Velkommen til den store sommermåneden, og med den en ny liste med låter, én for hver dag i måneden som kommer. Du kan jo gjerne velge å høre en låt hver dag, men ideen er vel mer at du kan gjøre som gjorde før i tiden, høre på et utvalg låter om igjen og om igjen over et tidsrom. Forhåpentligvis tåler disse låtene nettopp det. Felles for dem er vel at du sannsynligvis ikke har hørt så mange av dem, enten fordi de er helt nye eller fordi de er ganske så ukjente. Ved å bruke Spotifys mange funksjoner kan også listen føre deg til masse annen musikk som du ikke har hørt før.
God lytting!!
Her er linken til listen: July Songs eller July Songs.
Og her er en kort beskrivelse av hver låt:
1.King Charles – Mississippi Isabel
Han høres ut som One-hit Mika (”Grace Kelley”) , men unge King Charles fra vest-London har ambisjoner om å nå minst til to hits. Han har reist på turné med en rekke mer kjente artister, som Mumford & Sons, og nå er han ute med et album stappet med mer eller mindre catchy låter. Jeg synes nå denne er sommerlig, enkel, og en fin start på en juliliste.
2. Elin Furubotn – Någen ganger
Elin er utvilsomt fra Stavanger (selv om hun er født i Trøndelag), og har allerede nådd å gi ut fire samlinger – og har deltatt i norsk Melodi Grand Prix, men det er lenge siden. Jeg synes hun er en særpreget, nær visesanger, og en dyktig komponist og tekstforfatter. Denne låten viser til fulle nettopp det siste.
3. Saint Etienne – Milk Bottle Symphony
Dobbelt så mange album som Furubotn har Saint Etienne fra London gitt ut, og de har holdt på omtrent like lenge. De er mest kjent for sin dansbare musikk, men selv kaller de seg et konseptband, og Milk Bottle Symphony er vel et perfekt eksempel på nettopp det. Dette er rett og slett en liten pop-symfoni, eller en liten TV-serie fra engelsk gatemiljø.
4. Sinead O’Connor – 4th and Vine
Jeg kommer aldri utenom irske Sinead O’Conn, en av de mest spennende artister jeg har vært borti – og nå som hun endelig har begynt å spille igjen må hun med på listen. Denne gang er det den sommerglade 4th and Vine, sikkert sunget med hennes sedvanlige ironi, men kanskje er det en lykkesang også for henne?
5. Paul Buchanan – Mid Air
Jeg kom over denne fantastiske låten ved en tilfeldighet, og oppdaget gjennom den Paul Bandet og Buchanan er skotsk, og er nærmest en slags Tom Waits fra Europa å regne. Her er det mye følelser, en særpreget stemme og en hjerteskjærende tekst. Dette er min klare favoritt i juli.
6. Lost in the Trees – Neither Here Nor There
Lørdager hører jeg på NRK P1s egen gullrekke som avsluttes med fantastiske Helgeland, med blant annet Kari Slaatsveen som programleder. Denne låten hørte jeg første gang spilt der, og siden har jeg blitt mer kjent med dette spesielle bandet fra North Carolina, der hovedinstrumentene er blåse- og strykeinstrumenter fremfor bass, trommer og gitar.
7. Engelbert Humperdinck – Love Will Set You Free
Her går jeg imot hele det europeiske TV-publikummet, i alle fall de som stemte i årets ESC. Men Humperdincks britiske bidrag er en meget velskrevet og vakker låt, sunget med den patos som bare en smørsanger med 40 års erfaring kan gjøre. Og arrangert som bare tiår i musikalindustrien kan forberede deg til.
8. Ximena Sarimana – Bringing Us Down
Ikke mange sangerinner har fornavn som begynner på x, men Ximena er meksikansk, så det forklarer vel nettopp det med x’en. Jeg hadde henne med på en liste for et par måneder siden, og håper de som likte henne da liker henne nå.
9. Martin Halla – Release Me
Jeg har hørt på Martin før han ble stjerne i The Voice; han studerer nemlig på Griegakademiet sammen med min datter Karoline, og de er to av medlemmene i Teknopoly, et sideprosjekt utenfor jazzen for de jazzglade studentene. Martin er et helt unikt talent. Han synger med en innfølelse som man skal lete veldig lenge etter både her hjemme og i resten av verden.
10. Jenny Langlo – Million Dollar Signs
Og mens vi er på talentkonkurransevinnere – her er Idolvinneren Jenny Langlo, som faktisk også har mye å tilby. Hun er utvilsomt rettet inn mot et kommersielt marked av sine bakmenn, men i den låten, som i noen andre, kan man høre kvaliteten hennes.
11. Gossip – Heavy Cross
Så skal vi til amerikansk punk… Gossip-trioen er stort sett litt for slitsom for min smak, men denne låten får det til å rykke i foten. Vokalist og trommeslager Hannah Billie bærer denne som så mange andre av Gossiplåtene. Bandet er nå stort i Europa også, og kom med nytt album i år for de som ønsker å høre mer.
12. Over the Rhine – I don’t want to Waste Your Time
Vi holder oss i USA, flytter oss fra Arkansas til Ohio. Over the Rhine er en skjult edelsten hvis du er glad i god popmusikk, veldig variert og med høy kvalitet på komposisjonene. De har vært med en gang før på listene, og denne gang bidrar de med en New Orleans-inspirert perle. Igjen har vi med et band å gjøre som tør å la gitar, bass og trommer ligge – i alle fall innimellom.
13. James Vincent McMurrow – This Old Dark Machine
McMurrow har hatt en utvikling som artist slik de hadde i ”gamle dager”, uten talenkonkurranser: først klimpring på gutterommet, deretter småkonserter på lokalpuben, så bli oppdaget av et plateselskap – og nå på vei til internasjonal berømmelse. Jeg tror ikke det er siste gang vi hører fra denne irske sangeren, som bare så vidt har begynt på en karriere. Du kan si du hørte ham først – på julilisten.
14. Fiona Apple – Valentine
En betydelig mer etablert artist er Fiona Apple fra Los Angeles. Jeg har fulgt henne i mange år (ja, hun har også vært med før), og kan egentlig ikke forstå at ikke flere har oppdaget henne, for dette er kvalitetspop, i mine øyne bedre enn det Tori Amos og andre Fiona sammenlignes med, kan by på. Hun kom med nytt album for en måned siden, og Valentine er et av de vakreste sporene derfra.
15. Darrell Scott – A Crooked Road
På tide med litt country… Darrell Scott er først og fremst komponist, og de countrystjernene han ikke har skrevet for teller ikke i den store sammenhengen. Men Darrell er også en habil studiomusiker og i voksen alder har han begynt å spille inn sine egne låter. Det har vært vellykket. A Crooked Road er en klassisk god vise, med en filosofisk tekst, varmt og troverdig fremført av en som kan både synge og skrive.
16. The Beach Boys – That’s Why God Made the Radio
The Beach Boys who need no introduction…! Og nå er gamlekara tilbake, uten at det på noen måte er patetisk. Denne nye låten tar de forhåpentligvis med seg til Oslo i sommer, for den viser med all tydelighet hvorfor Brian Wilson og de andre gutta som har overlevd, har klart å holde koken i alle disse årene, om enn ikke samlet – før nå. La oss glede oss mens vi kan. Hør på disse harmoniene og si meg hvem som kan levere noe lignende. Bliss!
17. Malcolm Ross – Heroes & Villains
Vi holder oss til The Beach Boys litt til. I 2000 kom albumet Caroline Now, fylt med coverlåter fra Brian Wilson og The Beach Boys. Mange av dem er overraskende dårlige, og få virkelig etablerte artister deltok. Men Heroes & Villains fra den skotske studiomusikeren Malcolm Ross er litt merkelig og litt søt, vel verdt å høre på når vi er i Beach Boys-humør. Selv om originalene er som vanlig best.
18. Lewis Wilson & The Beat Makers – Image It
Mye skotsk på månedens liste, her kommer enda en sommerlåt fra landet der en del av genebasen min kommer fra. Det er ikke tilfeldig; Skottland byr på noe av det mest innovative innen pop og rock for tiden. Dette bandet har laget et album de har kalt On Sunshine Avenue. Det er fylt med sanger av denne typen, perfekt å spille en julidag. Og igjen: du er tidlig ute, veldig få har hørt om dem – ennå-
19. Laura Marling – Ghosts
Marling er en betydelig mer etablert artist, og i Storbritannia er hun i ferd med å bli en av de store -innen visebasert pop. Jeg har hatt en bitteliten låt med fra henne tidligere., her kommer en som varer litt. Marling ble nominert til den store Mercuryprisen i fjor, noe som vanligvis fører til et visst stjernestatus.
20. Rumer – Travellin’ Boy
Silkestemmen fra England er tilbake med nytt album. I fjor besøkte hun Norwegian Wood og gjorde en sånn passe bra konsert der. For dette er musikk som nok passer til rødvin og grill eller utepeis. Vi har vel ikke hatt en slik stemme siden Karen Carpenter, og selv om det er glatt kan jeg ikke la være å bli veldig sjarmert. Nydelig, rett og slett.
21. Justin Bieber – Catching Feelings
Nå mister jeg vel all troverdighet hos kjernepublikummet for listene mine. Men – som så mange andre ble jeg imponert over ungfolen som alle småjenter elsker, da han besøkte og snudde Oslo på hodet forleden. Jeg jobbet med NRK-programmet om besøket, og må jo si at selv om det meste Bieber gjør er uinteressant for en gammal gubbe som meg, er det noen øyeblikk innimellom som gleder. Her er et av dem.
22. Michel Camilo – Caribe
Her kommer månedens ene av to instrumentallåter, fra den fantastiske amerikanske pianisten, Michel Camilo, som også har bidratt på Manhattan Transfers album tidligere. Jeg synes det virkelig svinger av flygelet hans i denne karibisk-inspirerte låten. Opp og dans!
23. The Fruitful Earth – Sometimes You Just Don’t Know
Dette er et jenteband som har spesialisert seg på låter og stemninger fra 60- og 70-tallet, med all den naiviteten som følger med både i tekster og musikk. Her er mye hippe-filosofi, men det er fint å høre på, i alle fall noe av det. Denne låten er deres mest kjente, tydelig inspirert av Carole King, i alle fall på piano.
24. Steinar Raknes & Solveig Slettahjell – Killing the Blues
Så har vi fått et norsk svar på Allison Kraus og Robert Plant, i det minste på én låt. Kontrabassisten Steinar Raknes har begynt å synge også, og albumet han kom med tidligere i år har sine perler, i alle fall denne. Steinar Raknes er lærer på jazzlinjen i Trondheim, Solveig Slettahjell er, om noen ikke har fått det med seg, vår jazzkronprinsesse (dronningene er vel ennå Karin Krogh og Laila Dalseth)
25. Nancy Wilson – Elevator Beat
Denne låten er fra lydsporet til filmen Vanilla Sky, fremført av en gitarist med navn Nancy Wilson. Jeg er sannelig ikke sikker på hvem hun er. Nancy Wilson er et vanlig navn, men jeg lurer på om ikke dette kan være Heart-medlem Nancy Wilson. Uansett er det et flott lite spor, vakkert fremført.
26. Father John Misty – Now I’m Learning to Love the War
Denne lille gråtkvalte sangen har en morsom tekst, nesten litt Monty Pythonsk. Den er hentet fra albumet Fear Fun, og en rask gjennomgang av titlene der viser at den godeste Fader Mistys tekster ikke er helt A4. Og hvem er så denne liksompresten? Jo, det er tidligere medlem i Fleet Foxes, Joshua Tilman.
27. Joan as Policewoman – The Magic
Jeg synes det er langt mellom de låtene jeg liker fra Joan as Policewoman, eller Joan Wasser som hun egentlig heter. Klart jeg hører det er bra produsert, og kan forstå hvorfor hun har fått mye oppmerksomhet i det siste, men det faller liksom utenfor mitt likefelt. Et av unntakene er denne funky låten, The Magic. Det er en formildende omstendighet at Joan har jobbet med Rufus Wainwright…
28. Melody Gardot – Mira
En av de store musikknyhetene denne måneden var Melody Gardots nye album, The Absence, og derfra har jeg hentet den sambainspirerte Mira. Lite har skjedd siden Gardots siste ufattelig vakre album, så har du likt Gardot før, vil du nok nyte hver tone på det nye albumet også.
29. The Clientele – (I Can’t Seem to) Make You Mine
Dette er nok et band som ikke ønsker å kaste seg på moderne bølger, men trives med det musikalske språket fra 60-, 70- og 80-tallet. Jeg synes det er veldig fint, og dette er en av deres beste låter.
30. Sophie Zelmani – Free Now
Det er uvanlig at store artister er så blyge at de sjelden eller aldri stiller opp på intervjuer eller beveger seg ute blant folk. Svenske Zelmani er blant dem, men det har ikke stoppet henne fra å bli en stor stjerne i Sverige – og i en rekke andre land. Blygheten smitter til musikken og gjør den spesielt spennende. Synes nå jeg.
31. Uriah Heep – July Morning
Det finnes bare én julisang i mine ører, og det er Uriah Heeps herlig pompøse, symfoniske hardrockklassiker, July Morning. Denne låten var, sammen med David Bowies Alladin Sane, med på å utvide min musikalske smak da jeg var 12-13 år.
Og med denne – god sommer! Neste liste blir kanskje den siste av denne typen – da er vi gjennom et helt år.
Petter Wallace 