Ny måned – og denne gang brytes alle regler- For her kommer kjente og ukjente låter om hverandre, en rekke coverlåter, en rekke eldre låter – men det er midt på vinteren og vi trenger å bryte noen regler og kose oss med god musikk.

Fra og med mars publiserer jeg ikke listen på iTunes lenger – tilbakemeldingene tyder på at de aller, aller fleste hørte på listene på Spotify, så da sparer jeg penger og tid. Det håper jeg alle tilgir.

Kos dere!

OG HER LIGGER LÅTENE OG VENTER PÅ DEG: March Songs eller March Songs

Choir of Young Believers – Hollow Talk

Denne måneden starter vi med tittelmelodien til en TV-serie som har gledet oss i åtte uker, Broen.  Låten er fra dette danske bandets debutalbum fra 2007. Bandet er bygd rundt gitaristen Jannis Noya Makrigiannis, og har nytt stor suksess i Danmark.

Bertine Zetlitz – Telefon

Vi holder oss til TV og går til en coverlåt fra TV2-serien ”hver gang vi møtes”, en av de beste seriene kanalen har sendt de siste årene. Bertines utgave av Jan Eggums mesterverk er nesten å regne som et mesterverk i seg selv. Hun har snudd denne hjerteskjærende historien i tredje person til en enda mer hjerteskjærende historie i første person. Kanskje skal vi få mer norsk fra Bertine i fremtiden. Hun er en av de mest hele artister vi har.

The Loose Salute – It’s a Beautiful Thing

The Loose Salute er engelske, men fikk fart i karrieren på grunn av interesse fra et plateselskap i Chacago.  Gruppen har gitt ut to gode album.

2raumwohnung  – Melankolisch Schön

Månedlistenes første tyske innslag – og da en ekte latinamerikansk seiglåt. Duoen konsentrerer seg ellers om dansemusikk av en annen type, noe som har gitt dem suksess langt utenfor Tyskland.  Gruppen ble til som følge av innspilling av en jingle for en sigarettreklame.

Clock Opera – Belongings

Dette er et enmannsband, og mannen heter Guy Connelly. Jeg synes denne ”gruppen” er noe av det mest originale jeg har hørt på lenge, med et bredt og flott lydbilde som vokser på deg for hver lytting.  Foreløpig er det kun kommet to EPer, men mer er på vei.

Jools Holland feat. Louise Marshall – I Went By

Later with Jools Holland er en konsertserie som har gått på britisk TV i en årrekke, der Jools inviterer alt som kan krype og gå til å spille. Jeg vil påstå dette er verdens beste musikkprogram på TV, og noe av grunnen er nettopp Jools Holland, den eminente pianisten som binder det hele sammen. Sammen med sitt storband har han også utgitt en rekke samlinger, med mange gjesteartister, og I Went By er fra en av disse. Louise Marshall er en relativt ny artist som Jools Holland har funnet, men for en stemmeprakt.

Lana del Rey – Video Games

Sjansen er stor for at du har hørt denne låten på radioen allerede. Denne amerikanske sangerinnen vinner nykommerpriser overalt for tiden, og hennes første album topper lister over hele verden. Hun er blitt sammenlignet med Nancy Sinatra, ikke uten grunn, og beveger seg i pop-jazzsfæren. Og der er det godt å være også for oss som hører på.

Karen Souza – Have You Ever Seen the Rain

Fra en popjazzsangerinne til en annen. Karen Souza har en annen stil og en mer rampete stemme enn Lana del Rey, men sjangermessig er de ikke så ulike. Karen Souza har spesialisert seg på å jazze opp gamle pop- og rockelåter, og dette er en av dem: Creedence Clearwater Revivals gamle stolthet Have You Ever Seen the Rain.

Bobby Bare – Detroit City

Så et totalt avbrekk fra stilen i disse listene – men jeg fikk sånn lyst til å ta med Bobby Bares gamle genistrek, Detroit City, etter å ha hørt ham delta i Melodi Grand Prix. Countrysjangeren byr på mye jeg ikke liker, men innimellom dukker det opp klassisk musikk også her. Detroit City byr på en god historie, og er en over gjennomsnittet komplisert countrylåt, som setter seg som lim i hodet.  Og glitrende fremført av Bobby Bare.

While You Slept – Throw the Dog a Bone

Nepotismesporet kommer her. While You Slept slapp en ny single i februar, med min datter Benedikte Wallace og Jakob Jones som solister. Her leker de med jodling, til og med, og jeg synes de har skrevet og fremført en fengende og morsom låt. Throw the Dog a Bone er nå inn på spillelisten til P3, så kanskje det blir noen kroner i TONO-penger på det hardt arbeidende bandet.

Nilsson – The Moonbeam Song

Igjen et brudd med stilen i disse listene… Harry Nilsson døde i 1994, og The Moonbeam Song må vi helt tilbake til 70-tallet for å finne.  Det er en av hans vakreste ballader, og det sier ikke så lite, for selv om han var en forfylla galning som holdt på å ta knekken både på seg selv og John Lennon med drikkeorgiene sine, hadde han et stort romantisk bankende hjerte inni der et sted. Kanskje er han en av de mest undervurderte popartistene på 70- og 80-tallet. Derfor tar jeg ham med.

Come Shine – Somewhere over the Rainbow

Og nå som vi allerede er helt glidd ut, kan vi like godt fortsette:  Denne låten ble første gang innspilt i 1938-39, til filmen Trollmannen fra Oz. Men det tok mange tiår før det kom to utgaver som slo ut originalen. Eva Cassidys versjon er nå så mye brukt at mange yngre sangere ikke vet at hennes fraseringer avviker stort fra originalen til Judy Garland. Jeg tar med den norske jazzgruppen Come Shines versjon også, for den er vel så original i mine ører.

The Last Hurrah! – The Great Gig in the Sky

Bergensgruppen Last Hurrah! ble invitert med på bladet Mojos hyllest til Pink Floyds Dark Side of the Moon – og nå er deres utgave av en av de beste låtene på originalalbumet endelig sluppet på Spotify.  Jeg venter fremdeles på Last Hurrah!s første ordentlige album; forhåpentligvis kommer det i år. I mellomtiden kan du lytte til denne, og til en merkelig EP de ga ut i fjor, merkelig men fin.

 

Elin Gaustad – Confessional Song

Jenta som aldri vant X-Factor fikk til slutt ut singelen Confessional Song, og selv om denne har blitt spilt i bøtter og spann det siste året tar jeg den med, for det er et godt stykke håndverk både som komposisjon og som fremført av Gaustad. Albumet som kom i 2010 var litt kjedelig, men kanskje kommer det bedre tider senere i år?

Luke Haines – Gorgeous George

En ekte engelsk rampegutt, Luke Haines har overlevd både 80- 90- og 2000-tallet uten egentlig å ha store suksesser å vise til. Han har vært i konstant opposisjon til platebransjen, og har tekster som oser av ironi og sarkasme.

Mary Black – The Night Is On Our Side

Irske Mary Black var en av familiens store favoritter på 90-tallet, og vi fikk oppleve henne på Sentrum Scene for noen år siden. Norge har ikke akkurat vært det største markedet for henne, så det kan hende mange ikke har hatt gleden av å høre på katalogen hennes. Da er det bare å sette i gang. Denne låten er fra hennes siste samling, en heller svak samling, spør du meg, men The Night Is On Our Side er blant de beste sporene.

Yann Tiersen – La Dispute

Yann Tiersen er en etterspurt komponist av filmmusikk. Dette stykket kommer fra Amelie fra Montmatre og er et av de vakreste små perler derfra.

The Little Willies – Love Me

Med Bobby Bare var country-barrieren brutt for denne listen, så her kommer en til, en gammel Elvis-låt fremført av gruppa The Little Willies. Og hvis du synes du kjenner igjen vokalisten, er det riktig at det er ingen ringere enn Norah Jones. Jones har hatt en rekke spennende sideprosjekter, og The Little Willies er et av dem.

Soluna Samay – My Own Medicine

Danmark har valgt en frisk jente som skriver mye av sitt eget material til å representere seg i Eurovision Song Contest i år. Låten Should Have Known Better er også frisk og moderne, men Soluna har laget mer bra låter – og My Own Medicine er vel strengt tatt bedre enn det danske vinnerbidraget.

Hot Club de Norvege – Karius og Baktus

Så nesten litt nepotisme igjen – Hot Club de Norvege ledes av min kjære kollega Barbara Jahns ektemann John Larsen, men de hadde nok kommet inn på listen min uten Barbaras hjelp, for makan til musikalitet som disse guttene presenterer oss med skal man lete lenge etter, både i og utenfor Norge. Spesielt morsomt er det at de har Djangofisert Torbjørn Egners gamle klassiker Karius og Baktus.

Sophie Zelmani – Going Home

Zelmanis første album gikk til topps over hele Europa på 90-tallet, Siden har hun rullet ut det ene albumet etter det andre, og er blitt fremstilt som Europas svar på Jewel. Jeg synes Going Home er en av de beste låtene hun har skrevet, men hør gjerne på andre låter dra den store katalogen hennes.

Rufus Wainwright – Cigarettes and Chocolate Milk

Rufus har blitt et ekte homseikon, men også vi som har kommet ut av skapet som hetero kan like denne melodiøse kunstneren. Noen ganger blir det vel mye flair, men de fleste albumene hans er på grensen til det geniale.

Milagres – Halfway

Så til Brooklyn-bandet Milagres, som høres ut som et 90-tallband fra England – men et GODT 90-tallsband fra England.  Morsom, halvpsykedelisk musikk byr de på, med Casiolignende instrumenter og flotte harmonier.

The Killers – Human

Siden jeg nå har brutt ethvert prinsipp for denne listen, kan jeg like godt ta med min Killers-favoritt, Human. Det kunne jo hende noen der ute ikke har hørt den, eller kun har hørt den radbrukket av en eller annen The Voice-artist.

Chris Rea – Gone Fishing

Jeg har jo gitt ut bok denne måneden, Opp igjen! Om å reise seg etter en smell. Denne fantastiske låten av Chris Rea kan godt representere veien tilbake når man har jobbet langt mer enn man burde. Følg Chris’ råd og det skal gå deg godt i livet.

Girls – Broken Dreams Club

Dette er andre låten fra gruppen med det misvisende navnet Girls (kun menn) på mine lister. Broken Dreams Club er tittelsporet på EPen deres som kom i 2010, før de slo gjennom for fullt.

Diagrams – Tall Buildings

Et nytt britisk band på vei til berømmelse – kanskje. Foreløpig har de sluppet en EP, men med mange gode, litt retroaktige sanger på. De fenger meg.

Neil Cowley Trio – Lament

Jeg synes dette instrumentalstykket er veldig vakkert og spennende.  Neil Cowley ble kjent gjennom tidlig nevnte program Later with Jools Holland, men med denne samlingen som Lament er hentet fra, har nok gruppen slått gjennom blant dem som liker musikk i grenselandet mellom rock og jazz, med et hint av klassisk. Jeg er blant dem

Richard Hawley – Open up Your Door

Jeg har spilt Richard Hawley før, en fantastisk gitarist og sanger som har nytt stor suksess i England de siste årene, også sammen med Elbow. Liker du denne låten har du virkelig mye annet godt å se frem til.

Paul McCartney – Jenny Wren

McCartneys crooneralbum er foreløpig ikke tilgjengelig på Spotify, men som et STORT plaster på såret, her kommer en av hans største komposisjoner det siste tiåret, Jenny Wren, en låt som virkelig minner om White Album-storhetstiden.

Camille – Mars is No Fun

Så har vi juksa littegrann… Det finnes få låter som handler om måneden mars. Men Camille (som vi hørte på forrige liste som vokalist på Too Drunk to Fuck), har i det minste spilt inn en låt om planeten Mars. Og med litt fantasi kan man si at måneden ikke har mer moro å by på enn planeten. Og uansett er det en kul liten låt. Haines har overlevd b, Luke Haines har overlevd bkje kommer det bedre tider senere i år?