommer som en direkte følge av tips fra aktive listelyttere.

Denne listen tøyer nok smaksgrensene for noen av dere – vi er innom både elektronika, hip-hop light, world og klassisk avant garde light i tillegg til masse herlig melodisk pop og rock, men gi de 31 låtene en sjanse…. De er valgt med omhu og kjærlighet.

 Som vanlig finner du låtene som liste på Spotify. Linken finner du her May Songs eller her May Songs, alt ettersom hvilken vei du velger inn til Spotify.

 

1. Hellsongs – I Just Want You

Vi starter mai i Sverige, med bandet Hellsongs og Göteborg sympfoniorkester i en live-fremføring av I Just Want You, skrevet av Ozzie Osborne. En av de fleste undervurdert låt og en undervurdert tekst. Hellsongs er en trio som først og fremst fremfører rock’n’roll-klassikere på sin ofte nedtonede måte. De har vært i gang siden 2004, men byttet blant annet vokalist for noen år siden. My Engström Renman synger denne låten.

2. Amy Macdonald – Rock Bottom

Den skotske artisten Amy Macdonald slo an over store deler av verden for noen år siden med sin opprocka folkemusikk. En ny plate kommer fra henne neste måned, men vi gleder oss over en av hennes tidligere låter, Rock Bottom, mens vi venter.

3. Tom Baxter – Better

Du kan ha hørt denne i en annen versjon med Boyzone, men her er originalen, fremført av den engelske sangeren Tom Baxter, en musiker som har hatt større suksess som live-artist enn som plateartist. Better kom i 2007, hans hittil siste album kom i 2008, så det spørs om det er stille før stormen – eller over. Uansett er dette en glitrende poplåt.

4. Randi Tytingvåg – Impatience

Jeg har jo sviktet hjembyen min, Stavanger, i  disse listene, men her begynner jeg å rette dette litt opp: Randi Tytingvåg har faktisk holdt på i 10 år, men har først det siste året blitt bredt lagt merke til. Hun beveger seg i området mellom jazz og pop, og har blant annet samarbeidet med en annen Stavangerdame. Hanne Sørvaag. Impatience er hentet fra Randis flotte 2012-album Grounding.

5. Geoff Moore & The Distance – God Bless The Broken Road

Denne country-slageren har blitt fremført av mange artister, gjerne uten ”God” som første ord i tittelen. Jeg har valgt ut gospelsangeren Geoff Moore (som har valgt å beholde ”God” i tittelen – da passer den vel bedre inn i repertoaret til en gospelsanger). Det er uansett en flott, flott låt, om enn tradisjonell, og Moore yter den stor rettferdighet.

6. Company of Thieves – In Passing

Denne trioen kommer fra Chicago, og har foreløpig sluppet to album, der In Passing er hentet fra det første. De har fremført både eget material og sanger fra Fiona Apples katalog (som jeg har hatt med i tidligere lister).

7. The Reads – Galaxy Egg

Så til et Wenglish band (med medlemmer både fra England og Wales). The Reads har ikke hatt noe stort gjennombrudd ennå, men de som liker Elbow og musikkvalget til denne listen, vil nok også ha glede av Galaxy Egg, som bandet nå har sluppet som singel, klassisk og vakker pop.

8. Alan Price – Poor People

Alan Price rager høyt på min liste over store popartister. Han står bak House of the Rising Sun, som gjerne er den første sangen man lærer på gitar (ja, det er en folketone, men han sang den først som poplåt, i Animals).  Poor People er fra filmen O’ Lucky Man, en fantastisk film som ikke blir dårligere av Alan Prices musikk. Jeg har intervjuet Alan Price da jeg var en ung mann, hjemme hos ham, et høydepunkt. De som ikke har oppdaget Price har sjansen nå.

9. Ximena Sariana – No Vuelvo Mas

Her kommer den første meksikanske artisten på mine lister, Ximena Sariana. Hun har hatt en stor karriere i hjemlandet, men satser nå også utenfor Mexico og ønsker å synge på engelsk også.  Denne låten er i det minste på spansk, så får vi se om hennes særpreg overlever en internasjonal satsing.

10. Gilbert O’Sullivan – Missing You Already

I år kommer endelig digitalversjonen av Gilbert O’Sullivans første to brilliante album fra 70-tallet, men han skriver fremdeles stor popmusikk, selv om den internasjonale karrieren ikke har vært den samme siden nettopp 70-tallet.  Mange snakker foraktelig om O’Sullivan, men jeg er ikke blant dem. Jeg anser ham som en av de største popkunstnerne, totalt undervurdert av popfiffen. Missing You Already har varmen, de velformulerte tekstene, den klassiske melodien som gjør ham stor fremdeles.

11. Laura Marling – Crawled Out of the Sea

Listens korteste låt, som en liten taster fra en stor artist, Laura Marling. Hun er blant artister som har vokst frem fra MySpace – allerede som 16-åring – og er nå en etablert artist som selger til et stort publikum, og som drar folk til konserter. Liker du dette, hør på hele hennes album fra 2008, Alas I Cannot Swim, som fremdeles er hennes beste.

12. LidoLido – Hey Girl

Noen artister har stor selvtillit og starter tidlig, som Laura Marling. Her er en til, LidoLido fra Tysvær, som overrasket TV-seerne da han avsluttet årets Spelemannsprisutdeling med en forrykende live-opptreden. Dette er ikke min favorittmusikk – er så reaksjonær at jeg synes at musikk skal spilles eller synges, ikke deklameres – men det er ikke til å komme forbi at LidoLido har mye å by på allerede, og sikkert inn i fremtiden.

13. Adam Green – Friends of Mine

Blant de mange artister som har gjort det nesten , her er Adam Green, en amerikansk sanger som fremfører inderlige viser. Han har hatt ganske stor suksess i enkelte land, blant annet i Tyskland. Jeg synes han har mye fint å by på, selv om det til tider er vel snilt.

14. Regina Spektor – Dance Anthem of the 80’s

En artist med betydelig større suksess er Regina Spektor. Hun har en særegen stil og stemme, og denne låten har også et visst innslag av Øst-Europa, som vi kanskje kan spore tilbake til hennes russiske opphav – hun kom til USA som 9-åring.

15. Crybaby – A Misery of Love

Veldig lite informasjon er tilgjengelig om dette nye bandet, annet enn at sangeren heter Danny Coughlan og at plateselskapet heter Helium. Samlingen som A Misery of Love har imidlertid fått velfortjent strålende kritikk i Guardian. For alle som har en forkjærlighet for Richard Hawley og Roy Orbinson er det lyse tider i vente. Det finnes nesten ikke et eneste dårlig spor på denne første samlingen. Og husk – det var her du hørte om dem først!

16. Marie Key – Er du OK?

Så til Danmark, et land det skjer mye på musikkfronten for tiden. Danskene spydde tidligere ut en rekke halvtyske, glatte poplåter, men nå kommer det en rekke artister og band som holder høy internasjonal klasse. De fleste synger på engelsk, men Marie Key Band har valgt å synge på dansk. Visene er små velskrevne historier, og Maries stemme smyger seg inn i hjertet. Er du OK? kommer fra deres siste album som kom i fjor.  Takk til Benedikte Wallace for tips.

17. Randy Newman – Marie

Det er ikke langt fra Marie Key til Randy Newmans vakre ballade, Marie, i mine ører en av de sterkeste kjærlighetsballader noen sinne komponert. Randy Newman er ingen stor sanger, men hans særegne, såre stil gir denne sangen ekstra dybde. Opptaket er fra hans Live-album, innspilt i London for to år siden.

18. Susan Tedeschi & Robben Ford – One Man’s Ceiling is Another Man’s Floor

På tiden med litt blues, med den unge bluessangeren Susan Tedeschi og den mer aldrende Robben Ford. Dette er en spesiell blueslåt; mange vil kjenne igjen låten fra Paul Simons tidlige solokarriere. Paul Simon fremfører den mye streitere enn Susan og Robben, men vi som elsker Paul Simon har ikke vondt av å høre mesterverkene hans bli fremført av andre – og på en annen måte.  Her svinger det!

19. Kashmir – Graceland

Tilbake til Danmark og enda et band som underbygger den nye bølgen dansk, internasjonal musikk, i alle fall for oss nordmenn. Nå har Kashmir holdt på en god del år, og har bygget seg opp et stort publikum i og utenfor Danmark, så for danskene er det på ingen måte nye.  De har spilt med både David Bowie og Lou Reed, og gir ut plater på løpende bånd. Graceland er fra starten på karrieren deres, innspilt i 1999.

20. Ronald Isley – No More

Ronald Isley, vokalist i familiegruppen The Isley Brothers, ble nylig presentert av Word Magazine som en av de største popstemmene gjennom tidene. Denne låten er fra hans soloplate som kom for to år siden, og slår vel fast at mannen kan synge. Jeg har aldri vært noen stor fan av Isley Brothers, men kan sette stor pris på denne flotte sololåten til Ronald.

21. James Blake – A Case of You

Blake er en ung sanger og komponist fra London, som virkelig har blitt merke til de siste to årene. Han ble nylig nominert til den prestisjefylte Mercuryprisen, og er en artist som både fremfører tradisjonell pop, viser og mer moderne elektronisk dansemusikk, såkalt Dubstep. . A Case of You er skrevet av Joni Mitchell, hennes kanskje beste ballade. Jeg synes James Blake har laget en versjon det står respekt av.

22. Ana Silvera – The Harbour Song

Fra en bredspektret artist til en annen. Ana Silvera, fra England men med syriske og irske aner,  er vel først og fremst operasangerinne. Likevel har hun beveget seg inn i poplandskapet, men har tatt med seg mye spennende fra scenemusikken.

23. Rufus Wainwright – Out of the Game

Vi holder oss til bredspektrede artister og lytter til en av de aller beste i mine ører. Rufus kommer fra en familie av stjerner, både søsken og foreldre, men han er vel kanskje den som har hatt størst suksess. Nå har han holdt på med opera og Judy Garland-konserter noen år, så det var på tide han begynte å slippe vanlige låter igjen. Out of the Game er en strålende ny single fra et like strålende album. Er du god, så er du god.

24. Lhasa de Sela – La Celestina

Månedens worldlåt kommer her, fra den spennende kanadiske sangeren Lhasa de Sela, med både meksikanske og amerikanske aner. Vi beveger oss nå i indiansk og søramerikansk musikk, vanskelig å si hvor denne musikken egentlig hører hjemme. Det er kanskje derfor den er så spennende. Takk til Unni Ødegård for tips.

25. Waldeck – Why Did We Fire the Gun?

Kurt Waldeck er en elektronikamusiker fra Wien, Østerrike, som har holdt på siden tidlig 19-tall. Jeg synes musikken hans er kjempespennende, full av overraskelser og med en slapp, herlig rytme i bunn. Denne låten er kanskje hans aller beste.

26. Tore Johansen og Marit Sandvik – Nordaførr Vårvisa

Jeg har aldri vært noen stor fan av Ja, vi elsker, og skulle vi noen gang vurdere å få oss en ny nasjonalsang som står til oss, må Halvdan Sivertsens Nordaførr Vårvisa definitivt komme på listen over kandidater. Denne utgaven med jazztrompetisten Tore Johansen og jazzsangerinnen fra Harstad, Marit Sandvik, er den vakreste utgaven jeg har hørt.

Den er som skrevet for en mailiste.

27. Team Me – Show Me

Det er ikke bare danskene som klarer å skape internasjonal popmusikk. Team Me vant Spelemannsprisen for beste popgruppe i år, velfortjent når vi hører denne fengende låten. Bandet er fra Elverum.

28. Crystal Fighters – At Home

Dette spanske bandet spiller hva noen anmeldere har kalt Folktronica – hør på denne flotte, fengende låten så er det lett å skjønne hva de mener. Crystal Fighters henter inspirasjon blant annet fra baskermusikk og er et av de få band fra Spania som har klart å slå an utenfor landets grenser.

29. Luke Haines – Love Letter to London

Denne låten høres så søt og tilforlatelig ut, men sangeren er en av britisk pops verste Infants Terrible. Han har feilaktig varslet sin egen død, angrepet kolleger og manet til popstreik i en uke. Men musikken vitner om et mykt hjerte, og Love Letter to London kan vi jo høre på som en kjærlighetssang til verdens herligste by.

30. Henryk Gorecki & Dawn Upshaw – Symphony No 3. – Lento e Largo Tranquillisimo

Jeg tøyer kanskje grensene en smule for disse listene, men hvis vi skal ha med et nytt klassisk stykke noen gang, må det jo være Goreckis sensasjonelle tredje symfoni. Polske Gorecki er en avant garde-komponist og har ikke solgt særlig mye musikk før, men da den engelske radiokanalen Classic FM begynte å spille denne satsen, ble den populær over natten – faktisk skal den ha solgt over 1 million plater i ukene etter at den ble gjort kjent. Dawn Upshaw synger bare så utrolig vakkert, og det er umulig for meg å være uberørt av å høre denne mørke og sorgfulle satsen. Håper du er enig.

31. Michael Bublé – End of May

Og på slutten av mailisten kommer End of May som seg hør og bør. Michael Bublé har fått være med før, så denne kanadiske smørsangeren bør være kjent for alle.

Velkommen til april!

Gamle travere som Tom Jones, Ry Cooder, Sinead O’Connor, Tommy Steele og Angelique Kidjo er med på den ferskeste av ferske lister, men det er også mer ukjente spennende indie-artister og -band fra hele verden – et ekstra stort knippe fra New York, men også fra Sverige, Wales, Uganda, Skottland, Aserbajdsjan, Frankrike og ikke minst Norge.

Listen finner du som vanlig på Spotify, her er linken: April Songs eller her: April Songs.

Jeg håper listen faller i smak, takk for alle innspill på tidligere lister og for tips om nye låter. Tilbakemeldingene tyder på at flere og flere har gjort det til en vane å gjøre den siste dagen i måneden – eller den første dagen alt ettersom – til dagen der man introduserer seg selv til ny og deilig musikk. Mange har kommentert at det er så godt med musikk som vokser, som man kanskje må høre et par ganger før de sitter i øret. Det gleder meg spesielt å høre. Jeg bruker lang tid på å velge låter til hver liste, nettopp for å luke ut de låtene som ikke overlever gjentatt lytting.

1. Eleanor Friedberger – Inn of the Seventh Ray

Vi åpner aprillisten med en tøff låt fra amerikanske Eleanor Friedberger. Hun har ikke gitt ut mer enn ett album alene, men har spilt sammen med sin bror i gruppen The Fiery Furnaces i flere år.

2. Kate Havnevik – Tears in Rain

Kate er fra Oslo, men har hatt betydelig mer suksess utenlands enn i Norge. Sangene hennes har vært med i Grey’s Anatomy, hun har sunget sammen med Britney Spears og Røyksopp, og har fått strålende kritikker utenlands for sine to album.  Jeg synes Tears in Rain er imponerende, både tekst og musikk, men lytt til hele albumet hennes, ikke mange svake låter der.

3. Christian McBride og Angelique Kidjo – Afirika

Det er ikke mange bassister som får sin egen plate, men unge Christian McBride har allerede blitt en basslegende, og på albumet Conversations får han spille med en rekke spennende artister. Angelique Kidjo var med på Nobelkonserten og fikk hele salen til å synge med på denne låten.

4. Cardinal – Northern Soul

Denne duoen bestående av en amerikaner og en australier, var fra hverandre i nesten to tiår før de bestemte seg for å prøve seg på nytt. Albumet Hymns er resultatet, og selv om ikke alle låtene er like gode, liker jeg godt denne.

5. Jodie Marie – Shadows of Rain

Denne tenåringen fra Wales har fått veldig mye oppmerksomhet de siste månedene, og er blitt sammenlignet med Adele, Rumer og andre unge storheter. Albumet hennes er helt strålende, ja så full av fulltreffere at det har vært vanskelig å velge en låt til listen. Liker du denne, hør på resten av det denne unge damen har å by på.

6. Tommy Steele – I Put the Lightie On

Så gjør vi et STORT tidshopp, til min barndom på 60-tallet. En av singlene jeg hadde arvet etter mine eldre brødre var denne. Forleden dukket notene opp i en opprydding, og da måtte jeg gå tilbake for å finne denne morsomme og swingete sangen, sunget av en av 60-tallets store stjerner.  Karrieren hans visnet litt etter storhetstiden sammenlignet med Cliff og Elvis, men fremdeles er det mange som husker ham.

7. Lucas Renney – As the Night Gently Falls

Dette er andre spor fra Lucas Renney på listene mine.  Den tidligere engelske språklæreren kommer med enda en god historie satt til musikk.

8. Sara Bareilles – Unchartered

Det er også andre gang for Sara Bareilles på listene. Hun er en ekte amerikansk popkunstner, og liker du lyden av denne låten er det bare å kaste seg over hele repertoaret hennes, for der er det mye av det samme.

9. The Wild Swans – Bringing Home the Ashes

Dette er en ny låt, men bandet har faktisk holdt på siden 1980, selv om det har gått i rykk og napp siden da.  Bandet er fra Liverpool, og Beatles-påvirkningen er vanskelig å skjule, selv om det nok er mer Smiths i bunnen her.

10. The Knife – Marble House

Jeg begynte disse listene med svært få svenske bidrag, men etter hvert har flere og flere bidrag sneket seg inn, alle vel fortjent. The Knife er fra Gøteborg og har holdt på siden 1999. Duoen består av søskenparet Karin og Olof Dreijer, to musikere som ikke liker rampelyset og holder seg borte fra alle offentlige tilstelninger.

11. Marina and the Diamonds – I am Not a Robot

Dette er faktisk en soloartist som broker et bandnavn som artistnavn. Som Jodie Marie er hun fra Wales, og jeg hørte henne for første gang på Skavlan i fjor. Låten ble en stor slager over hele verden, men den blir ikke dårligere for det.

12. Ry Cooder – Crazy ‘Bout an Automobile

En av verdens beste gitarister har også tidvis vist at han kan by på varme og humor. Dette er en ganske gammel låt, men jeg synes det er verdt å høre på fremdeles, også fordi Ry Cooders gitarspill er glitrende også her.

13. Koop – I See a Different You

Vi fortsetter med svenske bidrag, og med artister som har vært med før. Koop beveger seg i den uhippe sjangeren Caribbean Jazz, men jeg er nok ikke alene om å like både melodier og rytmer.

14. Pomplamoose – If You Think You Need Some Lovin’

Pomplamoose er en duo som i starten kun slapp låtene sine på Youtube, men som etter hvert har utvidet til både Spotify og iTunes. Alle videoene deres ble innspilt i leiligheten deres, men nå har de holdt noen konserter, noe som har sørget for enda større popularitet.  De har også vært representert på listene mine før.

15. Emeli Sandé og Naughty Boy – Daddy

Som med Jodie Marie har Emeli Sandé fått langt over gjennomsnittet fokus de siste ukene. Hun er skotsk-zambisk og ble først kjent som komponist for mange andre artister. Albumet Our Version of Events er et av årets beste i mine ører, så liker du denne, hør på resten.

16. Elizabeth & The Catapult – Race You

Enda en artist som har et artistnavn som gir inntrykk av det dreier som et band. Men det er nok bare Elizabeth Ziman fra Brooklyn, New York. Elizabeth har sunget mye jazz, men har nå etablert seg som en indie-artist.

17. The Phenomenal Handclap Band – 15 to 20

Enda en artist fra New York, denne gang et helt band. Jeg synes denne låten er morsom og leken, selv om teksten neppe blir gitt ut som poesi. Gruppen har utrolig nok vært på turne med Bryan Ferry, men ikke alt de spiller er like dansbart.

18. April Smith and the Great Picture Show – What’ll I Do

Vi holder oss I New York, faktisk også i Brooklyn. April Smith og hennes fire musikere spiller musikk som er blitt kalt spaghetti burlesque, men denne vakre låten er vel ikke blant dem som passer dette stempelet best.

19. Gledhill – Ressurect Me

Det er ikke mye informasjon tilgjengelig om denne Indie-gruppen fra Sheffield. Jeg kunne være fristet til å tro at Robbie Williams har Gledhill som sitt alter ego, for musikken minner veldig om hans – på det beste faktisk.

20. Carlene Carter – Unbreakable Heart

Jeg husker godt da jeg hørte denne hjerteskjærende vakre låten første gang: det var på radioen en tidlig morgen klokken halv syv. Jeg brukte store deler av dagen til å finne ut at det var Carlene Carter som sto bak (dette var før Shazam).  At hun er datter av June Carter og stedatter til Johnny Cash kan vel forklare noe av suksessen hennes, men selv om mange av låtene hennes er for country for meg, er det mye mer av dette kaliberet i katalogen hennes.

21. The Shins – Simple Song

Så skal vi til New Mexico. Der finner vi The Shins som har gitt ut fire album siden 2001, uten den helt store suksessen internasjonalt.  Denne låten ble sluppet som single tidligere i år, og klatret til nr 18 på alternativlisten til Billboard. Jeg synes den fortjener bedre.

22. Tom Jones and Jools Holland – 200 lbs of Heavenly Joy

Endelig en låt som fremhever tiltrekningskraften til de som veier 200 pund! Tom Jones, kanskje en av de beste mannsstemmene på kloden synger sammen med kanskje et av de rytmisk sterkeste bandene i verden, Jools Hollands fantastiske storband.

23. Kathleen Edwards – Buffalo

Kanadiske Kathleen Edwards har hatt stor suksess både i hjemlandet og i USA. Buffalo er hentet fra platen Asking for Flowers, men hun har gitt ut et flott album tidligere i år som også er verdt å lytte til. Kathleen Edwards forteller historier i sangene sine, så lytt også til ordene.

24. Michael Kiwanuka – Rest

Kiwanuka har fått stående applaus fra publikum allerede – og masse oppmerksomhet – faktisk så mye at enkelte kritikere har kritisert ham for å være overeksponert. Også Michael Kiwanuka har vært på besøk hos Skavlan. Han er fra England, med ugandiske foreldre – og ja, du har hørt en låt av ham før på disse listene, og ja, han minner skremmende om Van Morrison.

25. Jeanne Cherhal – Voila

Som dere raskt hører er denne damen fransk, og etter hvert er hun blitt en stor stjerne i hjemlandet. Hun har gitt ut plater siden 2002, og har også prøvd seg som skuespiller. Dette er en farlig låt å spille mye, den limer seg fast i hodet, og det må mange andre låter til for å få fjernet den. Men fin er den!

26. The Magnetic Fields –Andrew in Drag

The only girl I ever loved is Andrew in drag. Jeg har stor sans for at noen tilfører litt humor til popmusikken. Stephen Merritt og gruppen hans Magnetic Fields, er blant dem som har fått til det. Låtene er fulle av ordspill og morsomheter. Gruppen har holdt på siden 1990-tallet, og hadde en stor hit i 1999 med 100 000 Fireflies.

27. Eli/Nikki – Running Scared

Det går mot Eurovision Song Contest 2012, og som en ekstra service kommer fjorårets vinner, som jeg er sikker på at de aller fleste har glemt for lengst. De to sangerne har ikke gjort stor siden den gang, men de skal nok få lyse på scenen i Aserbajdsjan i mai – sannsynligvis for siste gang. Kanskje blir det en bedre vinner i 2012, selv om Running Scared er helt akseptabel pop.

28. The Miserable Rich – Ringing the Changes

Vi har hatt The Mummers som er noes å sjelden som et janitsjarpopband. Nå kommer kammermusikkpopband The Miserable Rich – og begge band kommer fra Brighton i England. Her eksperimenteres det tydeligvis med musikk for tiden, og godt er det, for dette er flott musikk.

29. Sinead O’Connor – How About I Be Me?

Hun er tilbake, like kortklippet som før og sikkert med like annerledes meninger, men Sinead O’Connor er alltid interessant som menneske og som artist. Singelen How About I Be Me? er i god reggaestil, men jeg regner med at albumet som kommer vil bevege seg over mange andre sjangere også.

30. Anne Grete Preus – Blå april

Jeg må innrømme at jeg ikke alltid har vært like glad i Anne Grete Preus’ musikk, men etter TV2-serien Hver gang vi møtes har jeg nok fått et mer nyansert syn på både henne og musikken hennes. Denne vakre låten er kanskje noe av det beste hun har fremført, og da passer den jo godt til å være månedens tittelmelodi, og avslutte enda en månedsliste.

Ny måned – og denne gang brytes alle regler- For her kommer kjente og ukjente låter om hverandre, en rekke coverlåter, en rekke eldre låter – men det er midt på vinteren og vi trenger å bryte noen regler og kose oss med god musikk.

Fra og med mars publiserer jeg ikke listen på iTunes lenger – tilbakemeldingene tyder på at de aller, aller fleste hørte på listene på Spotify, så da sparer jeg penger og tid. Det håper jeg alle tilgir.

Kos dere!

OG HER LIGGER LÅTENE OG VENTER PÅ DEG: March Songs eller March Songs

Choir of Young Believers – Hollow Talk

Denne måneden starter vi med tittelmelodien til en TV-serie som har gledet oss i åtte uker, Broen.  Låten er fra dette danske bandets debutalbum fra 2007. Bandet er bygd rundt gitaristen Jannis Noya Makrigiannis, og har nytt stor suksess i Danmark.

Bertine Zetlitz – Telefon

Vi holder oss til TV og går til en coverlåt fra TV2-serien ”hver gang vi møtes”, en av de beste seriene kanalen har sendt de siste årene. Bertines utgave av Jan Eggums mesterverk er nesten å regne som et mesterverk i seg selv. Hun har snudd denne hjerteskjærende historien i tredje person til en enda mer hjerteskjærende historie i første person. Kanskje skal vi få mer norsk fra Bertine i fremtiden. Hun er en av de mest hele artister vi har.

The Loose Salute – It’s a Beautiful Thing

The Loose Salute er engelske, men fikk fart i karrieren på grunn av interesse fra et plateselskap i Chacago.  Gruppen har gitt ut to gode album.

2raumwohnung  – Melankolisch Schön

Månedlistenes første tyske innslag – og da en ekte latinamerikansk seiglåt. Duoen konsentrerer seg ellers om dansemusikk av en annen type, noe som har gitt dem suksess langt utenfor Tyskland.  Gruppen ble til som følge av innspilling av en jingle for en sigarettreklame.

Clock Opera – Belongings

Dette er et enmannsband, og mannen heter Guy Connelly. Jeg synes denne ”gruppen” er noe av det mest originale jeg har hørt på lenge, med et bredt og flott lydbilde som vokser på deg for hver lytting.  Foreløpig er det kun kommet to EPer, men mer er på vei.

Jools Holland feat. Louise Marshall – I Went By

Later with Jools Holland er en konsertserie som har gått på britisk TV i en årrekke, der Jools inviterer alt som kan krype og gå til å spille. Jeg vil påstå dette er verdens beste musikkprogram på TV, og noe av grunnen er nettopp Jools Holland, den eminente pianisten som binder det hele sammen. Sammen med sitt storband har han også utgitt en rekke samlinger, med mange gjesteartister, og I Went By er fra en av disse. Louise Marshall er en relativt ny artist som Jools Holland har funnet, men for en stemmeprakt.

Lana del Rey – Video Games

Sjansen er stor for at du har hørt denne låten på radioen allerede. Denne amerikanske sangerinnen vinner nykommerpriser overalt for tiden, og hennes første album topper lister over hele verden. Hun er blitt sammenlignet med Nancy Sinatra, ikke uten grunn, og beveger seg i pop-jazzsfæren. Og der er det godt å være også for oss som hører på.

Karen Souza – Have You Ever Seen the Rain

Fra en popjazzsangerinne til en annen. Karen Souza har en annen stil og en mer rampete stemme enn Lana del Rey, men sjangermessig er de ikke så ulike. Karen Souza har spesialisert seg på å jazze opp gamle pop- og rockelåter, og dette er en av dem: Creedence Clearwater Revivals gamle stolthet Have You Ever Seen the Rain.

Bobby Bare – Detroit City

Så et totalt avbrekk fra stilen i disse listene – men jeg fikk sånn lyst til å ta med Bobby Bares gamle genistrek, Detroit City, etter å ha hørt ham delta i Melodi Grand Prix. Countrysjangeren byr på mye jeg ikke liker, men innimellom dukker det opp klassisk musikk også her. Detroit City byr på en god historie, og er en over gjennomsnittet komplisert countrylåt, som setter seg som lim i hodet.  Og glitrende fremført av Bobby Bare.

While You Slept – Throw the Dog a Bone

Nepotismesporet kommer her. While You Slept slapp en ny single i februar, med min datter Benedikte Wallace og Jakob Jones som solister. Her leker de med jodling, til og med, og jeg synes de har skrevet og fremført en fengende og morsom låt. Throw the Dog a Bone er nå inn på spillelisten til P3, så kanskje det blir noen kroner i TONO-penger på det hardt arbeidende bandet.

Nilsson – The Moonbeam Song

Igjen et brudd med stilen i disse listene… Harry Nilsson døde i 1994, og The Moonbeam Song må vi helt tilbake til 70-tallet for å finne.  Det er en av hans vakreste ballader, og det sier ikke så lite, for selv om han var en forfylla galning som holdt på å ta knekken både på seg selv og John Lennon med drikkeorgiene sine, hadde han et stort romantisk bankende hjerte inni der et sted. Kanskje er han en av de mest undervurderte popartistene på 70- og 80-tallet. Derfor tar jeg ham med.

Come Shine – Somewhere over the Rainbow

Og nå som vi allerede er helt glidd ut, kan vi like godt fortsette:  Denne låten ble første gang innspilt i 1938-39, til filmen Trollmannen fra Oz. Men det tok mange tiår før det kom to utgaver som slo ut originalen. Eva Cassidys versjon er nå så mye brukt at mange yngre sangere ikke vet at hennes fraseringer avviker stort fra originalen til Judy Garland. Jeg tar med den norske jazzgruppen Come Shines versjon også, for den er vel så original i mine ører.

The Last Hurrah! – The Great Gig in the Sky

Bergensgruppen Last Hurrah! ble invitert med på bladet Mojos hyllest til Pink Floyds Dark Side of the Moon – og nå er deres utgave av en av de beste låtene på originalalbumet endelig sluppet på Spotify.  Jeg venter fremdeles på Last Hurrah!s første ordentlige album; forhåpentligvis kommer det i år. I mellomtiden kan du lytte til denne, og til en merkelig EP de ga ut i fjor, merkelig men fin.

 

Elin Gaustad – Confessional Song

Jenta som aldri vant X-Factor fikk til slutt ut singelen Confessional Song, og selv om denne har blitt spilt i bøtter og spann det siste året tar jeg den med, for det er et godt stykke håndverk både som komposisjon og som fremført av Gaustad. Albumet som kom i 2010 var litt kjedelig, men kanskje kommer det bedre tider senere i år?

Luke Haines – Gorgeous George

En ekte engelsk rampegutt, Luke Haines har overlevd både 80- 90- og 2000-tallet uten egentlig å ha store suksesser å vise til. Han har vært i konstant opposisjon til platebransjen, og har tekster som oser av ironi og sarkasme.

Mary Black – The Night Is On Our Side

Irske Mary Black var en av familiens store favoritter på 90-tallet, og vi fikk oppleve henne på Sentrum Scene for noen år siden. Norge har ikke akkurat vært det største markedet for henne, så det kan hende mange ikke har hatt gleden av å høre på katalogen hennes. Da er det bare å sette i gang. Denne låten er fra hennes siste samling, en heller svak samling, spør du meg, men The Night Is On Our Side er blant de beste sporene.

Yann Tiersen – La Dispute

Yann Tiersen er en etterspurt komponist av filmmusikk. Dette stykket kommer fra Amelie fra Montmatre og er et av de vakreste små perler derfra.

The Little Willies – Love Me

Med Bobby Bare var country-barrieren brutt for denne listen, så her kommer en til, en gammel Elvis-låt fremført av gruppa The Little Willies. Og hvis du synes du kjenner igjen vokalisten, er det riktig at det er ingen ringere enn Norah Jones. Jones har hatt en rekke spennende sideprosjekter, og The Little Willies er et av dem.

Soluna Samay – My Own Medicine

Danmark har valgt en frisk jente som skriver mye av sitt eget material til å representere seg i Eurovision Song Contest i år. Låten Should Have Known Better er også frisk og moderne, men Soluna har laget mer bra låter – og My Own Medicine er vel strengt tatt bedre enn det danske vinnerbidraget.

Hot Club de Norvege – Karius og Baktus

Så nesten litt nepotisme igjen – Hot Club de Norvege ledes av min kjære kollega Barbara Jahns ektemann John Larsen, men de hadde nok kommet inn på listen min uten Barbaras hjelp, for makan til musikalitet som disse guttene presenterer oss med skal man lete lenge etter, både i og utenfor Norge. Spesielt morsomt er det at de har Djangofisert Torbjørn Egners gamle klassiker Karius og Baktus.

Sophie Zelmani – Going Home

Zelmanis første album gikk til topps over hele Europa på 90-tallet, Siden har hun rullet ut det ene albumet etter det andre, og er blitt fremstilt som Europas svar på Jewel. Jeg synes Going Home er en av de beste låtene hun har skrevet, men hør gjerne på andre låter dra den store katalogen hennes.

Rufus Wainwright – Cigarettes and Chocolate Milk

Rufus har blitt et ekte homseikon, men også vi som har kommet ut av skapet som hetero kan like denne melodiøse kunstneren. Noen ganger blir det vel mye flair, men de fleste albumene hans er på grensen til det geniale.

Milagres – Halfway

Så til Brooklyn-bandet Milagres, som høres ut som et 90-tallband fra England – men et GODT 90-tallsband fra England.  Morsom, halvpsykedelisk musikk byr de på, med Casiolignende instrumenter og flotte harmonier.

The Killers – Human

Siden jeg nå har brutt ethvert prinsipp for denne listen, kan jeg like godt ta med min Killers-favoritt, Human. Det kunne jo hende noen der ute ikke har hørt den, eller kun har hørt den radbrukket av en eller annen The Voice-artist.

Chris Rea – Gone Fishing

Jeg har jo gitt ut bok denne måneden, Opp igjen! Om å reise seg etter en smell. Denne fantastiske låten av Chris Rea kan godt representere veien tilbake når man har jobbet langt mer enn man burde. Følg Chris’ råd og det skal gå deg godt i livet.

Girls – Broken Dreams Club

Dette er andre låten fra gruppen med det misvisende navnet Girls (kun menn) på mine lister. Broken Dreams Club er tittelsporet på EPen deres som kom i 2010, før de slo gjennom for fullt.

Diagrams – Tall Buildings

Et nytt britisk band på vei til berømmelse – kanskje. Foreløpig har de sluppet en EP, men med mange gode, litt retroaktige sanger på. De fenger meg.

Neil Cowley Trio – Lament

Jeg synes dette instrumentalstykket er veldig vakkert og spennende.  Neil Cowley ble kjent gjennom tidlig nevnte program Later with Jools Holland, men med denne samlingen som Lament er hentet fra, har nok gruppen slått gjennom blant dem som liker musikk i grenselandet mellom rock og jazz, med et hint av klassisk. Jeg er blant dem

Richard Hawley – Open up Your Door

Jeg har spilt Richard Hawley før, en fantastisk gitarist og sanger som har nytt stor suksess i England de siste årene, også sammen med Elbow. Liker du denne låten har du virkelig mye annet godt å se frem til.

Paul McCartney – Jenny Wren

McCartneys crooneralbum er foreløpig ikke tilgjengelig på Spotify, men som et STORT plaster på såret, her kommer en av hans største komposisjoner det siste tiåret, Jenny Wren, en låt som virkelig minner om White Album-storhetstiden.

Camille – Mars is No Fun

Så har vi juksa littegrann… Det finnes få låter som handler om måneden mars. Men Camille (som vi hørte på forrige liste som vokalist på Too Drunk to Fuck), har i det minste spilt inn en låt om planeten Mars. Og med litt fantasi kan man si at måneden ikke har mer moro å by på enn planeten. Og uansett er det en kul liten låt. Haines har overlevd b, Luke Haines har overlevd bkje kommer det bedre tider senere i år?