January Songs

Ny måned – nytt år !!- og julen er over. Dermed er vi tilbake til «vanlig» liste igjen. Denne måneden kan du lytte til mange norske artister, men også til musikk fra Portugal, Australia, Brasil og selvsagt USA og Storbritannia.

Jeg er veldig glad for tilbakemeldinger fra dere; dette er jo mer enn min egen favorittliste, heller en reise inn i post-Beatles-verdenen, med et stort islett av melodisk jazz, viser og world. Derfor er det fint når dere sier fra når jeg har truffet spesielt godt – eller veldig dårlig.

Her finner dere årets første liste:

iTunes har listen registerert under mitt navn på Ping. Bruk denne linken, eller gå til Apple Store og Ping, og søk meg opp derfra. http://c.itunes.apple.com/no/imixes?iMixesPageType=1&id=492121330&l=nb

Eller på Spotify: January Songs eller January Songs

Bon appetit!

1. Saint MotelPuzzle Pieces

Indiebandet Saint Motel fra Los Angeles, California får æren av å åpne årets første månedsliste for voksne. Bandet har få meritter til nå å vise til, men denne gladlåten setter i hvert fall foten i gang hos meg. Det minner litt om Mikas store hit om Grace Kelly for noen år siden, men Puzzle Pieces når neppe like langt.

2. Rilo Kiley – I Never

Vi holder oss i Los Angeles. Dette er den andre Rilo Kiley-låten på listene mine; som sagt tidligere er jeg veldig svak for dem, selv om mye tyder på at ikke får så mange flere låter fra den kanten etter at vokalisten Jenny Lewis har begynt på flere soloprosjekter.

3. John Grant– Queen of Denmark

Queen of Denmark var et av overraskelsesalbumene fra 2010. John Grant vant flere avstemninger som årets nykommer, noe han nok fant ironisk i og med at han har levd i 43 år allerede. Tekstene hans er frekke og morsomme. Og overraskende. Stemmen hans er strålende, og melodiene står heller ikke tilbake for noe.

4. Cat Power – New York

Den skarpe vil umiddelbart kjenne igjen teksten, for dette er faktisk Kander and Ebbs New York, New York – i en helt ny melodisk innpakning. Cat Power er aliaset til Chan Marshall, og hun har gitt ut en rekke meget spesielle coverlåter, i tillegg til sitt eget spennende materiale.

5. Cibelle – Green Grass

Cibelle er brasiliansk, men har i det siste hatt begrenset suksess også utenfor Sør-Amerika. Her synger hun en av Tom Waits’ berømte ballader, og selv om jeg liker originalen godt, synes jeg Cibelle løfter denne flotte sangen enda noen hakk.

6. Gordon Haskell – How Wonderful You Are

Det er vanskelig å tro etter å ha hørt denne vakre standardballaden at Gordon Haskell har bakgrunn fra langt mer progressiv musikk. Han var blant annet en veldig kort periode vokalist for King Crimson, og har sunget med Emerson, Lake and Palmer og Van Morrison. I 2001, etter mange års tørke, fikk han en plutselig hit med denne balladen, og en ny karriere begynte, også denne nokså kortlevd. Han kom med nytt album i fjor, men det solgte ganske dårlig.

7. Kate Walsh – Greater than I

Det er lett å forveksle Kate Walsh med vår egen Marit Larsen, og liker du den ene liker du nok fort den andre også. Jeg synes hennes siste album er veldig vakkert, og Greater than I er blant de mange perlene derfra. Kate er britisk, fra Essex.

8. Jonathan Wilson – Gentle Spirit

En anmelder skrev at å høre Jonathan Wilson var som å lytte til musikk som virker som den var skrevet for 40 år siden. Det var ment som et kompliment.  Albumet Gentle Spirit har fått strålende kritikker i Norge og andre steder,  Uncut Magazine har utnevnt Wilson til årets artist. Jeg synes mye av musikken blir en tanke kjedelig, slik Neal Young & co også kan være. Men tittelsporet er veldig vakkert. Wilson er som mange andre artister på månedens liste, fra Los Angeles.

9. Ron Sexsmith – Love Shines

Paul McCartney og Elvis Costello har skrytt hemningsløst av kanadiske Ron Sexsmith, og han har gitt dem komplimenter tilbake ved å lage musikk som dem. For en McCartney/Costello-fan som meg er Sexsmith gefundenes fressen. Han har holdt på i over ti år, men jeg har oppdaget ham først i år, og skal nok bruke tid i 2012 til å finne mer godsaker fra den kanten.

10. Mari Persen All in One

Norske Mari Persen har anmeldere og platekjøpere klart å ignorere (selv om hun fikk noen gode anmeldelser da debutalbumet kom i 2011). Det er synd, for Persen er en av de mest helstøpte og spennende artister som sto frem dette året. Den litt late, deilige popjazzen går vel neppe hjem hos tøffe alfa-anmeldere, men det er verre at publikum har gått glipp av henne. Så liker du denne låten, tør jeg garantere at du også vil like hele albumet hennes. Perler på en snor.

11. Gotye – Somebody That I Used to Know

Jeg har nå lært at artistnavnet uttales Gore-ty-yeah, og at bak navnet skjuler seg nok et enmannsband, Wally de Backer, med bakgrunn fra Belgia og Australia. Vi beveger oss nå i randsonen av pop og inn i elektronika. Denne låten synger han sammen med Kimbra, New Zealands store sangerinne for tiden.

12. Randy Newman (James Taylor) – How Great Our Lord

Det er interessant å studere hva som blir suksess og hva som går mer eller mindre i dass. Randy Newman skrev en rockeopera basert på Goethes Faust, og fikk alle popvennene sine til å synge på albumet (og visstnok også på scenen). Musikken er til tider fantastisk, og tekstene er fra hysterisk morsomme til kontemplative. Likevel gikk ikke dette prosjektet. Vi får glede oss over James Taylors sarkastiske Gud i denne låten fra musikalen.

13. Youn Sun Nah – Calypso Blues

Koreanske Youn Sun Nah gjorde stor karriere i Frankrike (og for så vidt andre steder) i 2010 da albumet Voyage kom ut, et fantastisk crossover album med jazz, pop, lieder og calypso. Jeg synes hun har en helt egenartet stemme, noe som kommer godt frem i denne enkle (men kompliserte) bluesen. Som hun synger kun akkompagnert av bass.

14. The Unthanks – Starless

Et annet band som velfortjent har fått mye oppmerksomhet i år er The Unthanks. Søstrene Unthank kommer fra nord-England og har vokst opp i et folk-miljø med en berømt folksanger som far, George Unthank.  Jeg synes ikke det er så mye som minner om tradisjonell folk på albumet som Starless er hentet fra, Last, og det mener jeg som et kompliment. Dette er bare nydelig – og veldig spennende orkestrert.

15. The Silver Seas – What’s the Drawback?

Så måtte jeg ha med enda en Silver Seas-låt, men de er bare så varierte og så skamløst bra pop-komponister og utøvere.  Denne låten er fra deres nyeste album, Chateau Revenge.  Skal du gjøre noe, så gjør det skikkelig.

16. Violet Road – Crazy As Can Be

I høst herjet hiten Can You Hear the Morning Singing på radio i Norge, fra gutta fra Kåfjord, Violet Road, oppdaget av Jan Fredrik Karlsen, sies det. Nå kommer oppfølgeren, en litt mer sober affære, men likevel fengende som forgjengeren. Mye tyder at vi Violet Road ikke er en døgnflue som så mange andre norske band.

17. Nellie McKay – It’s a Pose

Den andre låten fra Nellie McKay, jenta som tør der andre tier, og som får det til å svinge samtidig. It’s a Pose er et ganske grelt angrep på Mannen, men fremført med humor og ikke Ottarsk bitterhet.

18. Young Dreams – Young Dreams

Bergen er byen i 2011 i følge mange alfa-anmeldere. Selv er jeg ikke så fryktelig begeistret for mange av bandene som får panegyriske anmeldelser. Hver sin smak.  Ett band som har imponert – men som det ikke snakkes så mye om – er Young Dreams. De har visstnok ingen tydelig stjerne i sin midte, men det betyr vel mindre når resultatet blir så bra som dette.

19. Haddy N’jeAlfacar

Så til min NRK-kollega, multitalentet Haddy N’je, kanskje en av de mest empatiske programledere vi har sett – men også en dyktig musiker, kanskje først og fremst en god musiker. Alfacar er et godt eksempel på det, jeg bare elsker den raspete røsten hennes i denne balladen.

20. Keren AnnJardin d’Hiver

Den andre låten fra Keren Ann med den hollandsk-indonesisk-israelske bakgrunnen, den første på fransk.  Dette er en av hennes første slagere, fra 2000. Hennes stil er røffere nå, men jeg liker godt hennes franske side også. Hør gjerne på hele katalogen hennes.

21. Florence + The Machine – Shake it Out (Accoustic)

Jeg er en stor fan av Florence og kan med stolthet si at jeg har vært det før hun tok helt av for et par år siden. Nå har Florence og bandet kommet med et nytt album, Ceremonials, som blåste meg av banen da jeg hørte det. Her er det så mye kraft, så mange sterke låter, at det nesten blir for mye. Derfor tar jeg med kanskje samlingens mest kjente låt, men i en akustisk versjon. Da blir det mer dempet – skulle du savne kraften, gå til fullversjonen.

22. Eric Hutchinson – Rock & Roll

Det sies at bloggeren Perez Hilton skapte Eriuc Hutchinsons berømmelse. Det er vel bare delvis sant, men denne artisten har ikke nådd sin berømmelse på den gammeldagse måten. De første platene ga han ut selv, og det er Word-of-mouth, bloggere og fans som har fått ham opp og frem. Eric Hutchinson fremfører snill og hørbar pop, og selv om denne singelen er noen år gammel, er det nok den beste han har produsert hittil. Kanskje stopper det her.

23. Rumer – Moon’s a Harsh Mistress

Dette er en ballade som ”alle” sangerinner (og noen sangere) skal prøve seg på. Første gang jeg hørte den var med Radka Toneff, deretter med min datter Benedikte. Nå har også det nye britiske stjerneskuddet Sarah Joyce, aka Rumer gått løs på den. Jeg synes hun gjør låten meget bra. Rumer er, som Silver Seas, ærlige på hvilken sjanger de mestrer. Rumer har mye av Karen Carpenter i seg, selv om repertoaret er litt tøffere i stilen, om ikke mye. Hennes store hit Slow kan varmt anbefales for de som ikke har fått den med seg.

24. Sara Tavares – Balancê

Melodi Grand Prix-fanatikere vil nok huske Sara Tavares fra den internasjonale finalen i 1994. Vi andre som kjenner til henne har nok hørt hennes søramerikansk-inspirerte musikk i andre sammenhenger. Hun har egentlig ingen kobling til Sør-Amerika, født på Cap Verde-øyene og oppvokst i Portugal (som hun representerte i ESC). Balancê er hennes mest kjente låt, og liker du den er det minst to album å lytte til med tilsvarende betagende musikk.

25. Alison KraussThis Time The Dream’s On Me

De fleste fans av Alison Krauss ble det etter samarbeidet med Robert Plant, men det er bluegrassmusiker hun begynte som, og hun har hatt et langt og flott samarbeid med bandet Union Station i størstedelen av karrieren.  Denne låten må vi helt tilbake til 1997 for å hente, og er fra soundtrack-albumet til Clint Eastwoods film Midnight in the Garden of Good and Evil, med Kevin Spacey i hovedrollen.

26. Adam Cohen – What Other Guy

Så er vi kommet til månedens ”Son of”. Adam er naturligvis Leonards sønn, og skulle ikke navnet gi oss et hint om det, gjør i alle fall musikken det. For dette er nesten nifst likt/inspirert av pappa. Albumet, Like a Man, holder tidvis samme kvalitet som Leonard Cohen holdt gjennom så mange år.  Like a Man er en temaplate, og jakten etter den ene kvinnen går igjen i alle sanger. Vel verdt å høre på.

27. Finn Coren – Rosa-Sangen

Og dermed er vi ved månedens nepotiske låt. Finn Coren har gitt ut en fin samling melodier satt til Jens Bjørneboes tekster. Jeg synes sjelden at slike album er så interessante; dikt er dikt og sanger er sanger; men Finn Coren har klart å få til låter som står på egne bein, med egenverdi. Nepotismen består i at det er min datter Benedikte som backer Finn Coren.

28. Amy WinehouseOur Day Will Come

Uff, det gjør vondt å høre denne flotte låten, vel vitende at den kom ut etter hennes tragiske, men så lite uventede død. Mange har et større forhold til Amy Winehouse som kjendis enn som musiker, og det er virkelig synd. Hennes første album Frank er helt enestående for alle som liker å bevege seg i grenselandet mellom pop og jazz.  Og nå kommer det aldri noe mer fra denne sølvstrupen…

29. The KooksJunk of the Heart (Happy)

Kooks er britiske, et av mange band som startet sin karriere i Brighton.  De spiller en gitarbasert rampe-pop som kan minne litt om grupper som Police, kanskje litt gladere.  Junk of the Heart er definitivt en gladlåt i alle fall…

30. Bugge WesseltoftMoon River

Få jazzpianister når ut til et stort publikum, men Bugge Wesseltoft er en av unntakene. Hans juleplate It’s Snowing on My Piano er å finne i et stort antall norske hjem, og hans andre soloalbum selger utenfor jazzmiljøet. Han kom med nytt album for noen måneder siden med den enkle tittelen Songs, og Mancinis Moon River er en av låtene der. Jeg kan høre på en Wesseltoft-låt hundre ganger og hver gang høre noe nytt; han er en fantastisk pianist – rett og slett. Hør på hans versjon av Moon River, glem de mange gangene du ha hørt den fremført av andre, og opplev en ny låt.

31. The DecemberistsJanuary Hymn

Vi avslutter januarlista med The Decemberists, som har hatt med én låt før, den sterke Rake’s Song. Denne gang er det en sang om oppbrudd og lengsel, mot et bakteppe av en kald januar. How I lived a childhood in snow, and all my teens in tow, stuffed in strata of clothes. Ja, vi har vel alle vært der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s